Gå til sidens hovedinnhold

Disse kvinnene forteller alt om Kaupang som du ikke visste

Artikkelen er over 2 år gammel

Kaupangprosjektet har oppdatert sin kvinnelige kjernegruppe på nye forskningsresultater og eldre kunnskap. Hver lørdag i sommer inviterer de til byvandring og besøk hos håndverkerparet som lærer bort alt om vikingvev og smykkestøping.

På Kaupang er grunnen beredet for innrykk fra fjern og nær. Og ildsjelene i Kaupangprosjektet har benyttet vinteren til å øke kunnskapen om tidsalderen som til de grader har preget vår del av landet. Nå er de klare til å ønske sommerbesøkende velkommen. Alle dager, bortsett fra mandager, er det mye å oppleve. Både for store og små. Det idylliske området innerst i Kaupangkilen har i mange år vært yndet mål for historieinteresserte. Aldri har tilbudene til publikum vært så omfattende som denne sommeren,

– Vi starter sommersesongen lørdag, altså på St. Hans-aften. Da går vi til det arkeologiske utgravingsområdet midt i 800-tallsbyen på Kaupang. Vi sjekker tomtene, hus og håndverkere i bydelen. Og konsentrerer oss om smykkesmeder og kvinnene som vevde, forteller leder i Kaupangprosjektet, Wenche Hellum.

Kaupang-huset

I det såkalte Kaupang-huset, det tidligere bolighuset i nordenden av området, har utstillingene utviklet seg. Nå forteller det mye av den spennende vikinghistorien. Mye tar utgangspunktet i den siste utgravingen, ledet av professor Dagfinn Skre fra 1999 til 2003. Man man vier også tidligere utgravinger og funn stor oppmerksomhet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Les også: Det kan bli gangbro på Hvittensand

Vi forsøker hele tiden å skape noe nytt og finne nye innfallsvinkler til historieformidlingen. Og vi ønsker å gjøre det slik at det meste er tilgjengelig for alle aldersgrupper. Vi skal dele kunnskap om hvordan Kaupang utviklet seg som by og mangfoldet av alt det vi har funnet. For hit kommer ofte hele familien på tur, fortelle Lisbeth Angeltveit.

I Vikinghuset ved siden av utstillingsboligen har man bygget opp et nytt vikinghus i opprinnelig stil. Der står oppstadveven, grenveven som er en urgammel type vevstol kjent fra arkeologiske funn fra hele Europa.

– Det mest typiske er at veven står oppreist mot en vegg, og at renningstrådene strammes med lodd. Her vevde kvinnene alle typer stoff, av ull og lin. Alt fra klær til store seil, forteller Eli Mette Lillerødberget. Eksempler på smykkestøping vil også presenteres under lørdagens byvandring på Kaupang.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Les også: Jarle reagerer på bedriftens praksis: – Rett og slett ikke forsvarlig å la det se sånn ut langs veien

Mange tilbud

Mens byvandringene vil finne sted hver søndag i sommer, er de andre ukedagene, bortsett fra mandag, fylt med tilbud.

– Hver onsdag inviterer vi til familiedag med aktivitetstilbud Da har vi arkeologisk utgraving som barna kan delta i. Vi har quizløype og skyting med pil og bue. Midt på dagen serveres vår nylagede og smakfulle vikingsuppe. Du steker selv brød ved siden av. Dette er en enkel lunsj til 50,- kroner, sier Wenche Hellum.

 

Hver torsdag er det vandring og aktiviteter for litt større barn og voksne. 
Vi går vikingveien gjennom gravfeltet på Nordre Kaupang, mot høvdinggården på Huseby, ser hva vi finner der. Etterpå er det langbueskyting og andre aktiviteter på sletta. Også på torsdager har vi også vikingmat og brødsteking, sier hun.

Les mer:

Fakta om Kaupang i ØP-leksikonet Larvik A-Å

Det er ikke lett å forestille seg fordums liv og røre rundt den fredelige Kaupangkilen i Viksfjord fem km utenfor Larvik sentrum. Men denne landlige idyllen var faktisk Norges port mot verden det første sekel av vikingtiden.

Kaupangen i Skiringssal (Tjølling) hadde forbindelse med store deler av Europa, og hit kom handelsfolk fra hele Norge for å kjøpe og selge. Som det eneste handelssted vi kjenner fra vikingtidens Norge er Kaupang av første rang som historisk sted.

Skiringssal-kaupangen representerer et høydepunkt i oldtidens norske handels- og kulturkontakter med utlandet og det første tilløp til bydannelse i Norge.

Skiringssal-kaupangen fikk betydning som internasjonalt handelssted på slutten av 700-tallet, samtidig med en rekke liknende steder omkring Nordsjøen og Østersjøen, blant dem to nordiske «søsterbyer», Birka ved Mälaren i Sverige og Hedeby på Sør-Jylland (nå Slesvig).

Dette skjedde i en tid da samhandelen økte sterkt i denne delen av Europa. Ut gjennom hele 800-tallet var kaupangen ved Viksfjord Norges hovedhavn for eksport og import. Men etter drøye hundre år ebbet aktiviteten ut, kanskje i konkurranse med det nye kraftsenteret i Vestfold: Tønsberg.

Noen tiår inn på 900-tallet fant de siste begravelsene sted på Kaupang, og det blomstrende vikingsenteret ble liggende igjen som en spøkesesby. Deretter ble området erobret av jordbruket.

En sjøfarer forteller

Våre eldste kunnskaper om kaupangen i Skiringssal har vi fra en samtidig skriftlig kilde. Den skriver seg fra en nordnorsk sjøfarer og handelsmann, Ottar, som under en audiens ved kong Alfred den stores hoff rundt 880-tallet fortalte om «nordmennenes land» og om reisen han hadde gjort langs norskekysten, innom Skiringssal og Hedeby, før han kom til London.

Kongen lot beretningen innarbeide i sin engelske utgave av spanieren Orosius’ historie verk og ga oss dermed et av de eldste bidrag til Norgeshistorien. Her støter vi for første gang på landets navn, Nordweg, sammen med navnet på «hovedstaden», Sciringes heal, slik de er gjengitt i gammelengelsk språkdrakt.

Fra sin lange sjøferd til Hedeby nevner ikke Ottar andre lokale stedsnavn enn kaupangen i Skiringssal. Han finner også umaken verd å ta en omvei hit på minst to-tre seildager, noe som viser at handelsplassen ved Viksfjord må ha vært et viktig sted.

Fra forskningshistorien

Alt på 1830-tallet så forskerne en mulig sammenheng mellom Ottars sjøhandelsplass i Sciringes heal, og gårdsnavnet Kaupang i Tjølling, det gamle Skiringssal. Og under et besøk her sommeren 1850 fant historikeren P. A. Munch ytterligere indisier i et «utall av gravhauger» og enkelte funn av fremmed opprinnelse.

De første arkeologer som lette systematisk etter håndfaste beviser på vikingbyens eksistens var antikvar Nicolay Nicolaysen og professor Gabriel Gustavson, to herrer som senere skulle lede utgravningene av hhv. Gokstadskipet og Osebergskipet.

Sommeren 1867 rakk Nicolaysen å undersøke hele 80 gravhauger på Nordre Kaupang og Bjønnes, og i 1902–03 kom Gustavson over noen interessante graver på Lamøya.

Siste og avgjørende omgang med utgravninger på Kaupang kom i stand i 1950, etter at Astri Jahnsen og andre hadde innlevert en rekke løsfunn. Arbeidet, ledet av konservator Charlotte Blindheim, førte i første omgang til avdekkingen av et rikt gravfelt vesentlig under flat mark på Bikjeholberget.

Men det var først i 1959 at man støtte på selve by- og havneområdet, der en mindre del (3,5 % av 40 dekar) ble kartlagt og tømt for oldfunn i løpet av de følgende ti sesongene.

Gjennom arkeologenes tittehull

Gjennom det lille tittehull arkeologene har åpnet ned til selve byområdet får vi inntrykk av et fortettet landsbymiljø: Seks små hus ligger i en uryddig rekke parallelt med strandkanten. Husene ligger gavl mot gavl og med langsidene vendt mot sjøen.

Stein- og gruslagte «gater» fører ned til stranda og til to steinbrygger. På de knapt tilmålte gårdsplassene er gitt plass for fire brønner.

Fem av husene likner mest på boder og verksteder. Bare ett har preg av bolighus. Det måler 12x8 meter og har solide veggkonstruksjoner.

