Ikke la oss forvente oss helt i hjel

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Vi har så gode muligheter til å bli lykkelige at vi blir ulykkelige av det.

DEL

Kommentar Vi legger skatter og avgifter i fellesskapskassa, forventer at det gir oss de tjenestene vi vil ha, når vi vil ha dem - og blir deppa av å møte dører vi må åpne selv. Utviklingsforskerne snakker om forventningskrisen. Rammer den Larvik nå som mulighetenes vinduer står på vidt gap?

Galopperende globalisering har gjort «sammenligningens forbannelse» til en av verdens største sosialpsykologiske nevroser, sier den populære sosialantropologiprofessoren Thomas Hylland Eriksen.

Les setningen en gang til, den er litt tung. En skulle tro at økt innsikt i hvordan andre har det, fører til at vi slår kollbøtte av å leve i deilige, lille Larvik. Men nevrosene rammer ikke fattige som får vår luksus inn på aggregatdrevet TV på en sivflåte i Vietnam. Den rammer oss, vi blir deprimerte - vi vil ha mer. I landet kåret til et av verdens beste, er tilgangen på lykke så stor at vi blir ulykkelige av det. Vi har det godt, men forventer å få det bedre. Og når det ikke skjer, sånn helt automatisk - da blir vi deprimerte.

Jeg har en venninne, høygravid med barn nummer to - og hun er dårlig. Lysegrønn av kvalmebølger, blek i mangel på nattesøvn. Sist helg ble hun, etter å ha trøstet sin lille toåring gjennom en natt med høy feber, vekket av sin mor som var på besøk. Klokken halv åtte. Lørdag. Moren viftet med armene. Var rødflammet i ansiktet. Ropte på hjelp. I et forsøk på å ta bilen til butikken for å kjøpe ferske rundstykker hadde hun låst nøklene inne i kjøretøyet - mens motoren gikk. Reservenøklene lå i mannens jakkelomme, i utlandet.

Etter å ha funnet ut hva slags redningstjeneste forsikringen dekket, (veihjelpbeviset lå i bilen) fikk de ringt Falck. Og etter en halv time lyste den røde og gule bilen seg inn i oppkjørselen. Da fikk de galopperende hormonene, og den hysteriske moren som lett ser dommedag komme i alle uventede situasjoner, underleppa til å skjelve hos min venninne. Det tok redningsmannen på strak arm. På fire minutter hadde han trøstet, fått min venninne til å le - og åpnet bilen. Men da hun takket, og sa at det må være godt å ha en jobb hvor folk blir jublende glad når du kommer - da fnyste redningsmannen. «Jeg har jobbet i bransjen i alle år, og sånn var det før», sa han. «Nå er det annerledes, nå er folk bare sure fordi de hadde forventet deg ti minutter før».

Thomas Hylland Eriksen sier vi er midt i forventningskrisen. Istedenfor å bli glad for å få hjelp når bilen stopper på en øde landevei, blir vi skuffet fordi vi mener å kunne kreve at redningskrana skulle kommet oss til unnsetning før. Vi har innøvd en måte å tenke på, vi sammenligner oss bare med det vi mener er bedre.

Årsakene er sammensatte, og handler om mer enn globalisering. Vanlige folk har brukt mange år på å tilkjempe seg rettigheter i et likeverdig og sosialdemokratisk samfunn, hvor vi mener å yte så mye i form av skatter og avgifter at vi kan kreve noe tilbake. Og det kan vi. Fellen vi imidlertid ser ut til å legge for oss selv, er at vi går med en konstant relativ depresjon fordi forventningen om hva vi har krav på, ikke samsvarer med hva vi kan få - eller med vår vilje til innsats.

