Byen har ravet rundt i festrus de siste dagene. Den ene grunnsteinen etter den andre har jublet i bakken. Til fanfarer, taler, nykomponerte sanger, kommunal flagging og innbudte storinger fra idolnivå og nedover.

Og selv om undertegnede ikke har stått på barrikadene for samtlige av byggeprosjektene, ingenlunde, så har saker og ting gått lokaldemokratisk ryddig for seg. Med stort engasjement av mange involverte. Hamskiftet er her, det skjer mye positivt, og det er all grunn til å himle framover.

Med optimisme i blikket, men også med nyanser i superlativbruken og vidvinkel på kameraet. Selvskryt stinker, og stolthet og sunn patriotisme har intet med braut og brysting å gjøre. Det er godt mulig det er typisk norsk å være god. Men har man et minimum av gangsyn, er ikke dét noe man kringkaster i tide og utide.

Tilsvarende skal man ikke bare trå vann og visjoner med svart malingskost og generalisere fram skrekkscenarier om man finner enkelte skjevheter. Uten at dét betyr at man skal overse negative forhold. Absolutt ikke. Og setter vi vidvinkelen på kameraet, ser vi skjevhetene. Som da NRK P2s «Sånn-er-livet»-reportasje fra Larvik minnet oss om årets levekårsundersøkelse.

Der det dokumenteres at Gamle Larvik (ca. 10.000 innbyggere fordelt på Torstrand, Byskogen, sentrum, Lia og Langestrand) har de verste levekårene i landet. I hvert fall om man legger en rekke delindikatorer til grunn. Som «behov for sosialhjelp», «dødelighet», «uføretrygd», «attføringspenger», «vold» «arbeidsledighet», «overgangsstønad» og «lav utdanning».

På en skala fra 0 til 10, der 10 er det dårligste, ender Gamle Larvik med en indeks på 9,7. Konkretiserer man, finner man ut at Larvik i år utbetaler 530 millioner i uførepensjon, at 3.500 av Larviks innbyggere er uføretrygdede, 1.000 er på attføring, ytterligere 1.000 er langtidssykemeldte, mellom 750 og 800 får sosialhjelp og over 650 barn havner på fattigdomsstatistikken.

Det betyr at 7.000 enkeltindivider i denne vår kommune ikke uten videre er i økonomisk stand til å ta del i den kjøpevelferden som ellers breier seg i sinn og samfunn. Det er rundt 17 prosent av kommunens innbyggere! Et veldig høyt tall. Det synes politikerne også. Jeg var tilfeldigvis i OK-komiteen samme dag radioprogrammet gikk og ØP slo opp saken, og registrerte at alle - i samtlige komiteer - plutselig ble veldig bekymret for stoda. Det burde de strengt tatt ha blitt for lenge siden. For Larvik har scoret dårlig lenge på denne indeksen.

Nå forlangte man utredning og forklaringer og mer informasjon. Hvilket er prisverdig nok. For her må nyansert og utdypende informasjon på bordet, før man eventuelt kan sette inn krefter og tiltak. Men jeg tror ikke uten videre man kjapt kan bevilge seg bort fra dette.

Vi snakker om komplekse årsaksforhold. Og noe av forklaringen på denne statistiske tristessen er nok av strukturell karakter og har blant annet å gjøre med demografiske forhold, også mangelen på unge hender. Det at store deler av ungdomsgenerasjonene må utenbys for å få seg utdannelse, samtidig som de får problemer med å vende tilbake fordi det ikke fins arbeidsplasser der de kan bruke kompetansen sin.

I det gamle industrisamfunnet var ikke mangelen på høyskoleutdannelsesmuligheter med relevante stillinger noe voldsomt problem for Bøkebyen. Sjøen og det lokale næringslivet med tungindustri og håndverksbedrifter fanget opp dem som ville skippe skolegang og velge seg et aktverdig og forutsigbart yrkesliv i stedet. Og ungdommen ble boende.