Veggene er lett buede, en husform som også opptrer andre steder i vikingtiden. Går vi innenfor, finner vi en grue midt på gulv et og en åpning i taket, der lyset siver inn og røyken velter ut.

Langs den ene langveggen strekker seg en pall inndelt i båser, og ved en av kortveggene står en vev.

Det vi ellers får øye på av innbo forteller om et velstandshjem: En rikt utsmykket keramikkmugge, drikkebegere, en kvinnefigur av rav, noen perler og et par sølvmynter, alt sammen kostbart importgods.

Det arkeologiske materialet

Dette rekonstruerte miljøet har sitt arkeologiske grunnlag i noen steinpakninger og gruslag, fire fôrede groper og en serie hull etter nedfelte stolper og annet treverk – understøttet av det folk hadde mistet, gjemt, kastet og knust.

Det er særlig løsmaterialet som forteller noe om livet i Kaupang-byen. Fra det knapt 1,5 dekar store utgravningsområdet er det registrert tusener på tusener av funnummer, mest i form av små og store bruddstykker.

Materialene har hatt både fremmed og hjemlig opprinnelse: Keramikk, edle metaller, bly, glass og rav fra utlandet, kleberstein, brynesteinsemner, bergkrystall, råjern, jern, jernslagg, tre, horn og bein fra Norge.

Råemner, halvfabrikata, ferdige produkter og avfall om hverandre. Et 80 kilo tungt kloanker for et større skip og en fortøyningspåle med noe tauverk utenfor bryggene forteller også sitt.

Handel og håndverk

Alt dette, sammenholdt med gravfunnene, gir forestillinger om et broket og mangfoldig folkeliv. Fra vest, sør og øst kom norske og fremmede skip med de kosteligste ting fra Europas kulturfolk.

Hit kom også folk fra nære og fjerne strøk av Norge for å handle, slik som den nordnorske handelsmannen Ottar. Etter hva han selv forteller på 880- tallet, kunne han tilby både pelsverk, fuglefjær, hval- og hvalrosstenner og skipsreip av hval- og selhud.

Men Kaupang var ikke bare et handelsknutepunkt og en transitthavn. Stedet var i høy grad et livlig produksjonsentrum også, der drevne håndverkere tilvirket og omsatte varer av hjemlig og fremmed gods.

Kvinnelig håndverk som spinning og veving ble utvilsomt drevet i større skala enn til husbehov. Av myrmalm ble det utvunnet jern, og av jernet kom det redskaper og våpen ut fra smiene.

Inn- og utførsel

Fra brudd rundt om på Østlandet kom også kleberstein i store mengder til viking-metropolen. Her ble råvarene omgjort til gryter, kokekar og småsaker som fiskesøkker, vevtyngder, og støpeformer for metallgjenstander, som igjen ga utkomme til andre håndverkere.

Klebersteinskar var en norsk spesialitet og ettertraktet ute i verden. Funn fra blant annet Hedeby og Birka forteller om utstrakt eksport både sør- og østover. Innførte varer som edle metaller, rav og glass ga arbeid til gull- og sølvsmeder, perlemakere og andre. Glasset kan ha vært innført både som hele drikkebegere og i knust form for omsmeltning og nyproduksjon.

Det meste av glasset kom fra Rhin-distriktene, likesom en hel del raffinerte tinnfolierte keramikk-kar. En simplere type fra Köln-distriktet har trolig bare vært brukt til emballasje for salgsvarer, kanskje vin, olje, salt og honning.

I den kakofoni som må ha strømmet opp av dette sydende livet kan vi i vår fantasi også legge til rauting, vrinsking, mekring, kakling og bjeffing. På den undersøkte delen av boplassen lå mengder av knokler og bein igjen etter husdyr.

Både handelsfolk og røvere

Skiringssal-kaupangen framstår som selve kardinalbeviset i Norge for at vikingene ikke bare var røvere og banditter, men også fredelige handelsfolk. Om det vitner både navnet Kaupang og en lang rekke funn, f.eks. handelsmannens symbol framfor noen, skålvekta for veiing av oppkuttede sølvmynter og annet edelmetall.

Likevel er det ingen grunn til å tro at disse vikingtidens «byfolk» ikke også dro ut i krigerske hensikter. En mengde tomme hauger kan tolkes som minnehauger for personer som satte livet til på sjøen eller i vikingslag.

