Kjærlighet i koronaens tid

SAMMEN: Kollektiv kjærlighet strømmer gjennom samfunnet vårt i disse rare dagene, skriver Cecilie Gjerken Rakke i denne kommentaren.

SAMMEN: Kollektiv kjærlighet strømmer gjennom samfunnet vårt i disse rare dagene, skriver Cecilie Gjerken Rakke i denne kommentaren. Foto:

Av
DEL

MeningerKommer vi nærmere hverandre når vi må holde avstand?

Fredag den 13. mars 2020 ble dagen da Norge stengte alle skoler og barnehager. Vi voksne fikk hjemmekontor og doble oppgaver, minst. Lærere snekret online-løsninger for hjemmeundervisning, statsministeren holdt pressekonferanser om krisepakker og hyttebøter, om unntakstilstander og smittevern, ja, selv ungene våre fikk en egen pressekonferanse rettet mot dem.

«Lockdown» ble en del av vårt vokabular. Ikke et vanskelig ord å oversette, rent bokstavelig. Men hva betyr det egentlig i praksis? Frykt og komplikasjoner? Usikkerhet og økonomiske vansker?

Ja, det også, men det betyr også kjærlighet, kjærlighet i en ny form, smidd av virusfrykt og karantene. For samtidig med at skoler, barnehager, restauranter, frisører og butikker stengte dørene, ble andre dører åpnet opp.

Kjærlighetsdøra ble slått opp på vid gap. Nærheten mellom oss mennesker ble tettere, selv om den fysiske avstanden ble større. Mellom søsken og foreldre, mellom venner og bekjente. Via «Facetime» og sosiale medier holdes motet oppe, det trøstes og snakkes, videoer og bilder deles.

Kollektiv kjærlighet strømmer gjennom samfunnet vårt i disse rare dagene.

De minste har sett de alvorlige ansiktene til statsministeren, til kongen og alle nyhetsoppleserne på tv. De har lest overskriftene, snakket med venner, hørt lærere fortelle om alvoret som henger over landet vårt. Men de har også hørt om viktigheten av å ta vare på hverandre, om å vise den ekstra omsorgen som kreves i denne situasjonen vi står i.

Vi har fått en påminnelse om at det aller beste i verden er hverdagene våre, de vanlige, kjedelige hverdagene, med svidde fiskepinner og vissen salat, med busser som må rekkes, lekser som må gjøres og den endeløse raden av fotballtreninger, ridetimer og dansekurs som har en tendens til å starte en time for tidlig i forhold til den tidskabalen som er lagt opp. Klesvask og overtid, de fem hellige minuttene med kaffekopp og småprat. Selv bilkøene på vei hjem savner vi nå.

For nå skinner hverdagene som gull. Nå som alt har stoppet opp.

Selvfølgelig er det mange som har det verre, mye verre enn oss som bor i Norge, hvor de fleste har tak over hodet og kan sette mat på bordet, selv når Regjeringa drar i håndbrekket.

Men vi har hverandre. Norge står sammen i dette.

Nærheten er til å ta og føle på, en virtuell varme strømmer over både små og store, unge og gamle. Alle drar lasset sammen. Alle lærerne som støtter og oppmuntrer via digitale plattformer, alle mammaer og pappaer og andre omsorgspersoner som trår til som reservelærere. Alle søsken som hjelper hverandre, som lager mat og rydder og har gymtimer i hagen, som samler venner og treningskompiser til felles trening via nettet, og som sørger for at skolearbeidet blir gjort, selv om de må holde fysisk avstand fra hverandre. Alle som tar en ekstra handlerunde for en nabo som er dårlig til beins, som henger en pose full av matvarer og kjærlighet på døra. Alle helsearbeiderne og omsorgspersonene som gir det lille ekstra i en veldig vanskelig tid. Vi står sammen nå.

Dugnadsånden har blitt stor og levende igjen. Den lå gjemt i den norske folkesjela, og ble spadd fram igjen nå som behovet er størst. Vi skal klare dette sammen.

Vi lever i en verden hvor hat og menneskelige grusomheter ikke kjenner noen grenser, likevel er det ikke det som står igjen når vi ser hva som skjer i samfunnet vårt nå. I Italia samlet folk seg på terrasser og verandaer, de spilte og sang, de samlet seg som nasjon. I Norge gløder internett hjerterødt, vi støtter hverandre og snakker med hverandre på avstand, gjennom vinduer og fra den andre siden av gata. Vi ringer og tekster, trøster og oppmuntrer. Vi skal komme oss gjennom dette her. Sammen.

For kjærligheten i koronaens tid er overalt.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags