Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I Østlands-Posten her om dagen kunne vi lese om en budsjettlekkasje fra Høyre før stortingsvalget. Partiet vil gi en særskilt skattelette til unge som er i stand til å arbeide og samtidig videreføre aktivitetsplikten for unge sosialhjelpsmottakere. Av partiprogrammet deres framgår at partiet vil utvide denne aktivitetsplikten til å omfatte alle sosialhjelpsmottakere.
Høyre vil altså betale flere hundre tusen unge velgere (under 30 år), opptil noen tusen kroner hver, hvert år framover, dersom de stemmer på dem ved dette stortingsvalget. Selv om dette neppe kommer inn under straffeloven § 151 om at det er straffbart ved offentlige valg å gi noen et gode slik at de stemmer på en bestemt måte, burde det etter mitt syn innebære noen moralske betenkeligheter. Det fører tankene lett hen til politiske regimer som vi helst ikke vil sammenligne oss med, men det betyr kanskje ikke så mye bare man får flere stemmer? Samtidig som man reduserer deres bidrag til fellesskapet og de tjenester vi alle er avhengig av, vil det føre til økt privat forbruk og økte utslipp, som er lite forenelig med den overhengende klima- og miljøkrisen.
Dette jobbskattefradraget vil etter Høyres mening gjøre det mer lønnsomt å jobbe, og selvsagt vil det det. For jo høyere lønn des mer lønnsomt blir det, også fordi skattefradraget tydeligvis øker med lønnsnivået. Likevel betyr det nok mer for de fleste unge å få seg en jobb som man kan leve av, og helst også for. Men helt siden Herren viste Adam og Eva ut av hagen i Eden og satte dem til å dyrke jorden, har det lønt seg å jobbe. Det har i alle år siden vært en forutsetning for de aller fleste for å kunne overleve.
Påstanden om at det skal lønne seg å jobbe, kan også knyttes til den såkalte Lafferkurven, som skulle vise at en senkning av daværende skatteprosent ville øke skatteinngangen for samfunnet. Opprinnelig tegnet Laffer den ned på en serviett under en skattediskusjon. Den tok utgangspunkt i det selvsagte at en skattesats på null prosent ikke gir noen skatt, men det vil heller ikke en skattesats på 100 prosent gjøre, for da vil ingen arbeide. Men samtidig påsto han, uten noe belegg for det, at en senkning av skattesatsen ville føre til økt skatteinngang for samfunnet, blant annet fordi folk ville jobbe mer. Og dette har mange påstått siden.