Egentlig skulle jeg skrive om noe helt annet denne gangen. Det er ikke bestandig givende å være «kjerringa mot strømmen». Allikevel havner jeg fort her. Så bringer jeg tema «skjerm» på bane igjen, og sikkert til manges fortvilelse. Men jeg klarer altså ikke å la være. Det strider mot hele min natur å måtte se på at barn sitter så mye foran skjerm som det de gjør i dag. Kroppen er laget for bevegelse, den er bygget opp slik at den krever å holde seg i fysisk form. Vi sitter generelt altfor mye i moderne tid, og vi sitter gjerne til «krampa tar oss». Vi sitter på tidspunkter vi skulle løpt, jaget, sprunget, jaktet, klatret og løftet tungt. Og nå har vi også tilrettelagt for at ungene skal sitte passivt med sin egen digitale dings i skolen. Og som den fordømte «kjerringa» stiller jeg meg noe kritisk til trenden.

Skolen innførte iPad som et nytt og flott læringsverktøy som skulle revolusjonere undervisningen. Den skulle ta skolen til nye høyder og gi elevene uante muligheter for tilegnelse av kunnskap. Og heldigvis har den tilført skolen mye bra, og hatt god nytteverdi på bakgrunn av læring. Men den skaper også et slags paradigme, der den utkonkurrerer mange andre nyttige verktøy som også bidrar til kunnskap. Og dette fordi den ikke lenger bare er et læringsverktøy. I det øyeblikket vi fylte den med underholdende apper som skaper avhengighet hos de små, har vi trådd inni et minefelt.

Skjerm kan provosere fram mye, og den skaper nye strev i små kropper. Det oppstår en avhengighet og en driv som skaper uro i sinnet, som igjen skaper uro i klasserommet. Dette har pågått lenge, og altfor lenge gått under radaren. Den har så klart sine fordeler, og som sagt enormt med muligheter. Men den skaper også et slags dysfunksjonelt forhold mellom relasjoner. Den skaper et samspill som plutselig må jobbes med på en helt annen måte enn før. Den lille uskyldige skjermen ligger nå som et tungt lodd i sekken til mange elever. Den setter i gang prosesser mange barn ikke har en eneste forutsetning for å takle. Den skaper urovekkende mange dilemmaer som foreldre og lærere kunne gått helt fri for. Man kan helt klart sette grenser for bruken, men det forutsetter en felles forståelse av at denne ikke er under barnas eget ansvar. Alle kampene foreldre og lærere må stå i, alle konflikter og leie situasjoner vi kunne vært foruten, om ikke den ble betegnet som «deres egen». Det aspektet ble ikke vurdert en gang, det ble ikke vurdert som en risikofaktor da iPaden først gjorde sitt inntog. Jeg tror de aller fleste i skolen er gode på å bruke den som et supplement, i tillegg til mange andre type undervisningsmetoder. Og de aller fleste lærere bruker «sunn fornuft» rundt læringsverktøyet. Men balansegangen er utfordrende, selv om vi forstår at den bør håndteres med varsomhet og med klokskap.

På de fleste medisinske beholdere står det gjerne en lapp med en forskrivning om dose og en advarsel om overforbruk. Vi vet at medisiner hjelper oss når vi er syke, men også at de virker mot sin hensikt om vi ikke bruker dem etter legens beskrivelse. Slik opplever jeg det teknologiske paradigmet. Hvor er advarsler og oppfordringer om forsiktig bruk? Hvor er tanken bak hvor mye, og hvor lite? Hvor er reglene som de unge må lære seg før de starter opp på et teknologisk utdanningsløp? Det er helt håpløst å tenke at en førsteklassing skal forstå dette av seg selv. Vi overvurderer nok også foreldre hvis vi tror at de skal gjøre den beste vurdering på hvor mye og hvor lite dette læringsverktøyet skal dominere i hjemmet. Så nå ligger den der i sekken, som en forlokkende «godtepose» elevene frustreres over å ikke kunne kose seg med til enhver tid.

Jeg tror godt den kan fungere, men jeg tenker nok at den krever litt andre type rammer, og et mye strengere sett med regler. For det å levere ut skjermen til første klassinger og si sånn, «vær så god, denne får du ansvar for», mener jeg er uklokt. Lærere og foreldre konkurrerer mot disse skjermene hver eneste dag. Ipad i skolen har ikke gjort konkurransen noe mindre. Skjermbruk krever en enorm selvdisiplin, en selvdisiplin selv de voksne strever med i det daglige. Hva tror vi at vi kan forvente av ungene våre da? Og fordi skjermen ikke kom med noen etikett med advarsel og en foreskrevet beskrivelse av forsiktig bruk, har vi beklageligvis kommet dit hvor disponering av tid uten skjerm, må «øves» på i disse tider. Skolen er og blir en arena for prøveprosjekter der elever kastes ut som forsøkskaniner, i håp om at det de prøver ut skal gi gode resultater. Vi kommer ikke utenom skjermen, jeg også skjønner det. Men vi må først og fremst lære elevene våre å ta kloke avgjørelser. Ikke gi dem det ansvaret før de er klare for det. Det er helt avgjørende skal vi lykkes med dette prosjektet. Personlig tror jeg vi har startet i feil ende, og jeg tenker at vi nå bør snu prosjektet på hodet, slik at vi kan starte i den riktige.

Selv er jeg inhabil som teamleder i Larvikskolen, men det betyr ikke at jeg ikke stiller meg kritisk til det jeg mener er forhastede beslutninger uten konkret empiri. Men som forelder ønsker jeg å stå på barrikadene! Og endelig er det foreldre som våger å stille seg kritisk til denne praksisen. Som våger å sette spørsmålstegn til hvorfor denne muligheten var bedre enn en annen. For på et eller annet tidspunkt vil også denne delen av oppveksten innhente de små. Og da bør den være positiv! La ikke etterpå klokskapen råde når det kommer til barna våre. Klok av skade, men kanskje ikke denne gang.