Og en del funn har karakter av røvet gods. Vi vet dessuten at vestfoldinger deltok i et større angrep på den franske byen Nantes i 843, og tilnavnene til en del av Vestfoldkongene, «brynjekongen» og «kampglad hærkonge», tyder ikke på bare fredsommelighet.

Om en av disse kongene sier Snorre like ut at «han var lange tid er i viking og hentet seg rikdom».

Fastboende befolkning?

Om Kaupang har vært i virksomhet året rundt eller om det bare har vært et sesongmarked kan ikke avgjøres bare på grunnlag av det lille innsyn arkeologene har skaffet seg til boplassen.

Men betegnelsen port i den engelske gjengivelsen av Ottars beretning brukes både om Skiringssal-kaupangen og det mye større vikingsenteret Hedeby og er tolket som et strandsted med fastboende befolkning.

I samme retning peker Kaupang-navnet. Men det viktigste indisium er de «mange hundre gravhauger», som vi har eldre rapporter om på og omkring Kaupang. Jernalderens gravhauger lå nesten alltid der folk bodde.

Spor etter kristen misjon?

Gravfeltene på Kaupang synes å være skilt fra hverandre etter to hovedgravformer: Kremasjon i haug og jordfesting under flat mark.

Den sistnevnte gravformen peker mot en kristen påvirkning, noe også flere av funnene gjør, f.eks en støpeform til et kors.

Det er heller ikke noe merkverdig at kristen misjon har gjort seg gjeldende på Kaupang alt på 800- tallet: Vikingbyen var hovedsakelig orientert mot det kristnede Vest-Europa, og i tidsrommet 830–853 fikk «Nordens apostel», Ansgar, bygget kirker både i Hedeby, Ribe og Birka.

En enda nærmere dansk Kaupang-forbindelse, Sebbersund ved Limfjorden på Jylland, fikk også kirke på 800-tallet, men her under engelsk påvirkning.

Mange veier førte til Skiringssal-kaupangen

Kaupang lå strategisk til i knutepunktet mellom to av tidens viktigste handelsruter: En vest-østgående mellom Østersjøområdet og Storbritannia og en nord-sørgående mellom Danmark/Kontinentet og Norge.

For handelsforbindelsene i sør var nordveien ensbetydende med navnet på landet vårt: Nordweg. Den var, som det uttrykkes i Norges Historie fra 1976 «…den brede ferdelsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt, leia som førte til Skiringssal».

Den nordnorske handelsbonden Ottar kom til Skiringssal sjøveien, men mange vestlendinger tok veien over Hardangervidda. En trafikkert rute synes å ha gått fra Eidfjord i Hardanger over Den store Nordmannslepa og ned gjennom Numedal og Lågendalen.

Hedrum synes å ha vokst voldsomt på denne transittrafikken i vikingtiden, å dømme av antall gravhauger og funn. Gjennom Vestfold gikk «Kaupangveien» utvilsomt langsetter raryggen.

Og en av de helt nære innfartsårer kan ha være draget som følger Kjøndalsbekken fra Raet direkte ned til Kaupang. Her finner vi også mange dypslitte far etter ferdsel, spesielt nord i Gjerstadskogen.

Vestfoldkongenes maktbase?

Forskerne finner det lite sannsynlig at kaupangen grodde fram ganske av seg selv uten noen overordnet styring.

Både i Hedeby og Birka lå kongsgårdene nær knyttet til handelsplassen, og det samme har nok vært tilfelle i Skiringssal. Historikere med forankring i Snorre-tradisjonen ser for seg et administrasjonssenter for Vestfoldkongene på gårdene Huseby/Gjerstad, nær både handelsplassen og en sannsynlig ting- og kultplass i området Tjøllingvollen-Lunde.

Mange mener dessuten at praktutfoldelsen og rikdommen i Borrehaugene, Oseberghaugen og Gokstadhaugen må ha hatt sin økonomiske forutsetning nettopp i handelssenteret og maktbasen her sør.

Videre har den hypotese vært framsatt at det fremste anliggende for Harald Hårfagre, da han dro ut fra Vestfold, kan ha vært å trygge kaupangens viktige handelsrute nord - over – mot grådige småkonger og kaprere langs Vestlandskysten.

Nyere historikere, med mindre tiltro til Snorre, finner derimot sterke indisier på at Harald Hårfagre kom fra Vestlandet!

 

Kommentarer til denne saken