Den viktige formidlingen

SNUBLESTEINER: En rød rose ble lagt ned for hvert av navnene på de ni steinene.

SNUBLESTEINER: En rød rose ble lagt ned for hvert av navnene på de ni steinene. Foto:

DEL

MeningerVi går i spredt flokk opp mot Torget. Felumbs opplyste vinduer frister med sølv og gull. Inne hos frisøren ryddes kammer og sakser bort for kvelden. I den regntunge kvelden stopper vi og ser ned. På plakettene med navnene.

Her minnes Israel Leib Sachnowitz. Fødselsår 1880. Deportert 1942. Auschwitz Drept 1. 12 1942.

På de andre åtte; Frida, Marie, Rebekka Rita, Frank, Elias, Samuel, Hermann. Alle med samme etternavn. Alle fra Larvik. Alle, bortsett fra Hermann, drept i de tyske utryddelsesleirene.

Regnet er som en våt kappe denne kvelden, 26. november. På dagen 77 år tidligere la dødsskipet DS Donau ut fra Utstikker 1 ved Amerikalinjens kai i Oslo med kurs for Polen og Auschwitz. 532 nordmenn var stuet sammen om bord. Arrestert og dømt til døden, uten annen forbrytelse gjort enn at de var født. Ingen visste hva som ventet. Av familien fra Larvik var det bare Hermann som kom tilbake. De andre ble myrdet i gasskamrene.

Ane Ringheim Eriksen fra Larvik museum og Ulla Nachstern fra Vestfoldmuseene tenner lys og legger ned en rød rose for hvert av navnene som leses opp. Markeringen ved snublesteinene på Torget er blitt en tradisjon 26. november. Ikke god, men viktig. For vi må ikke glemme det som skjedde. Vi trenger å bli fortalt den smertefulle historien om igjen. For i forskjellige sammenhenger og med varierende styrke skjer det fortsatt at mennesker blir dømt og bedømt fordi de er født som de er, med bakgrunn i rase og etnisitet.

Selv ble jeg for alvor klar over den smertefulle historien da vår kjære og kloke lærer på Mesterfjellet ungdomsskole, Arnold Jacoby, fortalte om Hermann Sachnowitz og hans familie. Jeg kan fortsatt se Arnold klart for meg oppe på kateteret. Den lange mannen med det inderlige og varme blikket fortalte historiene. Sjelden var det så stille i 9c som når Arnold snakket om de grusomme skjebnene. Et par år seinere, i 1976, kom boka «Det angår også deg». Fortsatt en monumental bok.

Det er nettopp den viktige formidlingsoppgaven Vestfoldmuseene har tatt videre. Gjennom prosjektet «Det angår også deg – Demokrati og menneskerettigheter i Vestfold» blir ungdom tatt med tilbake til krigsårene. De blir ikke bare fortalt selve historien, men om menneskene. Navnene, Hermann, Frida og Marie. Alle som driver med formidling vet hvor viktig det er å fortelle om enkeltmenneskene.

For det er nettopp det Holocaust handler om. Enkeltmenneskene. Tallene er voldsomme, nesten ikke til å fatte. Bilder og filmer fra konsentrasjonsleirene er så grusomme at vi nesten ikke orker å se. Men like sterkt, om enn på en annen måte, er det å se bildene av glad ungdom. Vakre Maja Sachnowitz som bøkeskogterne i 1938, Frida sittende på skuldrene til brødrene Frank og Samuel og familien samlet på gården i Stokke. Vel vitende om at måneder seinere blir de alle drept i gasskamrene i Auschwitz.

Takk til Ane og Ulla for formidlingen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags