Prioriteringer i hverdagen er et evigvarende tema, så interessant og uinteressant som det går an å få det. Det kan diskuteres i evigheter, som noe av det mest aktuelle vi kan tenke oss, eller unngås som pesten, fordi man er så lei av å høre om det.

Det er jo nesten utrolig at mennesker oppdratt i samme samfunn og kultur, og kanskje på omtrent samme tid, kan bli så dramatisk forskjellige?

Jeg må passe meg for å påpeke (grove) språkfeil hos venner og samarbeidspartnere, fordi noen av dem er så lei av å bli minnet om at «ovenfor» betyr høyere oppe, mens «overfor» betyr midt imot, på den andre siden. «Ær’e så nøye da!?» Vanligvis er det selvsagt ikke det, men om vi skal unngå misforståelser, er et presist språk et uvurderlig hjelpemiddel. Da er det nesten skremmende for meg, som er litt over gjennomsnittet opptatt av språk og språkforståelse, å høre hvor mye direkte feil og forvirrende som blir sagt, og ofte skrevet, av samfunnstopper, byråkrater og universitetsansatte. I de fleste situasjoner risikerer vi heldigvis ikke dramatiske konsekvenser av feil tale eller skrift, som i det velkjente sitatet «Drep ham ikke vent til jeg kommer», hvor et manglende komma virkelig gjelder liv eller død. Men jeg håper at i alle fall jurister har oppfattet at man skal være på vakt mot uttrykket «forfordele», som altså oppfattes helt motsatt av halvparten av Norges befolkning.

Meninger om fritidsinteresser og underholdning er kanskje det mest svart/hvite man kan tenke seg. I disse dager flommer media over av omtale av MGP/Eurovison Song Contest. Går Norge videre med sine maskerte ulver? Personlig er jeg så likeglad i denne saken som jeg kan bli, fordi jeg syns det er ufattelig mye ståk rundt dårlig musikk, overdramatiserte sceneshow og affekterte utøvere. Når det viktigste skal være å skille seg ut heller enn å bidra med god musikk, er det godt at det finnes andre kanaler!

Samme dilemma oppstår i balansen mellom underholdning, sport og faktastoff i aviser og TV. Mange kjøper svindyre kanalpakker for å få med seg alt som kan oppdrives av fotballkamper, andre binger dusinvis av episoder fra såpeserier eller krim og kommer søvnige på jobb dagen etter. Selv er jeg hektet på debattprogrammer og nyhetsoppdateringer. Og liker å kjenne papiret knitre mot huden når jeg leser aviser. Til nød e-avis. Klikkhoreri og sensasjonelle overskrifter i tabloidformat jager meg fort av banen, sammen med reklame som prøver å voldta meg med lyd og bilder.

Det kan ikke være enkelt å være redaktør og skulle prioritere til alles glede. Noen vil alltid klage. Jeg har bak meg en travel og minnerik helg i Bølgen hvor bl.a. humanistkoret HumLa bidro med sang i 5 høytidelige, vakre konfirmasjonsseremonier og som pauseunderholdning i foajeen. Nærmere 150 flotte, lokale ungdommer og over 2000 pårørende deltok. Så fantastiske taler noen av disse ungdommene holder!

Og ikke ett ord i lokalavisen dagene etterpå. Alle i redaksjonen var opptatt med sport både lørdag og søndag?

For sport er viktig, må vite. Særlig fotball. Lokalt er alt fra knøttelagene og opp til så høyt i divisjoner våre egne idoler kommer, høyprioritet. Heldigvis uten så voldsom fokusering på enkeltindivider i ung alder, men heltestatusen øker fort i takt med divisjonene. Da blir diskusjoner om mulige overganger og signering viet stor interesse og spalteplass. Jeg tør ikke tenke på hvilke overskrifter vi skulle fått lokalt om 21-åringen Erling Braut Haaland var fra Larvik. Men jeg garanterer at det ikke er min fotballinteresse som rettferdiggjør hans ukelønn på 4,5 millioner kroner i Manchester City. Og jeg syns det er et veldig dårlig signal vi sender når vi aksepterer at de som passer eller underviser barna våre, får omtrent en tusendel av lønnen hans. Og uten muligheter for bonus, selvsagt.

Det er høytid for diskusjoner om russefeiring igjen. I år ligger det godt til rette for dem som mener at dette er den viktigste opplevelsen gjennom hele skoletiden, og har forberedt seg på den siden 9. klasse. Nå gjelder ingen fraværsgrense, og eksamen er avlyst, så det er bare å drikke, rulle og døgne, natt etter natt. Fraværet meldes å være stigende. Store deler av elevene, og sannelig også deler av samfunnet, aksepterer at norske avgangselever år etter år skal la seg forlede av sterke markedskrefter til å investere store summer i noen ukers fyll og tankeløshet. Resten av Norden ser med undring på denne merkelige skikken, med å feire i ukevis at man er «ferdig med skolen», og av alle ting, før eksamen (i vanlige år uten koronaavvik), slik at mange er utslitte og uopplagte når det gjelder å yte maksimalt. Hvor mange spør seg selv etterpå om det var ærlig verdt det, eller slipper til med å fortelle det til kullene under seg? Og hvor mange innser at man slett ikke er ferdig med utdannelse selv om man har «tatt artium». Det er ikke lenger slik at man er skolert og nyttig i jobb uten annen utdannelse enn studiekompetanse. Det er jo da man skal begynne å lære noe.

Dette radiositatet er fra en russ i Kongeparken nylig: «Vi har ikke fraværsgrense og ikke eksamen, altså, det blir jo bare legendarisk.» Ikke noe jeg ville ønsket å finne på CV-en til en jobbsøker?

Statistikkene viser at russen skader seg hyppigere, spesielt hodeskader kan være alvorlige, jenter blir voldtatt (sannsynligvis flere enn de som forteller om det), og det diskuteres hvor skadelig det er med den utagerende festingen i ukevis.

VG har avslørt at bortimot 80 % av russen som leide busser i 2021, endte i konflikt med servicefirmaene de hadde benyttet, noen slet med regninger et år etterpå

Er politikere, som lar denne skikken leve og vokse seg større fra år til år, feige, dumme eller så ufattelig framsynte at jeg ikke klarer å følge logikken deres?

Jeg er jo ikke noen fasit for hva som er rett, eller interessant nok. Jeg, som ikke engang lurer på hvem som befinner seg bak maskene i Norges bidrag i Eurovision, og blåser i om bidraget går videre. