Det er mobbing i Larvikskolen – avdekket gjennom flere digitale undersøkelser. Tallet er urovekkende høyt. Det rangeres i avisa – og det reageres i befolkningen. Vonde opplevelser blir synlig for alle. Minner om en skolehverdag preget av utestengelse, utfrysing, sårende ord, blikking, baksnakking, ordløs krenking og fysisk krenking dukker opp.

Det henger en sky av mistro over skolen. Bryr ikke lærerne seg? Gidder de ikke? Tar de ikke elevene på alvor?

La mediene framstille saken! Da tar nok rektorer og lærere det innover seg, åpner øynene, ser opp fra kaffekoppene og GJØR NOE MED all denne mobbingen.

Og skolene går i forsvar, for det gjøres jo virkelig noe! Det vises til reviderte handlingsplaner mot mobbing, aktivitetsplaner, paragraf 9a, samtaler med de involverte, med foreldre, skoleprogram mot mobbing og for bedre trivsel blant elevene. Larvikskolen bedyrer og forsøker å berolige leserne om at skolen har fokus og tar mobbing på alvor, at det jobbes kontinuerlig for å forebygge, avdekke og følge opp tiltak. Alt er dertil dokumentert med datofestet evaluering, og videre oppfølging med ansvarsfordeling for gjennomføring av tiltakene.

Så hvorfor mislykkes vi? Og hva skal til for å snu den negative trenden i Larvikskolen? Hva kan vi som skole gjøre for å legge til rette for trivsel og trygghet for alle?

Som lærer opplever jeg innimellom at jeg ikke innfrir verken egne forventninger eller samfunnets forventninger til å sørge for trivsel blant elevene mine. Jeg forsøker så godt jeg kan med den kompetansen, erfaringen og tida jeg har til rådighet. Min sannhet er at jeg både ser, hører, reagerer og ønsker å hjelpe. Jeg ser blikket som sendes over klasserommet og i skolegården. Jeg ser de skjulte smilene og hånlige øyekastene. Jeg ser rivaliseringen og konkurransen blant elevene om de siste plassene i hierarkiet, og jeg ser forsøkene på å sparke nedover.

Jeg ser når elever behandles som luft, og jeg vet grunnen til at de får være med likevel. Jeg ser, hører og fortviler. Jeg vet hvordan noen elever sliter – med å passe inn, med å forstå de uskrevne reglene, med å deale med ulike utfordringer, og jeg går gjerne i krigen for dem som aldri blir valgt. Jeg føler med dem som opplever å mislykkes med lesing, skriving og regning. Og jeg ser hvilke egenskaper, særegenheter, ferdigheter og prestasjoner som teller i rangeringen mellom elevene.

Vi lærere har kunnskap om forebygging, avdekking og håndtering av mobbing. Vi har et ønske om og en vilje til å hjelpe- og ofte god relasjon til elevene våre. Så hvorfor greier vi ikke å snu utviklingen? Hvorfor avdekkes det stadig tilfeller av elever som ikke har det bra i Larvikskolen?

Kjære politikere i Larvik kommune. Bli med på noen tankeeksperimenter.

Du har det ikke greit på jobben. Du mistrives med oppgavene dine, får det bare ikke til. Rundt deg på kontoret oppdager du flere som strever med det samme, selv om mange av kollegene ser ut til å løse oppgavene « lett som en plett». Så ber du om hjelp, venter på at sjefen skal ha tid til å forklare deg. Hen har hendene fulle, for det er så mange som har spørsmål på det kontoret du jobber. Du venter, fortviler, blir lei deg og frustrert. Det er ikke første gangen oppgavene er for store for deg. Så kommer endelig sjefen, og forsøker å forklare deg det du ikke får til. Det er litt uro på kontoret, og det er trangt og dårlig luft. Du får ikke med deg forklaringen – skjønner fortsatt ikke hvordan du skal løse den vanskelige oppgaven, men sjefen haster videre. Du går til lunsj med en mismodig følelse enda en gang.

Du sover ikke om natta, blir sliten og motløs, mister trua på at du kan greie jobben, blir irritabel og sint. Hva trenger du?

Bli med på et annet tankeeksperiment:

Du opplever at folk kontoret ditt har begynt å unngå deg. Du vet ikke hvorfor, men du blir ikke invitert med rundt bordet i kantina. Et par kolleger i samme kontorlandskap sprer rykter om deg, baksnakker og ler av deg. Noen sender deg ondskapsfulle blikk, mens andre behandler deg som luft. Du føler deg misforstått og plaget, trist og alene, og hver dag fører du en indre kamp med deg selv. Du orker snart ikke gå på jobb. Det tar tid å bestemme seg, du tør nesten ikke, men til slutt ber du sjefen om et møte. Dere tar en prat på gangen utenfor kontoret. Sjefen sitter med jakka på- skal i et møte snart. Du liker sjefen, vet at han bryr seg om deg. Du forsøker å forklare hvordan du har det, men finner ikke ord og vet ikke hvordan du skal uttrykke det du føler. Du får sagt litt likevel. Det begynner å løsne ... og så må sjefen gå.

