Pippi, for fanden!

Av

Om en uke arrangeres Vinnerkonferansen for første gang i Stavern, og et av innleggene har overskriften over som tittel. Hvorfor dette behovet for å banne (for fanden!), og hva har Pippi med vinnermentalitet å gjøre?

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

Kommentar Hvis vi begynner med banningen først, så er det et par forskjellige innfallsvinkler. Vi kan vel alle være enige om at det kan føles påtrengt å banne innimellom. Men det er ikke den bokstavelige betydningen av å banne opphavskvinnen til utsagnet er mest opptatt av. Når danske Benja Stig Fagerland oppfordrer jenter til å banne mer, er det først og fremst i overført betydning. Hun mener at jenter må slutte å være snille piker som lar seg begrense av andres forventninger til dem; og i stedet gjøre det som er naturlig og si det som det er. Selv om det innebærer at noen vil bli indignert eller mene at man er en urokråke. Og her kommer Pippi inn. Ikke fordi hun banner i bokstavelig forstand, men fordi hun gjør det i overført betydning. Pippi er absolutt ingen "pen" pike som gjør de rette tingene, sett med samfunnets øyne. Ikke bare omgir hun seg med rare dyr, hun snakker rett fra levra og sover med bena på hodeputen. Pippi gjør det hun selv synes er best, og har ingen kvaler over det heller.

Benja som nå bor på Nesøya sammen med sin norske mann og tre barn, og som er mest kjent for å være strategen bak den prisbelønte NHO satsingen Female Future, leker Pippi-leken hjemme sammen med sine tre piker. Den går ut på å gjøre ting man egentlig ikke bør eller burde. Spise dessert før hovedrett, sitte med føttene på bordet, rope høyt inne og hviske ute. - Barna synes det er sinnsykt morsomt, sier Benja til magasinet Alt for Damene, - og jeg lærer dem å sette spørsmålstegn ved etablerte rammer for hvordan piker skal oppføre seg. Så de selv setter rammene for sine liv. Min største angst er at de kommer og sier; Mor, det kan man ikke. For man kan absolutt alt.

Ja vel, tenker du kanskje, det der hørtes forfriskende, men hvordan skal det gå med de barna hennes her i verden. Vi trenger jo noen rammer, normer og felles regler for hvordan vi skal forholde oss, gjør vi ikke. Overfor andre mennesker, ikke minst. Og det var jo ikke bare lett for Pippi, heller. Å være så annerledes.

Vi kan jo sjekke ut hva Astrid Lindgren, som skapte Pippi og hennes univers, har sagt om hva hun egentlig mente med å skape skikkelser som Pippi. I følge det svenske nettstedet "The local", har Lindgren en gang uttalt at hun aldri hadde til hensikt å utdanne eller påvirke barn med bøkene sine. «The only thing I would dare to hope for is that my books might make some small contribution towards a more caring, humane and democratic attitude in the children who read them,»har hun i følge nettstedet uttalt.

Mmm, så man blir human av å være den man er? Mer demokratisk? Eller kan slike holdninger, o skrekk og gru, skape et samfunn fullt av egoister? En tilstand av anarki og oppløselighet? Er det dette vi frykter, vi som ikke tør å leve ut våre egne greier, men er mest opptatt av å passe inn, ikke forstyrre ro og orden, opprettholde status quo?

Jeg tror ikke vi skal frykte det, om vi oppdrar barna våre, og særlig jentene, til å være litt mer sånn som de er. Til å skjønne at de ikke bare kan, men må velge det som er rett for dem, og ikke det alle andre forventer eller vil at de skal. For det er så mange motkrefter, det er så stor påvirkning av det motsatte, kreftene som presser på utenfra om konformitet og innordning. En yogalærer sa det slik en gang; vi er født perfekt, nettopp sånn som vi er ment til å være. Så bruker foreldre og skole hele oppveksten til å lære oss å bli sånn som vi ikke er. Deretter bruker vi resten av livet til å finne tilbake til den vi egentlig var i fra utgangspunktet. Den samme forfatteren har også hevdet at vi alle har noe særegent å bidra med her i verden. Gir vi slipp på det særegne, gir vi slipp på vår mulighet til å virkelig blomstre. Da gir vi også slipp på muligheten til å bli vinnere, i eget liv, i egne øyne.

Så jotakk, Benja - jeg og mine lar oss gjerne inspirere av Pippi, for vi trenger rollemodeller som er ekte heltinner. Nylig ble en studie offentliggjort som konkluderer med at vi fortsatt må tilbake til Frøken Detektiv og Pippi Langstrømpe for å finne gode beskrivelser av jenter som er handlende, uavhengige hovedpersoner i det offentlige rom (se www.kilden.no) Og om vi ikke alle kan være like modige og sterke som Pippi, så er jeg i hvert fall helt sikker på at hun kan inspirere oss til å ha det mer morsomt sammen.

Og når det gjelder banningen? Som rollemodeller bør vi beherske oss og begrense bruken mest mulig. Jeg hørte aldri min egen mor banne. Men kanskje hun skulle gjort det noen ganger, likevel. Også barn kan ha nytte av at mor sier ifra når nok er nok. For fanden!

Artikkeltags