Jeg velger å bruke min stemme

Foto:

Av
DEL

MeningerAvmakten vi opplever som yrkesutøvere i Larvik nå om dagen, er som Camilla Sannes Berthelsen i ØP den 14.03.2019 bemerker, veldig gjengs i de fleste tjenester. At jeg beskriver flyktningenes situasjon, og de konsekvensene det får for ungdommene, i dette feltet, er naturlig, da disse unges liv og fremtid er hva som ligger mitt hjerte nærmest. 

Jeg går ut ifra at dine meninger kommer fra deg som privat person og ikke i kraft av din rolle eller som representant for kommunen. 

Mitt utgangspunkt er ikke hvilke tiltak som gjøres verken lokalt eller globalt for styring av ukontrollert migrasjon. Min agenda er å sette søkelyset på flyktningenes situasjon og deres avmaktsfølelse når de står å banker på, etter å ha opplevd å se sine liv blir sønderknust i et land de har vokst opp i og elsker. 

Norge og Europas retorikk og politikk handler om holdninger og menneskesyn. Hvordan behandler vi mennesker? Klarer vi og orker vi å prøve å sette oss inn i deres situasjon? Deres håp og drømmer om et liv? Ønsker om å bruke sine ressurser og skape seg et verdig liv, på tross av sine tap?

Er de velkomne? Larvik by, Norges land og flyktningene selv, vil tilpasse seg politikernes restriktive innvandringspolitikk. Men det betyr ikke at vi ikke skal bruke de stemmene vi har. Jeg velger å bruke min stemme. 

Migrasjon har eksistert i alle tider, og vil fortsette å gjøre det. Spørsmålet er: Hva velger vi å gjøre med det? Jeg er stolt av arbeidet vi gjør i kommunen vår. I feltet Enslige Mindreårige (EM) har vi utviklet vår kompetanse rundt enslige mindreårige flyktninger og deres situasjon over mange år. 

Som vi vet, betyr nødvendig omorganisering og effektivisering gjerne nedkutting av tjenestetilbud, som alltid påvirker våre tjenestemottakere. Jeg håper at den høye kompetanse som finnes i EM-feltet blir ivaretatt og brukt når kommunens politikere igjen skal tilpasse drift etter kroner og øre og med utgangspunktet først og fremst etter behovet til de unge. De som jobber tett på og i hverdagen med ungdommene opplever dessverre ikke bare en human innstilling til deres situasjon. Det er ungdommer som ikke sover, som sliter med- og har traumer og angst. De lever under den skarpe retorikken som vår nåværende regjering representerer.

Jeg vil påpeke at mitt bidrag i denne debatten, ikke handler om hvordan vi skal få en kontrollert asyl politikk, der idealet blant noen politikere er å hjelpe dem der de er.

Det hele handler om å integrere ungdom på en slik måte at de får muligheten til å stå på egne bein, og bli en del av det norske samfunnet. All forskning peker på viktigheten av voksenkontakt, trygge relasjoner som fremmer psykisk helse, samhørighet, sosial forståelse, empati, relasjonskompetanse og dermed også fremmer integrering. 

Her kommer min bekymring inn; for nå som det ikke kommer flere ... Altså; nå som det ikke kommer flere flyktninger over grenseovergangene i Europa- og inn i Norge, så betyr det ikke at verdens flyktninger ikke har behov av hjelp! Dette handler om mer enn penger og ressurser. Dette handler om samvittighet og medborgerskap. Hvilke fortellinger vil vi føre videre til våre barn? Ignoranse å velge å ikke bry seg om, er også et valg!

Artikkeltags