Kulturbasert næring

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Vi vil nå arbeide for maksimal skjerming og utnyttelse til egen fordel. Kun det. Vi har verken tid til eller ønske om å samarbeide med en bakstreversk kommune, skriver Ragnar Kristensen og Bente Bjerknes om virksomheten på Yttersø gård.

DEL

Kommentar I Planbeskrivelsen til byplanarbeidet skriver Rådmannen «Kulturarven skal sikres og brukes som ressurs i videreutvikling av byen», videre «Det skal stimuleres til ulike former for næringsaktivitet, herunder samspill mellom kultur og næring». Hva dette innebærer, synes uklart for de kommunale byråkrater.

Den første lystgården i Norge som ble fredet er Yttersø. Hovedhuset ble oppført i 1820-årene av grevskapsmedeier Johan Fredrik Sartz. Arkitektonisk er bygningen unik i Norge, og som andre lystgårder hørte det til en enkel park som strakte seg fra hovedhuset og sydover. Da huset ble fredet i 1923 fredet man kun bygningen og ikke området rundt. Utbyggingspresset var den gang ingen trussel. Lystgårdene lå gjerne nær byene, derfor er parkanleggene i dag oftest borte.

Vi kjøpe gården i 1993 og satte umiddelbart i gang med et høyst tiltrengt og omfattende restaureringsarbeid. Vårt utgangspunkt har hele tiden vært at allmennheten skal ha tilgang til dette unike kulturminnet. For å hindre at Larvik kommune og Treschow-Fritzøe skulle ødelegge næromgivelsene med industribygg, fredet Riksantikvaren et område rundt gården i 2001. Fredningen ble stadfestet av miljøvernminister Børge Brende i 2002. Deretter bidro Stortinget med 3,75 millioner kroner til kommunen som dermed kunne kjøpe området rundt gården fra TF. Et enstemmig kommunestyre godkjente avtalen hvor kommunen forpliktet seg til å omregulere sin egen og vår eiendom, og tilrettelegge for stangfiske og bading langs Lågen. I tillegg måtte kommunen utarbeide skjøtselsplan for sin del av fredningsområdet. Dette skulle vært ferdig for to år siden.

Etter påtrykk fra oss ble arbeidet satt i gang i fjor. Både vi og et samlet politisk miljø har lagt fredningsstriden bak oss, og politikerne ønsker nå å tilrettelegge forholdene slik at det fredede anlegget kan få en fremtid på egne premisser, til glede for oss og allmennheten. Hvordan kunne dette gå galt?

Da arbeidet med omregulering og skjøtselsplan omsider ble igangsatt kom vi med utallige konstruktive innspill for å bidra til et godt resultat, selv om vi merket at rådmannskontoret møtte oss med antipati og vrangvilje. Vi ba kommunen se sin og vår eiendom i sammenheng. Det var ikke lett. Riksantikvaren stilte sine eksperter til rådighet for å gjenoppføre den gamle parken, og vi var villige til å integrere og opparbeide vår private hage slik at innbyggere og tilreisende kunne får oppleve lystgården i en tidsriktig, historisk ramme. Ulempen for oss var at vår private hage ville bli åpen for innsyn, selv med skjerming mot Elveveien. Forutsetningen var at man skulle lage et prosjekt på dette, slik at en anstrengt kommuneøkonomi ikke skulle bli skadelidende. Slike unike prosjekter kan man søke om midler til. Etterhvert blander ordfører Riise Jensen seg inn i saksbehandlingen, noen park på Yttersø vil han ikke ha.

«vi må ha klarhet i om eier av gården (eller riksantikvaren) kan pålegge kommunen å iverksette og bekoste tiltak som ikke omtales i avtalen. Eieren av gården kan sikkert(med riksantikvarens velsignelse) anlegge en slik hage, men hvor ligger hjemmelen til at kommunen blir pålagt å bygge en slik hage, når det ikke ligger som en forutsetning i avtalen»(9.02.05).

I tillegg mener de kommunale byråkrater at våre 600m2 gulvflate slett ikke egner seg til bolig og heller ikke næring.....Men det ble da innrømmet at vi fortsatt kan bo her og ha besøk av hvem vi vil, gjestene kunne sågar få overnatte (!), ble vi fortalt. Men bare en boligenhet. Boligfelt skal man ikke ha noe av og begrenset næring satt langt inne. Motivene skal vi ikke spekulere i. Vi bare takker og bukker. Saksbehandler spurte oss forhåpningsfullt på telefonen: «Får dere i gang en virksomhet vil dere kanskje bo et annet sted?»

I følge kommunen, i motsetning til Riksantikvaren, var det umulig å støyskjerme Yttersø pga fredningen. For å blotte vårt privatliv totalt ønsket kommunen offentlig gangvei gjennom vår private hage i front av huset. Kommunens ønske om å vrenge oss åpne for publikum føles i sannhet som et vrengebilde av den frivillige åpenheten vi alltid har stått for.

I løpet av de siste årene har vi hatt hundrevis av besøkende fra hele landet. Man avtaler tid, får omvisning ute og inne, gjerne etterfulgt av skreddersydde foredrag, kaffe og hjemmebakte kaker i stuene. Helt uten markedsføring. Dette kan ikke kommunen forhindre, så det vil vi fortsatt tilby. Om det blir god Larvik-reklame er noe usikkert. Konsekvensen av Rådmannens og ordførerens holdninger er at vi pleier hekken, og om noe tid har hekken vokst til store grantrær. Det fredede anlegget blir ytterligere privatisert, neppe synlig fra veien. Til glede for oss - og kanskje ordføreren? Vi vender på flisa og opptrer heretter som renhårige eiere uten allmennhensyn. Vi vil nå arbeide for maksimal skjerming og utnyttelse til egen fordel. Kun det. Vi har verken tid til eller ønske om å samarbeide med en bakstreversk kommune. Vi kan ikke bidra til kommunens maskespill. Samarbeidet er avsluttet for vår del.

Artikkeltags