Når tale er gull

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerJeg jobba som desksjef i Østlands-Posten i november 1991 da det kom inn ei dame med et leserbrev som hun håpet vi ville slå godt opp. Den gang skjønte jeg raskt at det Lise Nalum – hjelpepleier på Stavern og Brunlanes sykehjem – kom inn med, var krutt.

For aldri før hadde vi fått så klar tale fra noen som jobba «på gulvet». Den gang, som nå, var det vanlig at uttalelser var noe som var forbeholdt ledelse og politikere. Det var på det planet de fleste diskusjoner ble ført og den informasjon og de synspunkter disse eide som lå til grunn for avgjørelsene som ble tatt.

Men Lise Nalum hadde fått nok. Til tross for at det ikke var noen kultur for å fortelle om slikt ut i offentligheten. Hun ble hyllet av mange, men fikk pepper fra sitt eget system.

Men best av alt. Det skjedde noe. Det ble en bred og offentlig debatt med stort engasjement. Hennes rop ble hørt, et eget Nalum-utvalg ble nedsatt, og om det ikke ble avdekket alvorlige feil, så ble ingen stillinger fjernet.

Nå skjer det samme igjen. For da jeg som redaktør så innlegget skrevet under av ikke bare én, men 65 omsorgsarbeidere, der frustrasjonen blant de ansatte på varslede nedskjæringer kommer tydelig fram, så var det igjen naturlig å presentere det på en måte som skiller seg ut.

Hvorfor, kan man spørre. Og jeg svarer selv. Fordi det er like oppsiktsvekkende som viktig at en gruppe som sjelden kommer fram med sine synspunkter, og som sitter med førstehånds informasjon, kommer fram fra spiserom og interne møter og deltar i debatten.

Og når det kommer 65 stemmer i den kategorien, er det tyngde bak uttalelsene. Jeg har aldri opplevd maken i mine 40 år i lokalpressen.

Jeg sier ikke at de eier sannheten. Det er ingen tvil om at det er komplekse forhold både administrasjon og politikere må behandle. Kommunens økonomiske situasjon er presset. Det må tas innsparingsgrep som på en eller annen måte smerter. Jobben blir å prioritere hva som skal gjøres. Administrasjonen har kommet med sine innspill, og det er konsekvensen av disse som det nå protesteres mot.

Uansett er det viktig at debatten blir saklig, og at stemmer blir hørt. Og da er det ikke bare bra, men helt nødvendig, at det gis rom for ansatte til å si sitt. Som det alltid bør være når viktige saker skal belyses.

Vi har tidligere opplevd at ansatte vegrer seg for å si noe når vanskelige, men viktige saker blir belyst og tatt opp. Ikke minst med bakgrunn i det vi har opplevd og oppfattet som noe langt sterkere enn henstillinger fra ledelsens side.

Larvik kommune er ingen privat bedrift. Vi er alle eiere, og vi har alle krav på svar og informasjon. Selvfølgelig er det saker og temaer som ikke egner seg ut i den offentlige sfære. Taushetsplikten i forhold til enkeltmennesker skal selvfølgelig etterleves. Men saker som går på selve systemene og konsekvenser av administrative avgjørelser og politiske vedtak, angår oss alle.

Også i denne runden har det kommet inn tips om at det ikke ses med blide øyne på deltakelsen i den offentlige debatten. Det setter vi enn så lenge på kontoen for gamle rutiner.

For vi tror på kommunaldirektør Guro Winsvold når hun klart slår fast at det ikke er kommet noen slike direktiver fra henne og toppledelsen.

Det er en kurs vi håper det vil styres etter i storm som stille vær.

Artikkeltags