For å ta det siste først. Det fins mange som mener tiden nå bør være overmoden, ikke bare for forsoning, men for et håndfast minnesmerke over en av Norges tre litterære nobelprisvinnere, og muligens aller største forfatter gjennom tidene. Det er eksempelvis kun et par år siden sterke stemmer i Oslo lanserte ideen om en «Knut Hamsun plass» i hovedstaden.

Og også undertegnede tilhører dem som mener vitaen og verkene til Hamsun aldri må gå i glemmeboken. Ja, mer: at kulturnasjonen Norge aktivt bør gjøre det den kan for å øke oppmerksomheten om Hamsun ytterligere. Både ved å bidra med pengestøtte til Hamsun-senter og restaurering av Hamsun-hjem, men også ved å støtte seminarer og jubileer, forskning og filmer, messer og bokutgivelser, med mer.

Først og fremst fordi Hamsun er en ruvende del av vår kulturarv, en trollmann med norske ord og en forteller av verdensformat. Og derved også har gjort en enorm innsats for kulturnasjonen Norge. Derom hersker ingen tvil. At han også er en viktig kulturell «eksportvare», for å snakke i tidens termer, ja, i dag muligens den viktigste ved siden av Ibsen, Munch og Grieg, hører også med. Om enn ikke de pekuniære og kommersielle grunnene bør veie tyngst.

Alt som kan gjøres nasjonalt og lokalt for å øke oppmerksomheten om en av nasjonens største og mest fascinerende forfattere, på godt og ondt, bør således være kulturelt uproblematisk.

Men det å reise en bauta i en eller annen form over en kunstner som også var en landssviker i en krisesituasjon for nasjonen, er likevel noe annet. Joda, det fins vektige grunner til å holde kunsten og moralen adskilt. Og det fins sikkert minnesmerker over personer som ikke alltid har holdt sin sti ren eller vært noe lysende moralsk forbilde i ett og alt. Men i Hamsuns tilfelle snakker vi også om en forfatter som under krigen spilte en aktiv politisk rolle - i den grad man mener språk er handling - til fordel for okkupasjonsmakten.

Som ga sin uforbeholdne støtte til NS og Quisling, og som villig lot seg bruke av despotiet. Som videre ga bort nobelprismedaljen sin til Goebbels, skrev en dypfølt nekrolog over Hitler på førstesiden av Aftenposten og som i ettertid heller ikke angret et sekund på sine handlinger. Hamsun-biograf Ingar Sletten Kolloen har vendt opp ned på alt som kan knyttes til Hamsun uten å finne et eneste kildespor av anger hos dikteren.

Heller ikke forfatterskapet hans - før og etter krigen - røper at nazistøtten og landssviket var noe senilt feiltrinn av en mann med varig svekkede sjelsevner. Hamsuns England-hat, beundring for Tyskland, antisemittisme, famøse standpunkt i Ossietskysaken i 1930-årene og idelige Blut-und-Boden filosofi gjennom storparten av livet og dikterkarrieren, både skjønnnlitteraturen og sakprosaen, tilsier da heller ikke at mannen skulle ha angret. Man si mye om Hamsun, men konsekvent var han.

Og konsekvensen i synspunkt og tankegods munnet ut i forræderske handlinger da landet ble prøvet på det mest alvorlige. Dét skiller Hamsun fra andre liketenkende i samtiden, og gjør eksempelvis at en opplest og vedtatt nasjonalhelt som Roald Amundsen, som hyllet Mussolini i 20-årene, svek sine nærmeste av frykt for å bli detronisert og løy om sine forsetter på veien mot flaggplantingen i 1911, faktisk IKKE kan dømmes over samme lest. Hamsun sviktet politisk da nettopp hans stemme kunne ha betydd mye.

At man kan tilgi og legge bort hatet og hevnlysten og mene at om hundre år er om ikke allting, så i hvert fall det meste, glemt, anser jeg likevel uproblematisk, men ikke at en slik person æres og hylles av ettertiden i form av prangende monumenter, hvis betydning og symbolikk er å sende ut positive og etterstrebelsesverdige signaler.

