Gå til sidens hovedinnhold

Koronakrisen kan ikke bli en ulikhetskrise

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Koronakrisen har vært krevende for oss alle. Hverdagen har blitt snudd på hodet og rutinene endret. Noen av oss har kanskje lært å slappe av og sette pris på de hverdagslige tingene. Andre har blitt permittert, levd i økonomisk usikkerhet og hatt altfor mye tid til å bekymre seg over vanskelige ting.

Det blir ofte sagt at korona er et forstørrelsesglass av ulikhetene som finnes i samfunnet vårt. Dette kom tydelig fram i påsken. Samme dag som mange pakket bilen full, og sto i kø opp til fjellet sto andre i kø på fattighuset i Oslo for å få mat.

Krisen har rammet skjevt, og vi kan ikke la disse skjevhetene befeste seg. Vi vet hvor destruktive de er. Større inntektsforskjeller fører til økt mistillit til både hverandre og til de viktigste institusjonene våre. Dette kombinert med færre allmenne velferdstilbud fører til forskjeller i mulighetene alle har. Når økonomien til foreldre blir mer og mer avgjørende for fremtiden til den enkelte har vi problemer. Ikke bare er dette grunnleggende urettferdig, men det skaper et samfunn som utnytter ressursene sine dårligere.

Disse forskjellene har blitt forsterket med regjeringens krisepolitikk. Alle er enige i viktigheten av å gi støtte til små og mellomstore bedrifter med knappe marginer og lite oppsparte midler. Likevel har ikke regjeringen laget en kompensasjonsordning kun for dem, men også for boligutleiere som ikke vil sette ned prisene sine og for selskaper med internasjonale aksjonærer. Samtidig blir permitterte fratatt feriepenger, og skattebetalende studenter får ikke dagpenger.

Dagens regjering har ført en politikk som har doblet bruken av private helseforsikringer, og som har åpnet for en stadig større andel av privatskoler i kommunene våre. Dette skaper forskjeller i utgangspunktet, men spesielt etter en krise der stadig færre har råd til dette. Dette legger til rette for én skole med ressurser for de med penger til det og en underfinansiert skole for resten. Det legger til rette for én helsetjeneste uten ventelister, og en helsetjeneste med sykepleiere som må løpe mellom sengepostene. Vi kan ikke tillate to Norger; ett for de med mye og ett for de med lite.

Under dagens regjering har forskjellene økt og rekordmange barn vokser opp i fattigdom. Det er et politisk ansvar å utjevne disse forskjellene. For arbeiderpartiet er det viktig å ha et sterkt offentlig helsevesen og skolesystem som stiller opp for alle uavhengig av hva de tjener eller hvor de bor. Et system som ser oss enkeltmennesker og legger til rette for at vi skal klare å lykkes uavhengig av funksjonsevne eller oppvekst.

Kommentarer til denne saken