Sommerens kinovold

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

I helgen hadde jeg en kvalmende opplevelse med «Batman begins». Den føyer seg dessverre inn i Munkens ensidige rekke med grove voldsfilmer, skriver Bjørn Melleby i denne kommentaren.

DEL

Kommentar Sjelden eller aldri har Larviks kommunale kino, Munken formidlet en slik ensidig serie av grove voldsfilmer rettet mot ungdom som utilslørt målgruppe. Bortsett fra et par hederlige filmer for barn, er sommermenyen fullstendig preget av spekulative voldsfilmer fortrinnsvis fra den amerikanske filmindustri i et land preget av terrorfrykt og på kontinuerlig krigsfot overfor folkeslag og annerledes kulturer verden over. Kvalitetsfilm fra produksjonsmiljøer utover pengemaskinen Hollywood, som europeisk filmindustri, er nærmest fraværende på vår lokale kino. - Som foreldre hadde jeg i helgen en kvalmende opplevelse med «Batman begins» (regi: Chris. Nolan/USA).

Som tidvis ivrig kinogjenger og i utgangspunktet med få sperrer mot de fleste kulturelle utrykk og ekspressive filmgrep, ble søndagskvelden på Munken en forstemmende affære. Den banale historie om den endimensjonale hevneren; flaggermusmann Batman som rydder opp blant skurker og drapsmenn i fantasibyen Gotham city, har i sin 66 år lange historie siden tegneseriefiguren ble lansert i USA i 1939, avstedkommet en rekke harmløse underholdningsfilmer, endog med et visst humoristisk tilsnitt som i Tim Burtons «Batman» fra 1989 med saftige Jack Nicholson i hovedrollen.

Den nyeste versjonen av denne spinkle historie distanserer seg totalt fra Batman-filmenes sjangerpregede klisjeer og filmgrep. Det var en kvalm og forbannet pappa som før filmens slutt sist søndag forlot kinosalen med min unge pode på slep; en film som kinosjef Brennvall endog har forhåndsomtalt som «kjempebra» i det lokale filmprogramblad «MUNKEN»; denne patetiske trykksak som nå omsider har nådd de evige jaktmarker. Mye tyder på at den kommunale kinodrift i Larvik i nåværende form bør følge etter inn i solnedgangen. «Batman begins», og øvrige serie av anglo-amerikanske voldsfilmer på Munkens tanketomme sommerprogram oppleves fra et voksent, reflektert ståsted som rene fascistoide eksesser, hvor bl.a. forakten for svakhet er påtrengende med perfid filmvold og hvor overgrep og fornedrelse av mennesker fremstilles som ren underholdning. Spekulative virkemidler rappes hemningsløst fra dataverdens avstumpende krigs- og voldsspill som ungdomsgenerasjonen konsumerer i bøtter & spann. En overdreven fritidsbruk som for lengst dokumentert bidrar til skremmende gatevold samt til psykiske lidelser og angstproblemer hos barn/ungdom hvor rå vold er kult - inntil de selv rammes av den.

Søndagens kinopublikum bestod åpenbart av lokal skoleungdom men også pubertetsyngel uten pårørende og åpenbart under 15 års grensen. ( hvorfor praktiseres ikke alderskontrollen?) samt en forvirret sortkledd flokk av «Black Death»-tilhengere med åpenbare forventninger til kinomørkets djevelskap. Kinoens programblad viser at sommerens meny på Munken fullstendig domineres av spekulative voldsfilmer som eksempelvis «House of wax» - «en sann orgie av blod og gørr og hvor rolleinehaverne maltrakteres til det ugjenkjenelige», iflg. den distribuerte forhåndsomtale. Videre; «Hostage» - hvor «vold kan løse alle konflikter, og det til gangs!», «Fantastic four» - hvor monsterpersonen Dr. Doom med sine kolossale krefter knerter alle på sin vei.., «The Island» - et underholdninginferno i outer space med hensynsløs forfølgelse av bl.a. flyktninger, og altså «Batman begins» som ødela en ellers fin mulighet for å dyrke genuin filminteresse hos far & sønn.

Dette er filmer som utelukkende fremstiller menn som voldelige dyr, uten empati eller etisk ballast - hvor menn raver over lerretet med pikken eller pistolen som eksistensielle kompass - iflg. filosofen, dr.art. Knut Kolnar i sin aviskronikk om den økende filmvolden under tittelen «Dyret er sluppet løs».(Dgbl.17.7.05)

Dette paradoksale fenomen oppleves i en tid hvor vold og terror blir unisont fordømt, samtidig som volden forherliges og assosieres med styrke, mot og mandighet i den dominerende angloamerikanske filmindustrien hvor de mannlige heltene fremstår som endimensjonale, halvpsykopatiske drapsmenn. En tilsvarende stereotypisering og stigmatisering av kvinner i vaginalstaten, ville umiddelbart bli møtt med unison fordømmelse og krav om eksklusjon. Mannsforakten har derimot i sjelden grad gitt politisk legitimitet i vårt samfunn, bortsett når unge gutter oppfordres å dra på slagmarken for å dø for den vestlige kultur fundert på et statlig voldsmonopol; ref. krigen i Irak.

Er det en kommunal oppgave å formidle - enn subsidiere med felleskapets skattepenger, voldelig, kommersiell kinofilm som i utrykksformer og verdigrunnlag direkte motarbeider grunnleggende humanistiske og demokratiske verdier i hjem og skole, i skarp kontrast til det forebyggende barne- og ungdomsarbeid i Larvik?

Som mangeårig kinogjenger i Larvik oppleves behovet overmodent for å etablere et fast «kinoråd» som i samråd med kinosjefen fastlegger det kommunale kinoprogram med stor bredde og åpenhet for ulike, spennende filmuttrykk fra en global filmindustri. En kommunal kinodrift som en offentlig finansiert kulturarena, må ha kvalitetsfilm som basis for sin eksistens. Kinorådet som et prøveprosjekt og som Larvik kan bli stolt av å opprette vil vise oss foreldre - og barn og ungdom i Larvik - at man bryr seg og aktivt vil søke de gode filmene som gir publikum opplevelser av kunstnerisk/kulturell verdi og dermed bryter den destruktive trend som Larviks kommunale kino i dag representerer. Vår tids TV-/video- og dataverden - eller Larviks gater og det forfyllede sommer-Stavern på kveldstid - gir ungdom plenty muligheter for skremmende voldsopplevelser.

At Larviks kinosjef suverent og ukritisk setter voldelige «møkkafilmer» på plakaten i et ellers mangslungent univers av kvalitetsfilm fra alle verdenshjørner, er en sterk utfordring for Larviks kulturpolitikere som sammen med foreldregenerasjonen umulig kan være kjent med sommerens aktuelle kinoprogram.

Det kloke motto innen aktuell, høyverdig filmproduksjon som spirer i mange internasjonale produksjonsmiljøer, kino skal gi publikum det de ikke visste de ville ha, kan med fordel representere en ny kommunal kinopolitikk i Larvik. Når man i disse dager planlegger for nye kinomuligheter/flerkino i et kommende kulturhus i byen, må det også utvikles forståelse for hva slags film det nye kinohus skal fylles med!

Dersom man ikke legger om repertoir-politikken på Munken og fortsetter i samme destruktive spor mht. filmvalg, bør driften av Larviks kommunale kino avvikles og en eventuell videre kinodrift overlates til private interesser. Kommunal subsidiert kinovold i Larviks eneste kinosal er et kulturelt svik mot de aldersgrupper som utgjør majoriteten av dagens kinopublikum.

Artikkeltags