– Jeg sto der i posisjon og så at denne dama var klar for kamp. Knallsterk og vill i blikket.

Marthe Riis Gjertsen tar en slurk kaffe. Hun har katten Findus tatovert på armen og to ringer i nesa.

– Jeg kunne ikke stikke av, men bare gå rett på. Blokkere.

– Hva skjedde?

– Jeg blei meiet rett ned. Ha-ha! Flat ut på bakken. «Panckake» kaller vi det.

– Du ble ikke skremt?

– Absolutt ikke. Tvert om. Det var da jeg for alvor forsto at dette var min greie.

LES OGSÅ: Selma (22) har en jobb litt utenom det vanlige: – Det er lange og harde dager, men jeg trives veldig godt med det

Ukjent

Rundt midnatt kvelden før kom hun hjem til leiligheten sin på Bisjord. Tirsdag og torsdag pendler Marthe Gjertsen med to venninner til Jordal i Oslo for å trene med Vålerenga Trolls damer.

– Ifølge mine lagkamerater er vi det eneste amerikanske fotballaget utelukkende for damer i Norge. Det er jo mange som mener vi er litt gærne som bruker så mye tid på dette her, men jeg er så glad for denne muligheten. Det beriker livet mitt.

Hun spiller på linja i en sport mange kjenner primært fra amerikanske high-school filmer.

– Amerikansk fotball var totalt ukjent for meg da jeg begynte i april, forteller Marthe.

– For å være helt ærlig har jeg aldri vært glad i noe form for ballidrett. Dans har liksom vært min greie.

Hun startet som åtteåring på Studio Nille, gikk danselinje på videregående og senere folkehøyskole.

– For ett års tid siden bestemte jeg meg for å få meg en hobby. Det tenker jeg er sunt for det meste. Fysisk aktivitet, ikke så mye tid til å gruble. Jeg visste de hadde voksenpartier på Studio Nille og var helt bestemt på å starte opp der. Jeg fikk bare aldri surra meg til det.

LES OGSÅ: Førte Fram til opprykk – nå forlater han klubben

Gon

En dag ringer bestevenninnen Nora Kristian Mo Mølstad og lurer på om hun vil kaste ball på Gon.

– Nora begynte med sporten noen uker før meg, og spurte om jeg ville være med å øve på å kaste og ta imot. Jeg bare lo av henne, og trodde hun tulla. Men til slutt sa jeg ja.

Hun får med seg venninne Rikke Adele Pedersen som hadde spilt amerikansk fotball før.

– Og kjæresten min. På den måten hadde jeg noe trygt rundt meg, midt oppi dette nye og ukjente.

For første gang står hun med en amerikansk fotball i hånda. 29 år gammel.

– Det var overraskende gøy. Nora fikk fort Rikke med på neste trening med Trolls. Og de var veldig bestemte på at dette var noe jeg kunne passe til, selv om jeg var temmelig overbevist om det motsatte.

LES OGSÅ: Mats sov i sju måneder på en madrass i et kjøkkenhjørne – nå er filmen klar: – Plutselig kom isbjørnen!

Alle typer

To dager senere sitter derfor Marthe Riis Gjertsen i bilen med vennene sine, susende mot Jordal og en sport hun knapt vet noe om.

– Asså, jeg var ekstremt nervøs. Vi snakker på tampen til å kaste opp. Jeg vet ikke hva jeg så for meg, men i alle fall ikke den velkomsten Rikke og jeg fikk.

De sto med åpne armer. Var nysgjerrig og inkluderende.

– Vi er rundt 20 stykker på laget, de fleste på min alder. Jeg tenkte at samtlige skulle være supersporty, men det var alle typer mennesker. Det var lave skuldre, de lånte bort utstyret sitt og jeg følte meg oppriktig ønska.

– Hva var det som appellerte til deg?

– Først og fremst samholdet. Det er en ekstremt bra gjeng. Selv om jeg egentlig er litt ute nå med en senebetennelse, drar jeg på trening og bidrar likevel. Det er så godt å ha noe annet i livet som bryter opp hverdagen og bare gir masse glede. Jeg tenker at det er ingen grunn til å ikke prøve nye ting selv om man er voksen.

Hoftevri

Til daglig jobber Marthe Riis Gjertsen i en bolig for funksjonshemmede i Sandefjord. Hun har en ni år gammel hund og sin kjære Alexey Akhmetzyanov som er like glad hver gang Marthe kommer hjem uten skader fra trening.

– Jo, det blir litt småting, men jeg tåler en trøkk, sier hun.

– Dette er en nokså krevende sport med et komplisert regelverk. Det er mye å sette seg inn i når det kommer til spill, hvilken plass man har på banen, og hva man skal gjøre når. Jeg lærer nye ting hele tida.

– Hva er din oppgave på laget?

– Jeg spiller i all hovedsak right guard, på forsvarslinja. Det er der jeg føler jeg har funnet min plass og ønsker å bli skikkelig god. Jeg skal blokkere motstanderne i størst mulig grad etter hvor spillet går. Målet er at det angripende laget ikke kommer seg til quarterback før hun får kastet ballen til en medspiller, som forhåpentligvis får til en touchdown.

– Hvordan blir man god på det?

– Ved å terpe, terpe, terpe. Lære alle spillene så fort som mulig, som det er mange av. Jeg kan fortsatt ikke halvparten. Ha-ha! Men det er viktig å vite hva man skal gjøre når. Finne senter for en god balanse. Det kommer godt med, for da får man bedre kontroll på motstanderen sin. Og så øver vi masse på å snappe, for å komme oss så raskt som mulig på plass dit vi skal når ballen går. Dessuten er det viktig å kunne lese motstanderen, finne ut hvilken vei hun tar. Det beste trikset da, er å se på hoftene. De lyver ikke.

Sin første kamp spilte Marthe i Sverige. Da hadde hun spilt i to måneder.

– Vi må ut av landet for å få spille kamper. Og for en opplevelse! Det var helt vilt. Jeg ble lagt i bakken ganske umiddelbart, men det var jeg forberedt på. Det var bare å kjøre på videre.

– Du har ingen planer om å gi deg?

– Nei, dette har på alle mulige måter vært bra for meg. Amerikansk fotball er en sport jeg på det varmeste kan anbefale til alle. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle gjøre dette for ett år siden. Det er en skikkelig boost i hverdagen.