En utilstrekkelig studiefinansiering

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

Det må legges bedre til rette for at alle med evner og interesser ser seg i stand til å begynne med og fullføre høyere utdannelse uavhengig av økonomisk bakgrunn, skriver Henning Wold - Leder Vestfold lektorlag i denne kommentaren.

DEL

Kommentar Det er eksamenstider i den videregående skolen, og mange elever forsøker å kvalifisere seg for høyere utdannelse - enten på universitet eller innenfor høyskolesystemet. I tillegg til årets avgangskull er det denne våren tusenvis av andre som ønsker å begynne å studere eller ta videreutdannelse på grunn av den vanskelige arbeidsmarkedssituasjonen med stigende ledighet fra måned til måned.

Men hva slags studiefinansiering er det Statens Lånekasse for utdanning kan tilby dem som ønsker å studere?

Dersom man studerer i Norge, kan man i studieåret 2009-10 ordinært få utbetalt 87.600 kroner. I studieåret 2004-05 var for eksempel det tilsvarende beløpet nøyaktig 80.000 kroner. Det har altså kun vært en økning på 9,5 prosent de siste fem årene, noe som betyr en reell og betydelig nedgang i forhold til konsumprisindeksen som har hatt en stigning på ca. 13 prosent i samme periode. Den tilsvarende gjennomsnittlige lønnsveksten for brede grupper i det norske samfunnet i det samme tidsrommet har for eksempel vært 25-30 prosent!

Lånekassen regner med at et studieår er på ti måneder, men faktum er at de aller fleste studenter også må betale sine hybler i sommermånedene og har i tillegg behov for noe ferie. En månedlig leie for en studenthybel i byene er i snitt ca. 3.500 kroner. Dette betyr at den enkelte student har igjen ca. 150 kroner per dag å leve for hvis vedkommende utelukkende baserer seg på Lånekassen. Dette beløpet skal dekke utgifter til mat, strøm, transport, fritidsaktiviteter, hjemreiser, ferier osv. På bakgrunn av dette sier det seg selv at studentene er helt avhengige av inntekter fra ekstrajobber eller betydelige tilskudd fra familien for å få dekket sine utgifter. Mye tyder på at tilgangen på ekstrajobber denne sommeren vil være atskillig dårligere enn normalt på grunn av den økonomiske krisen.

Helt fra «studenteksplosjonen» på 1960-tallet har slagordet og målet om «Utdanning for alle» fått samstemmig støtte fra vårt politiske miljø. I realiteten er våre ansvarlige politiske myndigheter nå i ferd med å forlate dette demokratiske og rettferdige prinsipp. For hva med de studenter som ikke makter å skaffe seg sommerjobb, eller som har foreldre som ikke har midler å avse til sine studerende sønner eller døtre?

En av intensjonene med Kvalitetsreformen for høyere utdannelse som ble vedtatt av Stortinget i 2001 og iverksatt fra høsten 2003, var å gjenreise heltidsstudenten og øke studieintensiteten for den enkelte. Dette fornuftige målet og ønsket om at flere skulle fullføre studiene på normert tid, harmonerer åpenbart ikke med det faktum at tilskuddet fra Lånekassen som nevnt ikke har holdt tritt med økningen i levekostnader. I forbindelse med den samme reformen ble det også vedtatt at 40 prosent av lånebeløpet automatisk blir gjort om til stipend ved bestått eksamen for studenter som ikke bor hjemme. Dette er selvsagt positivt, men det hjelper jo ikke på studentenes økonomiske situasjon i det daglige.

Flere har tatt til orde for å øke den totale stipendandelen ved avsluttet studium, og det er bra. I dag starter man for eksempel med ca. 300.000 kroner i gjeld etter et seksårs universitetsstudium, altså en meget trang økonomisk start sett i et livslønnsperspektiv. Etter dagens regler er det bare relevant arbeid i Nord-Troms og Finnmark samt lærerutdannelse innen realfag og fremmedspråk som gir rett til sletting av studiegjeld etter bestemte regler - i tillegg til noen legestillinger i enkelte utkantkommuner.

Svært mange snakker om at vi i fremtiden skal leve av kunnskap og har store visjoner for Kunnskapsnasjonen Norge. Hvis vi skal lykkes med dette ambisiøse målet, er det helt nødvendig å forbedre dagens studiefinansieringsordning. Selvsagt er det store tall vi snakker om når vi vet at ca. fem prosent av vår befolkning mottar lån og stipend fra Lånekassen til enhver tid, men å investere noen ekstra milliarder fra Oljefondet i fremtidige studenter, vil utvilsomt være «utgifter til inntekts ervervelse». Et viktig og virkningsfullt første skritt vil være å utvide studiestøtten til å dekke 12 måneder i tillegg til at man også må sørge for å indeksregulere beløpssatsene. Det må legges bedre til rette for at alle med evner og interesser ser seg i stand til å begynne med og fullføre høyere utdannelse uavhengig av økonomisk bakgrunn!

Artikkeltags