Turn-gutten som ble helt på Torstrand

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerLørdag feirer Fram at laget mot mange odds beholder plassen i PostNord-ligaen. Elverum er motstander i Framparken, og selv om kampen betyr lite i forhold til tabellplassering og videre skjebne, så er vi sikre på at Fram avslutter med stil. Og seier.

Årets sesong har vært en av de mest turbulente i nyere Fram-historie. Og den merkeligste. Lenge så det ut til at dette ble året der Fram huskes for to ting – at klubben stilte med åtte spillere borte mot Nybergsund, i en kamp som måtte blåses av da to Fram-spillere måtte ut med skade – og at klubbens 2.-lag tapte 0-36 i seriekamp mot Eik i 4. divisjon.

Tar man med alt oppstyr rundt Svennis, rykter og sannheter, om et mulig engasjement i Torstrand-klubben, og avgangen til trener Petter Belsvik på tampen av sommeren, så har man de fleste ingrediensene i det som lett kunne blitt en katastrofesesong, med nedrykk og en trolig av avskjed med norsk toppfotball.

Men heldigvis ble det ikke sånn.

Stang ut først på høstsesongen ble til stang inn da det virkelig dro seg til. Laget spilte bedre og bedre, spillerne kjempet så svetten rant i strie strømmer under den tradisjonsrike drakta, og til slutt kunne jubelen slippes løs og «Det er Frammane i rødt, hvitt og blått» synges så halvfalskt og mangestemt som bare en fotballsang skal synges.

Og når det blåses til siste kamp for i år, er det tid for glede og feiring. Vel vitende om at det er like stor usikkerhet rundt lagets framtid neste sesong som det har vært i hele år. Høstens lille bragd teller dessverre lite når det skal beredes for kommende sesong. Hva Fram makter å samle sammen av ressurser til fortsatt spill på dette nivået gjenstår å se.

Men tilbake til det som skjedde. Det er sikkert flere faktorer som spilte inn. Da Belsvik trakk seg, ble det frigitt midler til å hente inn nye spillere som definitivt hevet laget. Og uten å ha inngående kjennskap til det indre livet på Torstrand, synes det helt klart at forvandlingen også har med ledelse å gjøre.

Jostein Jensen, med mange år som spiller bak smieveggen i bagasjen, tok steget opp fra å være hjelpetrener til å ta delt hovedansvar, og han har garantert gjort en flott jobb. 

Den kanskje største helten på Torstrand om dagen er like fullt den gamle Nanset- og Turn-gutten Ørjan Berg Hansen. Han har trent laget sammen med Jostein, og var regissøren da nye spillere ble hentet inn. Mest av alt fortjener han imidlertid ros for måten han har stått fram på.

Jeg skrur tida tilbake til uka etter den famøse kampen mot Nybergsund. Da fikk jeg en telefon fra Berg Hansen, den gang som sportslig leder. Presseoppslagene hadde vært mange, fordømmelsene mot Fram-ledelsen i leserbrev og kommentarfelt var tøffe, og på vegne av Fram ville han forklare. På en jordnær og rolig måte. Jeg likte måten han frontet den vanskelige situasjonen på.

Siden har han mer og mer stått fram ikke bare som fotballfaglig dyktig i Frams snuoperasjon, men også som en svært dyktig leder.

Det kom særlig fram etter sist helgs kamp. I et ØP-intervju etter det som egentlig var et forståelig og akseptabelt tap mot tabelltopp Raufoss, valgte han å fortelle om sin skuffelse over spillernes innsats og holdning. Det skapte sikkert reaksjoner internt, men istedenfor å løfte hansker og guard, og innta bredbeint forsvarsposisjon, valgte Berg Hansen å se seg selv godt i speilet. Da så han at det var han selv, og ikke spillerne, som var utladet og uten den rette gløden.

På Fram-fotballens Facebook-side skrev han blant annet: «Min egen tilstedeværelse på feltet var altfor dårlig, noe som heller smittet over til dere. Dere fortjener KUN honnør for den enorme innsatsen, viljen og ikke minst PROFESJONALITETEN dere har vist hver eneste dag hele høsten.»

Sånt blir en helt av på Torstrand. Tilbakemeldingene har vært entydig positive, og er det én ting man håper på rundt klubben nå, så er det at han fortsetter.

Jeg tipper det er mange som gjør nettopp det, og tar et internt oppgjør med seg selv når det butter. Men langt færre velger å innrømme det og kommunisere erkjennelsen ut. Det kan sikkert av noen oppleves som en svakhet, men jeg tolker det som å vise styrke. Svakhet er det når en for enhver pris skal rettferdiggjøre seg selv.

Der har vi alle i alle posisjoner mye å lære. Ikke minst som ledere. Det være seg José Mourinho, Solberg og Støre, lokale politikertopper og toppledere – og ØPs redaktør.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags