Gå til sidens hovedinnhold

Kjære medbygdinger i Kvelde! (For øvrig aktuelt for alle nærmiljøer...)

Dette innlegget er skrevet av Kirvil Strand (45) fra Kvelde. Hun jobber som lærer på Frøy skole og er opptatt av barn og unges oppvekstvillkår, samt et samfunn som ivaretar alle. Hun er oppvokst i Kvelde.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg er stolt av å bo i Kvelde. Jeg trives her. Jeg liker folkene. Jeg liker naturen. Jeg liker samholdet. Jeg liker dugnadsånden. Jeg liker bygda vår!

Dette innlegget skrives med de beste hensikter. Med varme og kjærlighet til bygda og til folkene her! Beklager om noen av dere føler dette provoserende eller sårende. Jeg har ingen intensjon om å «tråkke noen på tærne», eller legge opp til en debatt som skaper splid i bygda.

Men jeg har noe på hjertet.

Jeg hører, ser og leser at vi har barn og unge i bygda som utfordrer oss litt. Dette foregår på ulike måter og med ulik «alvorlighetsgrad», men vi kan nok enes om at hendelsene uansett er uønsket.

Vi ville helst vært dem foruten.

At dette skjer er likevel ingen overraskelse. Å gå fra å være barn til å bli ungdom og deretter ung voksen, innebærer en stor utvikling både fysisk og mentalt hos mennesker. Denne utviklingen beskrives ofte av fagfolk som en ombygging av hjernen. Enkelte har dratt det så langt at de sier det kunne stått skrevet i panna på disse unge: Midlertidig ute av drift!

De har ikke utviklet konsekvenstenkning. De jobber for å finne plassen sin i venneflokken, på skolen og ikke minst med seg selv. De er sårbare, men vil ikke fremstå som det. De er ferdig å være barn. De vil ikke være som voksne. De skal finne sin identitet. Dette er en sår og tøff tid for mange. Det vet vi.

Jeg tror de fleste av oss voksne, med hånda på hjertet kan si at dette er en tid vi ikke ønsker oss tilbake til. Evig ung er kanskje en drøm for mange, aldri eldre enn 29 år. Men, evig 12–18 år tror jeg faktisk de færreste av oss ønsker seg.

De fleste av oss som har hatt eller har ungdom i hus, har nok på godt og vondt kjent på hva denne perioden av foreldrelivet bringer med seg. Om vi tenker oss ekstra godt om, skal vi nok ikke se bort ifra at det demrer ett og annet grums fra egen ungdomstid og opprør også.

For kua har jo også vært kalv. Og alt var kanskje ikke bedre før? Lik det eller ikke!

I facebookgruppa; Vi som bor i Kvelde, leser jeg kommentarer som; «Hvor er foreldrene?» «Lærer de ingenting hjemme lenger?» «Eier ikke oppdragelse!» «Nå må foreldrene ta tak!» «Resultatet av fri barneoppdragelse» o.l.. (Eksemplene er ikke hentet for å henge ut noen, men for å belyse).

Jeg kjenner ikke en eneste foreldre som ikke har til hensikt å oppdra barna til å være gode mennesker. At vi har ulike forutsetninger, og ulikt syn på hvordan denne jobben skal gjøres, er både naturlig og selvfølgelig.

Kanskje er jeg naiv, men jeg velger som oftest å tenke det beste om folk til det motsatte er bevist. Jeg har en grunnleggende tro på at alle mennesker har noe godt i seg. Jeg har tro på at ingen foreldre oppfordrer ungdommen sin til å oppføre seg ufint mot andre mennesker, dyr eller ting for den sakens skyld.

Jeg tror heller ikke at de lar det går usnakket forbi.

Jeg har tro på at ungdommen er gode mennesker, men at de i denne perioden strever litt ekstra med å ta gode og bevisste valg. Dessverre. Hvis det er en trøst, så sies det raust og hjertelig med sunt bondevett at: «Det blir folk av de fleste!»

Et afrikansk ordtak sier om barneoppdragelse at; «Det krever en landsby for å oppdra et barn!”.

Som voksne må vi tørre å korrigere og rettlede. Ikke bare våre egne barn, men også andres barn. Det handler om å bry seg om! Det handler om å inkludere og å vise raushet. Det handler også om å gå foran som gode rollemodeller.

Vi må være og gjøre det vi vil at ungdommen skal være og gjøre.

Jeg ønsker at vi skal tørre å si ifra når vi ser ting som ikke er greit. Si ifra til både ungdommen og foreldrene. Det tror jeg alle parter setter pris på. Måten vi sier ifra på er i de fleste tilfeller avgjørende for hvordan vi blir møtt, og hvordan saken utvikler seg videre. Med respekt og godhet kommer vi ofte langt, selv i kjipe situasjoner.

Det vi sier og skriver om og til ungdommen, påvirker. I stor grad.

Når vi skriver kommentarer eller roper med ord som: «Ramp», «pøbler», «drittunger», «de skulle hatt juling», «IDIOTER» o.l., hva signaliserer vi da ut? Er det en mulighet at ungdommen da tenker at det er greit å snakke og skrive slik om andre? Voksne mennesker gjør det jo ... Og hva gjør disse ordene med folk? Kan det tenkes at skamfølelsen får utvikle seg?

Om skammen får grobunn i mennesker, kan det få store negative konsekvenser.

Jeg skulle ønske at det ikke var sånn, men jeg kan tenke meg at enkelte ungdommer også opplever en (mulig noe «skrekkblandet») fryd eller spenning av å se voksne mennesker som hisser seg opp, og som «går litt av skaftet». Dessverre.

Bak uønsket atferd ligger det ofte en historie. Det forsvarer ikke atferden, men det kan til en viss grad forklare den. Det kan være at ting er vanskelig hjemme, det er vanskelig å få innpass hos venner, eller det kan være vanskelig på skolen. Dårlig selvfølelse og lav selvtillit. Enkelte kan også ha ulike diagnoser som gjør at selvregulering og impulskontroll er lav.

Ofte er det slik at de som fremstår som «tøffe og kule», og tar uheldige valg, er de som strever mest med ulike ting i livet og har det vanskelig. Som av ulike årsaker ikke har funnet sin plass.

I møte med andre mennesker må vi huske at vi ikke vet hva andre bærer på.

Som sagt ønsker jeg ikke en debatt rundt dette innlegget. Men du som leser det, har mulighet til å gjøre deg noen tanker. Kanskje bør vi alle ta ei litta runde med oss selv. Reflektere litt rundt smått og stort. Om livet i bygda. Hvordan vil vi ha det her? Hvilke holdninger og verdier vil vi stå for? Hvordan er vi med på å forme generasjonene som kommer etter oss? Hva kan jeg gjøre?

Små ting kan utgjøre store forskjeller!

Jeg ønsker ei bygd hvor vi kan ha det godt på tvers av alder, kjønn, bakgrunn, likheter og ulikheter. Ei bygd hvor vi viser respekt for hverandre. Ei bygd som viser raushet og som inkluderer folk. Ei bygd hvor vi setter pris på mangfoldet og vil hverandre godt. Ei bygd hvor vi bryr oss om hverandre!

Husk at vi kan gjøre en forskjell, alt starter med deg og med meg! Det vi fokuserer på, er det vi ser og får mer av! Jeg tror med stor sikkerhet at dette er gjenkjennbart i andre nærmiljøer i Larvik kommune, og for øvrig i landet.

Med vennlig hilsen medbygding og tenåringsmor.

Kommentarer til denne saken