Nok om det. 2009 er likevel året da Hamsun skal minnes og feires verden over. Med arrangementer, oppsetninger, bokmesser, filmvisninger og utgivelser av ymse art. I Kina, Georgia, Aserbajdsjan, Tsjekkia, Nederland med mer. Ja, over 20 land, inkludert Uruguay, Latvia, USA, Frankrike, Italia, Tyskland, Østerrike og Romania, har visstnok meldt sin interesse for å delta i markeringen.

Og når Kristiansund, et sted den unge Hamsun så vidt sneiet innom noen måneder i begynnelsen av 1890-årene, trår til med fart og fest og nyskrevet Hamsun-opera, så bør også Larvik melde seg. For vi har virkelig noe å løfte fram. Noe ØPs lesere forhåpentligvis er vel fortrolig med.

Hamsun flyttet som kjent med familien fra Hamarøy til Larvik våren 1917 og ble værende her til høsten 1918. Etter først å ha tatt inn på kurhotellet til Larvik bad, nåværende Bøkeskogen kultursenter, kjøpte han en bolig i Jegersborggate av apoteker Offerdahl, Villa Havgløtt (hvor det i dag er barnehage). Familien levde tilbaketrukket, men pleide en viss sosial omgang, blant annet med den poesielskende direktøren på Farrisfabrikken og badet, Bjarne Aagaard og hans hustru Cecilia.

Da Marie Hamsun nedkom med ei jente i mai, få uker etter at dikterhøvdingen hadde ankommet, fikk jenta sågar navnet Cecilie etter Cecilia Aagaard. Og bare det at en av verdens største forfattere bodde og virket i Larvik, bør være et selvsagt faktum å synliggjøre i den kulturprofileringen av Larvik.

Desto mer som det var her Hamsun skrev ferdig romanen «Markens Grøde», som han mottok nobelprisen for i 1920. Nobelprisromanen ble for øvrig ferdigstilt i et uthus i Dr. Holms vei, der dikteren leide en skrivestue. Den er revet nå, men lek med tanken: Lille Larvik har bidratt på sitt vis til å huse og gi impulser til en kunstner av udiskutabelt verdensformat! Hadde noe sånt skjedd i England eller Tyskland eller øvrige kulturnasjoner, hadde turister og fastboende ikke kunnet unngå å bli minnet om et slikt faktum.

Nå skal det rett nok sies at det ikke fins gjenklang av Larvik eller distriktet i «jordbruksevangeliet» til Isak Sellanraa, men Hamsun skrev også andre ting mens han bodde i byen. Blant annet over 100 brev og et par artikler. Han brakte muligens også med seg impulser herfra han dro veksler på i oppfølgeren til Markens Grøde, romanen «Konerne ved Vandposten».

Det er således ingen grunn til å underslå dette. Snarere tvert om. Og i et Hamsun-år bør noen i kommunen kjenne sin besøkelsestid. I det minste ta kontakt med den nasjonale jubileumskomiteen og forhøre seg om muligheten for å få til noe her. I beste fall sy sammen egne kulturarrangementert. Et større Hamsun-event på biblioteket virker ikke minst naturlig i inneværende jubileumsår.

Men bare for også å minne om dét. Det fins et lite Hamsun-spor i byen. Larvik bys vel tok initiativet til og fikk satt opp en plakett på veggen til Villa Havgløtt for noen år siden. Litt stusselig og anonymt, muligens, men en forsiktig start. Og skiltingen bør bli bedre. Kanskje bør man også overveie om ikke Hamsun og Hamsuns opphold i byen kan synliggjøres i Bølgen på en eller annen måte. Samt at utvalgte linjer fra «Det vilde Kor», Hamsuns eneste diktsamling, uproblematisk bør kunne finne veien via Poesiparken og ut i det offentlige rom.