Skolen er ikke lagd for barn

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Det er ikke dårlig at vi har fått en seriøs debatt om pedagogikk i Larvik. Pedagogikk er imidlertid umulig å forstå uten å svare på spørsmålet: Hvorfor har vi egentlig skole, skriver Erik Ness fra Rødt.

DEL

Kommentar Alf Henriksen, fylkestingsrepresentant for Rødt i Vestfold, skrev sangen «Per Silla» sunget av visegruppa Frosk. Den handler om Per Silla «som går i 8B». Han «kunne rocke som Elvis, men fikk någen i sang». 35 år etter Frosk utga plata si, er spørsmålet sangen avslutter med, like viktig: «Er det Per eller skolen det er noe gærent med?»

Debatten i Larvik har det samme gode utgangspunktet: Til tross for lærere som gjør alt de kan, og ikke ubetydelige overføringer fra statsbudsjettene til skole, produseres det «tapere» på løpende bånd, og næringslivet klager på manglende kvalifikasjoner. HelArts introduksjon av «papirpenger» (pogs) kan sees som et svar på denne frustrasjonen hos lærere, foreldre og elever. Pogsene skal disiplinere for å bedre læring og sosial kompetanse, og det fungerer selvsagt som belønning. Dette er vernepleiernes adferdsanalyse i lightversjon, i skoleversjon. Vi som har vært og er skeptiske til vernepleiertradisjonens instrumentelle behandling av mennesker, har kalt dette Nonstop-pedagogikk fordi belønningen ofte var/er disse små sjokoladegreiene, Nonstop.

Men: Det er ikke rart at man prøver noe «nytt», for frustrasjonen er stor. Og skolen har sikkert ikke vondt av andre retninger introduseres, kanskje komplementerer, akkurat som de mest ihuga adferdsterapeutene heldigvis ikke har det så greit lenger i omsorgen for mennesker med psykisk utviklingshemning.

Næringslivet/kapitalistene er også frustrerte for de får ikke den arbeidskrafta de trenger, men deres behov er annerledes enn elevene og foreldrenes. I 25 år har deres behov vært å utdanne en A, B og C-arbeidskraft. A-arbeidskrafta skal være superarbeiderne og lederne som skal sikres trygge jobber og tas vare på. B-arbeidskrafta skal være fleksibel og flyttbar. C-arbeidskrafta er bare «av og til»-arbeidskraft, og får jobber når det er topper og høykonjunktur. Sånn funger arbeidslivet i dag, i vårt kapitalistiske Norge. Skoleplanene fra grunnskole til universitet, med økt innslag av private skoler og universiteter som er sponsa av Røkke, Statoil, mfl., er laget ut fra deres behov. Glem festtalene med bekymring for «taperne». Det er som Frosk synger i sangen: «Skolen den er ikke bygd for barn!»

Dette innlegget er skrevet av en som forlot skolen som lærer for 35 år siden, ikke bare fordi jeg var en dårlig lærer (man må ha et ekstremt talent for å overleve i skolen). Da jeg gikk på lærerskolen, satt jeg i styret for Norsk Summerhill (fri-pedagogikk). Etterpå studerte jeg sammenlignende pedagogikk, og konkluderte med at skolen var et underbruk av i hovedsak kapitalens behov. Da tok jeg skrittet helt ut, og tok på kjeledressen på Kaldnes Mek. som platearbeider. For elevene var ikke det noe tap, og jeg var noen illusjoner fattigere om muligheten til å forandre samfunnet gradvis via skoleverket.

Men min beundring for lærerne som ble, og som gjør så godt de kan for elevene, har alltid vært stor. Jeg rømte, tross alt. Og mitt ønske om et samfunn der Per Silla kan rocke som Elvis, og slippe å få karakterer eller pogs, er større enn noensinne.

Artikkeltags