Gå til sidens hovedinnhold

KARINE GUTTERUD HUSEBY (1974 – ), Grønnsakbonde: – Matproduksjon er politikk.

«Vi i Larvik 350» er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver uke i løpet av 2021 vil du i ØP bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350. Se mer på vi350.no, og på jubileets Facebook-side.

– Det er jo litt bakvendt at vi i landbruket, som en følge av måten å drive på, bidrar til å tappe jordsmonnet for karbon år for år, når vi med enkle grep kunne lagt om hele næringen til å gjøre det motsatte. Karboninnholdet, eller moldprosenten, i matjorda går ned i store deler av verden. Og hvor forsvinner det? Opp der, i atmosfæren, som ekstremvær blant annet. Det fører til ekstreme tilstander, årstider som løper løpsk, enorme skogbranner og problemer med tørke fordi jordas evne til å binde og holde på vann er en direkte konsekvens av mindre organisk materiale i jorda. Dette vet vi, det er dokumentert, likevel synes endringene å skje for langsomt.

Vi er i Tjølling. Blant titusener av spirende kålplanter på gården der Karine Gutterød Huseby har vokst opp, og for et drøyt tiår siden kommet tilbake til for å overta og drive. Tidligere produserte de flere ulike grønnsaker på gårdene i Tjølling og det var flere som drev, men som en følge av markedsutviklingen, der logistikk og økonomi er en viktig driver, er også grønnsakproduksjonen blitt profesjonalisert og rasjonalisert til færre og større bruk. Karine og ektemannen Per Nikolai driver i slektenes spor, og har spesialisert seg på nykål, eller sommerkål. Jordsmonn og klima i denne delen av Tjølling gir gode muligheter for tidliggrønnsaker, og det ligger godt til rette for kålproduksjon. I tillegg har familien en markedshage hvor de dyrker et lite mangfold av sommergrønnsaker for salg i egen gårdsbutikk. En markedshage er som en stor kjøkkenhage, men i stedet for kjøkkenet, er den tilpasset et lokalt marked, som gårdsutsalg eller reko-ring, for eksempel. Det er økologisk, og det er regenerativt. De pløyer ikke jorda, men de tilfører kompost. Det er fokus på plantenes betydning for livet i jorda, og det skal bygge på naturens egne premisser.

– Matproduksjon er politikk. Så hvis vi virkelig vil, så kan vi stimulere til riktig bruk av matjorda. Men der ligger også utfordringen. For her kommer det flere næringsinteresser inn, ikke sant? Og det er ganske sterke interesser som haler og drar, og som på sin måte påvirker politikken til den verdiprioriteringen som gagner noen få, på kort sikt, der og da.

– Kan ikke de med interessene se verdien av bærekraft og ta vare på og styrke jorda som karbonlager, da?

– Her kommer det som er litt frustrerende. For til og med begrepet «bærekraft» har blitt bygget opp rundt og forstås ut ifra behovet for økonomisk vekst. Og det blir jo feil, for det vekstbegrepet kommer jo fra naturen, fra plantene. Naturen er den som setter premissene for all vekst. Vi kan ikke drive ut over de økologiske prinsippene, eller de begrensningene som økologien gir oss. Men vi kan forstå dette bedre, drive i pakt med naturens egne kretsløp, og oppnå en vekst basert på en kretsløpsbasert økonomi.

-Så min bærekraftsmodell ser litt annerledes ut enn FN sin. I stedet for at økonomisk bærekraft, sosial bærekraft og økologisk bærekraft «likestilles» og vektes opp mot hverandre, som tilsynelatende uavhengige bærekraftsmål, setter jeg dem inn i hverandre, hvor økonomi og sosial bærekraft er resultater av den økologiske bærekraften. Nesten som en skjematisk framstilling av jorden, der atmosfæren ligger ytterst, som det livgivende premisset. Sånn synes jeg det blir enklere å forstå hvordan alt henger sammen, hvordan årsakssammenhengene virker, at det er naturens egne kretsløp, som karbonkretsløpet for eksempel, som setter de egentlige premissene for all vekst.

– Dersom vi ikke kjenner til og forstår hvordan disse sammenhengene fungerer, blir det veldig vanskelig å styre etter hva som er bærekraftig. Når alt er like viktig liksom. Da blir det oftest lett å feire de kortsiktige økonomiske seirene, fordi man ikke har verken peiling på, eller system for, å forstå konsekvensene av feil valg. For det er jo ikke noe galt i det å tjene penger, det er ikke feil å høste fra naturen. Naturen er uendelig rik, om vi bare forstår å ikke utarme den. At det er basert på hva som er riktig for naturen. At vi bygger opp i stedet for å bygge ned. Det er jo det som er regenerativt landbruk, for eksempel, der livet i jorden, karbonet og moldprosenten bygges opp i stedet for å tappes ned og utarmes.

– Men det er vanskelig å få dette implementert i måten vi styrer samfunnet på. Det går tregt, og det virker vanskelig for folk flest, også politikere å velge det rette. For å forstå dette, er det litt fristende å trekke en parallell til den urettferdigheten som folk føler på nå, i covid-tida. For mange har det vært en stor påkjenning at vi ikke kan reise hvor vi vil, og de fleste av oss kjenner på det å leve under begrensninger. For vi er så bygd opp rundt økonomien, og den livsstilen vi har blitt vant til å kunne leve ut, at når vi nå er inne i denne «annerledestiden», så føler vi at vi har blitt slått av, ikke sant? Men det er jo egentlig nå vi er på! Heldigvis er det mange som har erkjent, og satt pris på å kunne nytte denne tiden til et taktskifte for seg selv, og det er det vi kan håpe på også på vegne av samfunn og jordkloden, synes jeg. Et taktskifte for framtiden.

Karine smiler, men holder blikket. Forsikrer at alt det hun sier når fram. Rundt oss spirer det i varm, jordduftende veksthusluft. Og snart skal de små firkantede hjemmene til de titusener av små vekster i drivhuset til Karine, erstattes av åkerjord. Selv om det enn så lenge bare er i markedshagen her på Huseby at naturens kretsløp får utfolde seg uavbrutt, er Karine sikker på, at en mer regenerativ måte å dyrke på, er fremtiden. At den er bedre for både jorda, grønnsakene og klimaet, men kanskje enda bedre for oss som skal spise dem.

– Den måten vi dyrker maten på, i forhold til det livet vi har mulighet til å leve, både helsemessig og tidsmessig, det er helt sentralt. Hvis maten er dyrka riktig, så inneholder den det vi trenger. Da blir vi forhåpentligvis mer i balanse i forhold til så rastløse dyr som vi er i dag.

– For å si det sånn: Gulrøttene vi spiser i dag, ser ut som gulrøtter. Og vi tror vi drikker melk. Men jeg tror de har et begrenset næringsspekter i forhold til hva de kunne hatt. For maten inneholder ikke nok mineraler, av den typen som har kommet fra soppen under jorda på jordet, for eksempel. Salaten blir kanskje bare dyrka i vann, ikke sant, og så har vi tilsatt de 17 næringsstoffene vi tror plantene trenger. På samme måten behandler vi jordsmonnet, vi er opplært til å tro at vi kan tilsette det plantene trenger for å vokse, men så har vi glemt det biologiske mangfoldet, selve nøkkelen til at ting skal fungere.

– Og da er det kanskje noe der som mangler, og som gjør at ikke gulrota blir fullverdig. Og da vil kroppen få et sug etter noe mer. Og så går vi på noe «fast food» for å kompensere. Og da blir det jo enda verre, ikke sant? For der er det jo ikke noe hente. Og så holder vi det gående. Og så får vi livsstilssykdommer. Og så får vi medisinering. Og så er du i gang, ikke sant!

– Så, du kan spise deg frisk. Hvis du dyrker og spiser riktig. Det er jeg helt overbevist om. At vi hadde fått en helt annen folkehelse. Og da vet du, hvis kjøttet hadde blitt produsert helt riktig, også? Kjøtt fra beitedyr, det smaker jo også mye bedre, selv om det kanskje synes litt dyrere, men tenk på alt det ekstra som et slikt landbruk fører fram ... Jeg synes personlig ikke så mye om den maten der vi ikke vet helt hva vi får, og der smaken av soya blir for fremtredende. Da er det bedre med god smak som gjør godt.

– I de drøye ti årene du har holdt på. Er det en opplevelse du har hatt som gjør at du tenker som du gjør mer enn andre opplevelser?

– Kanskje ikke en spesiell hendelse, som jeg kommer på. Jeg tror det er mer en tilstand som jeg er i og som er blitt tydeligere med åra. Og det har vel blitt forsterket etter at jeg ble mor. Vi ble jo foreldre først da vi flyttet tilbake fra livet i Oslo og hit til gården. Det var jo først da, når jeg så at jeg skulle være ansvarlig for noe som skjedde etter meg ... det at jeg jo er en del av det andre mennesket, at jeg skal være et eksempel, være med på å lære opp det mennesket, ja barna altså. Og at jeg gjennom virke skal vise dem hva som er riktig og hva som er galt ... Jeg tror i hvert fall på at vi som voksne og medmennesker er eksempler, da. Og jeg snakker nok litt mer om sånne ting enn gjennomsnittet, kanskje. For jeg synes det er fantastisk med ungdom, som denne Greta Thunberg representerer. Hun har jeg fulgt med fascinasjon siden starten, og jeg er glad for det hun representerer for de unge, og imponert over hvordan det hun har satt i gang faktisk påvirker resten av samfunnets trege gang.

– Så det er kanskje en av de tingene jeg har tenkt en del på, da. Hvor stor rolle vi voksne har i å både drive utviklinga, men også bremse den.

Kommentarer til denne saken