Jeg mistet min livsledsager i koronautbruddet på Helsehuset i Larvik like før jul. I dette utbruddet ble 10 beboere og 5 ansatte smittet. 4 beboere døde.

Min mann hadde vært på Helsehuset siden 3. november etter flere sykehusopphold som skyldtes lungebetennelse samt hjerte- og nyreproblemer. Hans helse var ikke den beste, han var 82 år og var absolutt i risikogruppen. Men han hadde en sterk vilje til å leve og hadde, bl.a. ved hjelp av god oppfølging fra legen, møysommelig blitt så bra at jeg kunne ta ham på en kort biltur i byen. Han hadde blitt innkalt til å ta den tredje koronavaksinen, men legen frarådet dette på grunn av hans helsetilstand.

Jeg besøkte ham flere ganger i uken og ble ganske godt kjent på korttidsavdelingen hvor han etter hvert fikk enerom. Hver gang jeg besøkte ham, var det første jeg gjorde å rydde bort tomemballasje og etterlatenskaper etter kanyler og injeksjonsdoser som pleierne lot ligge der det passet dem. Dette søppelet lå gjerne blant mobiltelefon, barbermaskin, kjeks, sjokolade, saft og matrester. Rester etter siste måltid og tomme glass kunne stå igjen. Det var ingen automatikk i å rydde etter seg eller rutine i å rengjøre nattbord og andre overflater. Gulvet var ofte klissete og ble i hvert fall ikke vasket hver dag. I hjørnene lå hybelkaniner og i toalettet lå nesten alltid inntørket avføring oppover toalettskålen. Jeg var sjokkert over hygienen, men man kvier seg for å klage til et helsepersonell som vi alle har lært at vi skal klappe for. Så jeg hadde med våtservietter til ham og tok en liten vaskerunde på rommet hver gang jeg kom.

Jeg reagerte også på at det ikke ble tørket av på bordene i spisestuen etter hvert måltid. Der ble det riktig nok vasket gulv, men det virket likevel som om covid-19 var en tilbakelagt trussel. Noen få av de ansatte gikk med munnbind. Det var ingen avstandsregler. Alle beboere som oppholdt seg i dagligstuen, var i risikogruppen.

Fredag den 27. november hadde jeg vage symptomer på korona og testet positivt i en selvtest. Jeg informerte Helsehuset øyeblikkelig. Min mann testet også positivt og ble satt i 10 dagers isolasjon. Jeg var i karantene i 5 dager.

Etter noen dager ble min mann dårligere. Torsdag 2. desember ble jeg kontaktet av Helsehuset med beskjed om at han var så dårlig at jeg burde komme på besøk. De antok da trolig at dette kunne være siste gang jeg møtte ham i live.

Jeg bor i Østfold og det tar meg 2 timer å kjøre til Larvik. Jeg blir tatt imot og ikledd fullt smittevernutstyr. Når vi åpner døren til rommet hans er han alene og sitter han fullstendig neddopet på sengekanten. Han greier ikke sitte oppreist, men han greier heller ikke å legge seg bakover for da får han ikke puste. Han har derfor lent seg på klaffen på nattbordet, slik at maten hans har falt på gulvet, tallerken og flere glass er knust og spredt utover sammen med matrester og saftsøl. Jeg setter meg på huk foran ham og ser opp på sykepleieren som fulgte meg inn og som står i døren, men hun gir ikke tegn til å reagere. Jeg blir så perpleks at jeg sier at jeg kan rydde opp, tar håndklepapir fra badet og får etter flere runder fjernet det meste. Hun går. Er det virkelig under en sykepleiers verdighet å ta i en våt klut?

Når jeg endelig får satt meg ned, er jeg sjokkert over hvor dårlig han er. Han får nesten ikke puste, har tydeligvis vært overlatt til seg selv, han fryser, har ikke nok oksygen, får ingen annen lindrende behandling. Jeg ber om at de øker oksygentilførselen – det skjer. Jeg spør også om hvorfor han ikke kan få forstøverbehandling for å hjelpe ham å puste, men får beskjed om at det har ikke legen forskrevet og legen er ikke til stede den dagen. Med dette blir vi overlatt til oss selv. Han er bevisst og vi kan kommunisere selv om han ikke er i stand til å si noe særlig, men vi blir sittende sammen på sengekanten i en times tid. Så får jeg beskjed om at jeg må gå innen 30 minutter, fordi det skal serveres mat. Jeg er så lamslått og fortvilet at jeg ikke greier å protestere. Det er hjerteskjærende å forlate ham, fremdeles sittende fremoverbøyd på sengekanten. I den tomme korridoren på vei til heisen går jeg forbi en kontordør på gløtt og hører sykepleierne småprate seg imellom. Jeg har sjelden følt meg så liten.

Den natten sov jeg ikke og bestemte meg for at jeg skulle dra til Larvik og få hjelp til å ta ham med hjem til meg, slik at han kunne dø i humane omgivelser. Jeg ringte og informerte legen om dette. Slik skulle det ikke gå. Da jeg kom fram var han allerede satt på palliativ behandling og var ikke ved bevissthet. Jeg og andre pårørende satt hos ham hele dagen, men jeg fikk ikke lov til å være hos ham utover natten. Han døde før midnatt.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg ikke aksepterer at noen dør av covid-19. Ingen vet hvor smitten kom fra, men på Helsehuset hadde den i hvert fall gode muligheter til å spre seg. Det er hårreisende at institusjoner som har ansvar for våre gamle og skrøpelige, har dårligere hygiene og smittevernrutiner enn butikker og serveringssteder.

Jeg skriver dette også fordi jeg må få utløp for den vonde følelsen av sinne og sorg over hvordan han ble behandlet de siste dagene han levde. Også gamle mennesker, som ‘snart skal dø likevel’, skal behandles med respekt, omsorg og pleie og slippe å være overlatt til seg selv i siste fase av livet. Det bør også være en selvfølge at pårørende blir behandlet med omtanke. Det kan ikke være slik at human behandling av døende beboere er avhengig av dagsformen til personalet som er på vakt.

For jeg går ut ifra at det finnes klare retningslinjer for hvordan ansatte på helsehus/sykehjem skal håndtere slike situasjoner. Likedan finnes det forhåpentligvis rutiner for daglig renhold, hygiene og smittevern. Det er kommuneledelsens ansvar å påse at disse forskriftene følges.