Med minner inn i ei ny tid

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerForrige uke gikk jeg opp trappene til min første arbeidsdag i mitt fjerde ØP-lokale. Til 5. etasje i Torget 1. Eller opp på Greven, som mange i min generasjon vil forbinde lokalene med den fantastiske utsikten med. Som jeg mest husker for solo og sjokoladekake og møte med kjentfolk på lørdag formiddag.

Tar du en tur oppom til oss nå, og det må du gjerne gjøre, så er det ikke mye som ligner på gamle Greven. Nå er det et pulserende avislokale for oss i ØP.

Når vi nå blar om til et nytt kapittel i ØPs lange historie i byen, skulle jeg som redaktør egentlig skrive om de store forandringene som har skjedd siden avisa sist var å finne i sentrum. Borte er det som for mange godt voksne fortsatt er ØP-bygget i Kongegata. Tvers overfor slakter Abrahamsen og nabo med Holst musikk. Vi dro derfra til Borgejordet i 1989.

Men det skal jeg ikke dvele så mye med. Bare konstatere at så er tilfelle.

OK, jeg var ikke med i blytida, men begynte med skrivemaskin UTEN rettetast i Nybrott for 41 år siden, tok en svipp opp til det som den gang het Telemark Arbeiderblad, før jeg en januardag i 1981 nærmest fikk guttedrømmen oppfylt da jeg gikk opp den svingete trappa med det prikkete betongbelegget, og inn i redaksjonen til mitt første morgenmøte i Østlands-Posten.

Der hadde Oddvar, Rolf, Janke, Marthin og flere andre fyra opp røyken, Finn eller Einar bladde i forfallsboka med alle lappene, Terje A, han jeg jobba sammen med på sporten oppe i 4. etasje, kom inn og fikk verbalt fyr på møtet. Vi synsa om det meste, ikke minst om hva folk hadde lest og ville lese, og la de siste planene for avisa som skulle trykkes ved 12-tida.

Nå er morgenmøtene røykfrie, kjappere enn før, vi tenker nytt og nett og har slutta med å synse om hvilke saker som leses mest. Det vet vi. Fra time til time, dag til dag. Og det er selvfølgelig med på å styre våre redaksjonelle valg.

Det synes jeg både er spennende og riktig. For vi vil jo skrive og sende fra oss de sakene som dere ønsker å lese. Det er hele grunnlaget for vår eksistens. Og det trigger oss å lykkes med det. Hver dag er som en fotballkamp som blåses i gang kl. 06.00 før fløyta går ved midnatt.

Tilbake til mimremodus.

På toppen av trappene i 5. etasje på Torget har vi rigget til det jeg i beskjedenhet vil si er en flott vegg. Med bilder fra ØP og Larviks historie fra de siste 100 årene. År som byen og avisa har levd sammen. Og det er spesielt ett bilde jeg ser på hver gang jeg kommer opp trappene. Helt nede mot gulvet.

Der sitter selveste Alf Prøysen med et skjelmsk smil og røyken tent. Jeg tror bildet er tatt etter en legendarisk seanse på Tirsdagsklubben ute på Wassilioff. Og Alf har lånt bort gitaren til en ung kvinne som har lagt inn en C-dur.

Eva. Eva Aaserud. Den mest sjeldne, fargerike, flotte, folkekjære, ustabile, sårbare og tøffe dama jeg har møtt. Som sammen med Per Nyhus er selve ikonet i den lokaljournalistiske andedam i vår generasjon.

Da bildet ble tatt, hadde Eva sikkert tatt en dram. Det hendte hun gjorde det, Eva. Ja, hun fortalte at en gang ikke så lenge etter at hun kom til Larvik og ØP i 1962 så gikk det ikke bedre en fuktig kveld enn at hun ikke klarte svingen oppe i Kongegata og endte med bilen i vinduet hos slakter Abrahamsen. Det ble noe uker med fri kost og losji nede på Herregårdssletta, men redaktør Øyvind Næss savna Byrunden så sterkt at han fikk frakta en skrivemaskin ned til Eva, så hun kunne skrive sine betraktninger derfra.

Og når jeg nå sitter og ser ned på Torget og bort mot der Otto en gang lå, så tenker jeg på Eva. Ja, hun dukker støtt og stadig opp når seilene rigges til minnenes seilas.

Jeg var så heldig at jeg mange ganger fikk lov til å være med som fotograf når Eva skulle møte og portrettere folk. Hos brautende bedriftsledere eller fåmælte folk som hadde havna litt utafor. Eva takla dem alle. Var de for eplekjekke, så sa hun fra. Visste de ikke helt hva de skulle si når avisa kom på besøk, kanskje for første og eneste gang i livet, så fikk hun dem lunt på gli. Og sa de nesten ingen ting, så blei portrettene aller best.

For Eva sansa hva folk gjerne ville si. Hun var på sitt aller beste når hun møtte dem som sleit med både liv og ord. Da hun kom tilbake til tastaturet etter et sånt besøk, blei det ikke sagt mye. De lubne fingrene fløy over bokstavene. Noen ganger kunne en skimte en tåre bak de tykke brilleglassene, og opp på ark eller skjerm kom det historier som ingen andre kunne skrive og fortelle maken til.

Søndag er det allehelgensdag. Dagen da vi skal minnes våre kjære. Da skal jeg tenne et ekstra lys

For Eva.

Artikkeltags