Gå til sidens hovedinnhold

Bordbønn og historieløshet

Artikkelen er over 15 år gammel

Ære være de foreldre og de lærere som fortsatt lærer barna den folkeskikk at før en spiser så tar en av seg lua og ber en bordbønn eller synger et bordvers i takknemlighet for at vi har det så godt i Norge, skriver Olav Bergene Holm i denne kommentaren.

Etter at kunnskapsminister Djupedal antydet at det kunne være lovstridig å synge bordverset i norske skoler, har mange tatt pennen fatt både med motinnlegg og heiarop.

Men jeg vil tro at det norske folk har historiske kunnskaper og rotfeste nok til å stå imot dette herostratiske forslaget. For selv i et land med sterkt kulturelt forfall, så rives ikke en så gammel tradisjon bort med ett utspill fra en selvsikker kunnskapsminister. Storparten av det norske folk har lest så mye historie at de vet litt om hvordan kulturen var i Norge for 1000 år siden og hvor galt det bar avsted i de land hvor de politiske myndigheter ved begynnelsen av den 20. århundre søkte å fjerne alt som luktet av kristen tro og moral. Det er i dag gledelig å se at de land som «strøk korset ut av flagget og heiste det rent og rødt» som A. Øverland oppfordret til, nå finner tilbake til den tid da Guds ord igjen får lyde i hjem og samfunn.

En av Djupedals forgjengere (Elias Blix) skrev det slik: «Du sende ditt ord til Noregs fjell og ljos over landet strøymde!» Elias Blix satt nemlig inne med så mye historiske kunnskap om hvordan vårt land var før «kristningsverket» at han med styrke kunne skrive at «vårt heimland i mørket lenge låg», men så kom evangeliets ord og «ljos over land strøymde».

Dette budskapet førte til at folket fikk et annet syn på livet også det ufødte og det «uønskede». Fortsatt kom folket til å spise sitt brød i sitt «ansikts sved», men det aspekt som A. Øverland så fint skriver: «Men rik er den som tar sitt brød på borg og gjerne deler det med den som trenger» var ganske nytt. Dette har det norske folk gjennom misjon og institusjoner vist at vi har vårt liv og vårt gods til låns og derfor bør vi dele det med «dem som trenger». Det norske folk tok også innover seg den bibelske sannhet at »vil Gud ikke være bygningsmann me fåfengt på huset byggja». Derfor ba de om visdom og velsignelse til alt sitt «ærlige virke».

Det er også noen i dag som husker at når bonden skulle så det første såkornet om våren, så strøk han lua av og ba en stille bønn om Guds velsignelse over «gudslånet».

Og når avling ble liten og barnemunnene var mange, var det naturlig å be om Guds velsignelse slik at det ble ”mette” til alle. Og når alle ble mette var det da ikke naturlig å takke?

Fra folkeskolen har jeg en svak erindring om en nordmann som var gjest i et fint europeisk selskap. Av gammel vane bøyde han hode og nedba Guds velsignelse over måltidet før han tok til seg fra det veldekkede bord. Noe forvirret spurte de øvrige om alle i Norge ba om Guds velsignelse når de satte seg til bords. «Nei, svarte vedkommende. Vi har noen firbente med krøll på halen som stuper rett i matfatet uten en tanke verken på Gud eller de som intet har!»

En har sagt det slik: «Noen kan spise, men har ikke mat. Andre har mat, men kan ikke spise. Vi har mat og vi kan spise derfor bør vi Herren prise!»

Jeg vil derfor si: Ære være de foreldre og de lærere som fortsatt lærer barna den folkeskikk at før en spiser så tar en av seg lua og ber en bordbønn eller synger et bordvers i takknemlighet for at vi har det så godt i Norge.

Kulturpersonligheten Thorbjørn Egner sier det slik:

«Jeg folder mine hender små i takk og bønn til deg: La alle barn i verden få det like godt som jeg!» Denne bønn er i pakt med god folkeskikk og våre historiske tradisjoner. Derfor bør vi eldre støtte opp under og ikke være med på å undergrave denne tradisjon når representanter for den historieløse dessertgenerasjonen viser stalinistiske tendenser!