Hva trenger du?

Et siste eksempel- og du har kanskje forstått hvor jeg vil.

Du trives ikke med jobben, du har det ikke bra hjemme, du er sint og frustrert. Hver dag er en kamp. Du lar sinnet ditt gå utover kolleger – spesielt et par som er utrolig teite og skikkelig rare i dine (fortvilte) øyne. De er ikke ordentlig «med» i kollegiet heller. De forsøker, men passer ikke helt inn. Du er livredd for å bli en av dem, og bruker enhver anledning til å gjøre hverdagen vanskelig for disse to. Men nå har mange begynt å reagere på den negative oppførselen din, og flere føler seg trua av deg. De sier fra til sjefen din.

Møterommet er heldigvis ledig i spisepausen. Sjefen er egentlig både forståelsesfull og lyttende, tenker du da du forsøker å forsvare deg mot anklagene som har kommet mot deg. Det er vanskelig å være åpen og fortelle hvordan du egentlig har det på jobben – og ikke minst hjemme. Sjefen er oppmuntrende, viser interesse, men ser på klokka i det noen banker på døra. Du glemmer det du skulle si. Klokka går. Det er bare noen minutter igjen av pausen – og du er sliten og sulten. Bortsett fra pause og mat: Hva trenger du?

Jeg har et brennende ønske om å kunne tilby elevene mer TID. Tid til å fortvile, til å gråte, til å fortelle i eget tempo, til å forklare og åpne opp. Jeg ønsker å se elevene falle til ro, føle seg sett og verdsatt, oppleve at de tør å si det som det er selv om det er vanskelig.

Jeg ønsker meg tid til å finne løsninger sammen, og tid til å følge opp, til og møtes igjen og igjen og igjen – til alt blir tryggere, bedre og roligere. Jeg har tro på å løse problemene før de blir for store, før de ender som dårlig skår på trivsel i digitale undersøkelser.

Gi meg 2 timer hver uke « øremerket» små og store samtaler med elevene mine. Jeg tror det vil hjelpe på den dårlige trenden. Men be meg ikke « finne plass» i den tida som er undervisningstid. Da må jeg ha fokus på faget, på formidling, på å holde ro, på didaktikk og metode, på hyppige aktivitetsskifter og gode overganger, og på å hjelpe de som trenger det. Og be meg heller ikke om å bruke kontaktlærertida, den timen i uka som brukes til kontorarbeid som skal dekke oppfølging og kontakt med foreldrene, elevdokumenter, forberedelse til samarbeidsmøter osv. Den timen er fullbooka.

De to timene jeg ønsker meg skal brukes til å sette elevsamtaler og oppfølging i system. Jeg skal i samtale med elevene avdekke hvordan trivselen er, og la eleven komme med sine tanker, følelser og opplevelser. I regelmessige samtaler vil vi kunne avdekke og løse de problemene som kan bli store og omfattende. Sammen skal vi legge en plan på små tiltak som kan gjøre underverker. Det hjelper å bli sett og hørt. Det hjelper å kjenne at noen forstår og bryr seg – og har tid – ikke bare i dag, men neste uke, og neste og neste.

Disse timene skal være et supplement til de korte og hverdagslige, men like viktige samtalene som foregår i timene, på gangen, i spisetida, i friminutt og på tur.

Og hvis dere kommer til at det er unødvendig og råflott å bruke 6 minutter i uka på en slik samtale med hver og en av mine 20 elever, så kan vi klare mye på tre minutter også.

Og hvis vi virkelig vil mistrivsel og mobbing til livs, trenger vi yrkesgrupper med kompetanse på psykososialt miljø inn i skolen.

Selv i krig setter partene seg ned og snakker sammen for å finne løsninger. Erfaringer tilsier at det er verdifull bruk av tid. Konflikter mellom mennesker forebygges, avdekkes og løses gjennom dialog. Men det er sjelden tilstrekkelig med to minutter i en spisepause, eller på gangen utenfor et møterom. Etter mitt syn har ikke politikere forstått eller tatt hensyn til hvilken verdi «den gode samtalen» har i forebygging av mistrivsel og utenforskap. Trivselsundersøkelser, handlingsplaner og aktivitetsplaner gir ikke de ønskede resultatene i skolens kamp mot mobbing. Barn trenger tid til å snakke, få anerkjennelse for egne følelser, bli lyttet til, få støtte og veiledning. Den tida koster noe her og nå, men jeg er ganske sikker på at det er god investering i kampen mot mistrivsel i skolen, både faglig og sosialt. Jeg tror vi kan avdekke krenkende atferd raskere og få fulgt opp de elevene som trenger det – både de som utfører og de som blir utsatt for mobbing hvis vi bare har tid nok og kompetanse tilgjengelig i skolen.

Om om pengesekken virkelig skulle åpnes: Ja takk til 1 time hver dag avsatt til elevsamtaler. 15 min i uka pr. elev! Jeg tror vi kunne fått til mye trivsel. Og det er vel dit vi vil? På ordentlig, mener jeg, selv om det koster?