Bompenger og pengeboom

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Den norske stat mangler ikke penger til bygging av ny E18 gjennom Larvik eller andre steder. Det Staten derimot mangler er evnen til å tenke nytt slik statelige gjøremål kan gjøres enklere og derigjennom frigjøre mennesker til nye oppgaver, skriver Olav Bergene Holm i denne kommentaren.

DEL

KommentarTidligere rådmann Hall Trøan Galaaen skrev engang i en saksutredning om kommunens kloakkløsninger at han var usikker på om den personen som tok patent på WC'en i 1755 skulle velsignes eller forbannes. Vannklosettet var genialt for brukeren, men problematisk for det offentlige som var mer vant til en fastere konsistens! På den annen side kan man vel i dag ikke tenke seg et moderne samfunn uten vann til å spyle unna i klosettskåla.

Når det gjelder bompenger så har det vært genialt for det offentlig og forstått av brukeren.

Men denne form for pengeinnkreving i Norge i dag er både foreldet, kostbar og unødvendig.

Men jeg er stygt redd for at vi innen jul har fått vedtatt en rekke nye statlige pengebommer.

Da Bommestad bru som for øvrig ble oppført av svenske krigsfanger i 1808, måtte etter en flomskade i 1839 repareres, ble det diskusjon om hvem som skulle betale reparasjonen. Ordføreren i Ramnes foreslo at de veifarende skulle bekoste reparasjonen gjennom bompenger. Forslaget ble heldigvis forkastet enda de veifarende hadde lang erfaring med å betale for "oversett" både med båt og ferje, men å betale for å bruke statens veinett var hinsidiges all sunn fornuft! Selvsagt har det vært forhold som bompengefinansiering har vært den eneste løsningen som for eksempel da Vrengen bru ble bygget i 1932.

Men ideen med bompengefinansiering har normalt kommet fra de personer og partier som har søkt alle midler for å trenere veiutbygging. Når den likevel kom forutsatte de at bommen ikke ble plassert i deres nærhet. Noe debatten i Larvik kommunestyre bekreftet da E18 utbyggingen var oppe til behandling for noen år siden.

Rundt forrige århundre og et par tiår framover pågikk det en stor debatt om å anlegge jernbane i Lågendalen. Selv om det var mange alternativer og mange meninger, så gjorde Stortinget det eneste rette da det skrinla hele saken. Men den lange utredningstiden forsinket utbyggingen av veiene i Lågendalen.

I 1929 ble Anund I. Allum igjen valgt til ordfører og da ble vei- og brubehovene satt på dagsordenen. Men i 30 årene det virkelig mangel på penger både hos staten og allmuen. Dette førte til stor arbeidsløshet så det å være ordfører i de harde trettiårene var ikke forbundet med mye blomsteroverrekkelser og snorklipping.

Men Anund I. Allum så likevel muligheter i de motsetningene som arbeidsløshet og offentlig pengemangel var. En pengedugnad måtte til for det var mange uløste veispørsmål! Ordfører Allum søkte hjelp hos Sandefjord formannskap som forskuddterte både stats- og fylkesbidrag og med Hedrum kommunes eget bidrag så vedtok Vestfold fylkesting i en votering den 15. mars 1934 å bygge både Holmfoss og Hvåra bru med tilførselsveier. Forutsetningen var at Larvik by skulle bidra med kr. 15.000,- til Hvåra bru og Sandefjord skulle få anledning til å ta bompenger av utenbygds motorkjøretøyer. Det måtte vel i praksis si å kreve bompenger av Sandefjordsfolk når de skulle på bærtur til Siljan! Bomavgiften var ca. 50 øre og bomstasjonen ble plassert på Holm, men ble avviklet allerede 1941/42. 2 år og 4 måneder etter fylkestingsvedtaket ble Holmfoss bru åpnet den 18. juli 1936 og Hvåra bru den 21. oktober 1937. Imponerende!

Men hvilken interesse hadde Sandefjord Formannskap av Holmfoss bru? Jo, de så mulighetene i et større oppland og dermed større muligheter for Sandefjords handelsstand! Det er de visjonære som legger til rette for den konstruktive og byggende utvikling!

Sigurd Tutvedt var en av dem som så muligheter til økt kommunikasjon og bussruta hans fra Østre Hedrum til Sandefjord ble nå forlenget til Kvelde. Etter krigen utvidet Olaf Næss den helt til Eidet i Siljan. Fortsatt føler en del av befolkningen som sokner til denne bussruten at Sandefjord er «deres by».

Selv om det var sterke reaksjonære krefter som utviste stor kreativitet for å stoppe brubyggingen, så var dette dobbeltvedtaket i Vestfold Fylkesting i 1934 et politisk kunststykke. Kommunikasjonen ble etter bruåpningen vesentlig forbedret og mange arbeidsledige fikk med denne investering meningsfull sysselsetting.

For 15 år siden hadde landet nesten 200.000 arbeidsledige, men det ble ikke bygget så mye som 1meter ekstra vei! Riktignok var ikke Statens lommebok av de dimensjoner som den er i dag, men det manglet visjoner og handlekraft og en kommer ikke utenom at «arbeidsledige mennesker er levende beviser på politisk udugelighet»!

Den innbitte motstanden til å tenke visjonært og «å ta areal» spesielt til veiformål, har preget venstresiden i norsk politikk. Derfor har vi et veinett som er forsømt og foreldet og mange veistrekninger bærer preg av å være vernet - varig vernet! Motstanderne av arealbruk har gode forbundsfeller i de som tror at jernbane er alle kommunikasjoners løsning. Tenk om de ville sett seg litt omkring i landet - sett hvor folk bor og hvor de arbeider.

I løpet av et par år vil vi nå få noen kilometer med ny E18 gjennom Larvik. Den skulle etter planene stått ferdig for ca. 15 år siden, men takket være iherdige bakstrevere så kommer den først i 2009.

I dag har den norske stat 2.000.000.000.000,- kroner på bok eller i utenlandske aksjer, men til tross for denne enorme pengemengde så skal det kreves inn bompenger til bygging av denne hovedveien! Dette til tross for at Staten har så mye penger at den har et plasseringsproblem. Dette bekreftes ved at Den norske Stat mot sitt eget regelverk nå plasserer penger både i «skatteparadiser» og i lugubre virksomheter i andre land.

Men bompenger skal Staten likevel kreve inn og til det kreves det en hel hær med pengeinnkrevere. Hadde bompengeinnkreving medført at det ville frigjøre arbeidskraft så hadde saken stillet seg annerledes, men den krever ekstra arbeidskraft og fordyrer enhver vei med mange millioner både i anlegg og drift.

I trettiårene var det stor offentlig pengemangel og stor arbeidsløshet. Men til tross for pengemangelen ble det iverksatt store offentlige arbeider bl.a. hugging og legging av gatestein i Nansetgata, bygging av veien Kveldsvik - Bonnegolt og som her nevnt Holmfoss og Hvåra bru. I dag har vi en offentlig pengerikdom som landet aldri tidligere har sett. Samtidig har vi uløste oppgaver bare i vedlikehold av offentlig bygg og anlegg som det vil ta mange tiår å komme à jour med om ikke skjeen tas i en annen hånd. Men det er ingen tegn som tyder på det. Den norske stat mangler ikke penger til bygging av ny E18 gjennom Larvik eller andre steder. Det Staten derimot mangler er evnen til å tenke nytt slik statelige gjøremål kan gjøres enklere og derigjennom frigjøre mennesker til nye oppgaver. Det er også en skam og en fallitterklæring at vi i dag har 44.000 arbeidsløse og som bare går og henter sin rettmessige trygd uten anledning til å være med å bygge landet. De kunne jo som en start blitt satt å rydde offentlig arealer slik at vi ikke mister alt av utsikt langs våre veier!

En Kveldemann sa det slik engang i trettiårene: «Det er mer riktig å polere Jordstøyp (for å få mer sol i Kvelde) enn å gå ledig og bare hente matlapper!»

Men det er vel for meget å forvente at staten kan gjøre noe meningsfullt for de arbeidsledige!

Artikkeltags