Det hypede krigsdramaet om motstandsmannen Max Manus, signert de unge sandefjordingene Espen Sandberg og Joachim Rønning, er blitt en sterk filmfortelling som holder deg fastspent fra april 1940 til mai1945.

Åpningen kan imidlertid gi noen hver bange anelser. For hva møter vi her? En fnisefjasende guttegjeng som svinger flasken og slår om seg med fete nasjonalfraser på et tak over Oslos gater, der tyske invasjonstropper inntar landet med taktfast marsj og hornmusikk.

Men heldigvis blir det med de bange anelsene, som langt på vei kommer fordi vi slås av hvor fordømt unge og naive medlemmene av den berømte Oslogjengen er ved krigsutbruddet. Og bare for å repetere: Max Manus er 25 år, det samme er Jens Chr. Hauge, mens Gregers Gram og Kjakan Sønsteby er 22!

Men det som må ha vært en av regissørenes største utfordringer, å troverdiggjøre manndomsprøven - dvs. overgangen fra skrålende og blåøyde guttunger til iskalde og handlekraftige sabotører - lykkes skuespillerne langt på vei med. Imponerende!

Det oser påkostet, proft, veltimet, velspilt og gjennomført hele veien. Og med gledelig lite krigsglorifisering og sentimental mytemassering. Aksel Hennie i rollen som Max Manus framstår som et menneske av kjøtt og blod. Ridd av angstbilder fra deltakelsen i den blodige Vinterkrigen i Finland, men også full av eventyrlyst, selvoppofrelse, impulsivitet og dumdristig virketrang etter å slåss for konge og fedreland.

Hennie makter også å få fram skyldfølelsen og den idelige alkoholtrangen hos denne krigshelten, som er blitt kalt Norges første «hippie», takket være en fargerik fortid som kun antydes i dette dramaet.

«Max Manus» finner fort fokus, skrur seg til og framstår som et dramaturgisk veldreid, realistisk drama med nøkternt dokumentarpreg, fiffig bruk av retrospektive glimt, sømløs montasje fra gamle filmer, et stort persongalleri med mange skarptegnede bipersoner, samt scenografiske detaljer, tidsmessige epokekulisser og miljørammer vi knapt nok har sett i en norsk film tidligere (sjekk for eksempel scenen med troppetransportskipet «Donau»s endelikt utenfor Drøbak).

Handlingen spinner rundt tre av de mest spektakulære sabotasjeaksjonene: «Operasjon Mardonius» i 1943, der Max og co. padler inn i Oslo havn i kanoer for å sprenge tre tyske skip med tidsinnstilte bomber; aksjonen mot Arbeidstjenestens arkiv i 1994, der de setter en stopper for Quislings planer om å kalle ut norsk ungdom til tysk krigstjeneste på Østfronten, og senkingen av fange- og transportskipet «Donau» i januar 1945.

Men filmen er langt fra renspikket action. Og selv om det fins nervepirrende doser med slike scener også, så er de alltid handlingsmotiverende og underordnet filmens hovedprosjekt: Gi et fasettert og ærlig usminket portrett av mannen alle skolebarn kjenner fra bildet av bilen til Kong Haakon under triumfferden i Oslos gater i juni 1945.

Og som sagt, det funker så det suser. I motsetning til det filmatisk storslåtte Kautokeino-opprøret, som var langt mer vinklet og mer fortellende, er «Max Manus» episodisk, men også mer balansert, «dokumentarisk» og «åpen» i konklusjonen. Vi slipper også de endimensjonalt sadistiske nazistene, som det sikkert fantes en god del av i Norge også.

Det forhindrer ikke at en av filmens sterkeste skuespillerprestasjoner begås av Ken Duken i rollen som den perfid-kyniske og «Hollywood-sjarmerende» torturisten og gestapisten Siegfried Fehmer. Viktoria Winge forblir derimot «kakepynt» i rollen som motstandsorganisator Tikken Lindebrække ved den engelske legasjon i Stockholm, senere Max' hustru. Kvinner er dessverre fremdeles staffasje når historien om norsk krigsinnsats festes til lerretet.

Av og til blir også lydsporet en tanke svulmende og den kameratslige fleipen gutta boys imellom litt vel forsert, men i sum er «Max Manus» storveis, sober og spennende historieformidling!