I det postindustrielle kunnskapssamfunnet er den muligheten mer eller mindre borte. Resultatet er stor lekkasje av ungdommer som aldri vender hjem. Mens en altfor stor del av den yrkesaktive generasjonen som blir igjen, finner plass i statistikken som uføretrygdede, arbeidsløse og sosialklienter.

Her må det umiddelbart skytes inn, noe radioreportasjen fra Larvik også avslørte, at det ikke nødvendigvis er noen direkte sammenheng mellom negativ levekårsindeks og livskvalitet. Mange av de intervjuede larvikingene, og flere av dem tilhørte nevnte kategorier, understreket snarere at de stortrivdes i byen.

Dette tror jeg på. At byen heldigvis har kvaliteter for alle. Jeg tror imidlertid ikke alt det en ung og reflektert attenåring framholdt i samme program. Han mente man nå kun bygde for rikinger og kulturelite, og at ansiktene bak levekårsindeksen var henvist til barer og puber i sentrum.

For å ta siste først. Sentrumsbarene og sentrumspulsen er viktige biter av Larviks kropp og sjel. Ja, på sitt beste helt nødvendige sosiale arenaer. Det er her folk fra alle lag møtes uten at noen spør om bankbok og titler. Det er her problemer diskuteres og løses, sanger synges utenfor kulturbudsjettene, og hvor det skjeve og skakke lever i samkvem med det striglete og streite. Og dess mer mangfold og større register i og rundt disse stedene, dess mer spennende. Så stampuber skal ikke undervurderes.

Men man må også bruke vidvinkelen. For noe må man gjøre «when the buffalo's gone» og Rockwool er borte. Grepene som i disse dager tas med grunnsteiner og kraner, er derfor livsviktige. Ikke minst hvis de bidrar til å etablere attraksjoner og skape synergier, som i neste omgang bevirker at flere unge vender tilbake til et variert og tolerant næringsliv med behov for et kompetansemangfold.

Men den skeptiske attenåringen har likevel et godt poeng. Det vil være tragisk, og helt i utakt med det som er den positive biten av Larviks-sjela, om de nye arenaene utvikler seg til å bli lekegrinder for pengeposører og eksklusive eliter. Derfor er det så viktig at konformitetstyranniet ikke får lov å regjere. Uansett hvem som forsøker å forfekte det.

Byen må verken styres av parvenyene eller jantefolket. Men av ekte patrioter som står med bena trygt plantet i egen by med dens egne kvaliteter, verdier og unike historie. Patrioter som samtidig holder søkelyset på frisinn og toleranse, og bruker vidvinkelen og sørger for at de 17 prosentene inkluderes og integreres på torg og treff, scener og settinger.

Ikke minst bør man strekke seg langt overfor de sambygdingene som skjuler seg bak det mest alarmerende tallet på høstens levekårsindeks: De over 650 barna som defineres som fattige.

Her må politikerne prompte finne tiltak og virkemidler. Nå når grunnsteinene er nede og festene over for denne gang. Man kan eksempelvis sende signaler om at man ser og vet og begynne et konkret sted: Med friplass på kulturskolen og frikort til den nye kinoen. Slik at disse framtidskreftene i hvert fall får muligheter til å delta og utvikle seg gjennom berikende kulturaktiviteter.

Joda, jeg er selvsagt klar over at det allerede triller ut urovekkende mange kommunale kroner over sosialbudsjettet, og at kommunen ikke har alt av midler å rutte med. Men for å se det hele fra et annet perspektiv: Hvis Larvik kommune ikke kan ta seg råd til å gi 650 av byens egne barn plass på kulturskolen og utstyre dem med frikort til kinoen, da er vi i dobbelt forstand fattigere enn jeg innbilte meg.

Dét tror jeg vi ikke er. Jeg er født og oppvokst i denne byen og bor her fortsatt fordi jeg rett og slett ikke tror på eksistensen av den sneversynte og selvtilfredse larvikingen som er seg selv nok. Jeg tror hun snarere tvert om er som bøken, hard ved. Og at når hun først tar fyr, så brenner hun lenge. For flere enn seg selv.