Ingenting er gratis, sa de før. I dag er det nettopp det vi forventer at det meste er. Vi har krav på barnehage, skolepult og utdanning. Det koster penger, men for de fleste ikke mer enn vi kan klare. Staten garanterer sikkerhetsnettet, sammen med foreldre hvis største utfordring ikke lenger er hva de kan gi barna sine - men grensene de må sette for å skape levedyktige vesener. Det er ikke enkelt med den økende tilgangen på muligheter. Mange gir opp, vi tilrettelegger mer enn vi oppdrar ungene våre. Og stadig flere undersøkelser viser at ungdom gjør det dårlig på skolen fordi det ikke er så nøye - ting ordner seg jo likevel.

Det skal en sterk rygg til for å bære gode tider har folk alltid sagt. Det er flere enn oss som gjennom tidene har forstått at lykken er en sinnstilstand du må velge - den kommer ikke naturlig av gode rammer. Forstår vi det, kan vi fortsette å strebe, fortsette å strekke oss etter det som er bedre. Vi kan forbedre både oss selv og vår egen livssituasjon, uten å føle avmakt og bli deprimert.

Ting ordner seg nok. Det blir mye bra folk av ungdommer som surrer rundt noen år før de får virkeligheten i fleisen og forstår at de ikke kommer dit de vil uten å ta grep om egne liv. Men veien er kronglet, og en av fellene er gapet mellom forventninger og innsats. En utfordring som ikke bare rammer individuelt, men også kollektivt. Fordi det ofte fører til manglende innsatsvilje og dugnadsånd i et lokalsamfunn som lever av deltakende mennesker.

Denne byen vil ikke reise seg av seg selv. Den dør sakte hvis vi bare forventer at «utviklingen» vi bringe oss dit vi vil. Mot et levende sentrum hvor folk bor og driver god butikk. En møteplass hvor vi larvikinger drar for å rusle, snakke med kjente, ta en kaffe, se en utstilling og kjøpe en gave til svigermor - mens vi etterpå reiser til det blomstrende handelsmiljøet litt utenfor. Hvor du kan kikke på sofa, la ungene sprelle i lekeland, ta gangbrua over til Nordbyen - og få med et par nye puter og en bok mens gubben sanker matvarer for neste uke. Det skal blomstre på jorder, i sentrum, langs fjorden, Øya, langs Elveveien, på Agnes og rundt Ikea på Danebo.

Det kan hende politikerne får det til. At de styrer så hardt, at de får ulike næringsmiljø på hvert enkelt sted. Til tross for at få, om ingen, har fått det til før. For meg høres det urealistisk ambisiøst ut. Jeg er redd konklusjonen blir en setning jeg fikk skreket til meg et par ganger ute i skauen da jeg gikk befalsskolen; «Nordvik! Det der står til ti i initiativ men null i vurdering!». Jeg er redd Larvik kan komme til å forvente seg i hjel.

I helga skal jeg foreta en øvelse på min lett vaklende vei opp fra forventningskrisen. Jeg skal lage meg kakao på ren melkesjokolade, putte bjørkepinner i peisen. Så skal jeg glemme at kvinner tjener for lite, at norske elever har dårlige resultatoppnåelse, at sykehusene våre er i evig krise, at bensinen er dyr og kjøttet i Sverige billig. Jeg skal varme meg på fjesene til alle i min deilige, dysfunksjonelle familie. Tenke på at jeg har en lønnet jobb, som begeistrer meg mer enn den sliter meg ut. Jeg skal høre på stillheten i nabolaget. Et lite hus blir til en rønne ved siden av en villa, skrev Marx. Jeg er lykkelig på Verningen. Her skal jeg sitte og si til meg selv at jeg ikke skal forvente så mye som jeg ofte gjør. Jeg skal bevisstgjøre meg om at i den kommende uken skal jeg kreve mindre og gi mer - og jeg vet jeg blir overrasket over hvor mange positive overraskelser det vil by meg på.

Og så skal jeg hver dag fortsette å blande meg inn i utviklingen av, og debatten om, byen vår. Delta der jeg kan.

Gjør det du og. Gjør det nå. Nå som mulighetenes vinduer er åpne. Vær med å gjøre det bedre. Du vil bli lykkeligere av det.

Artikkeltags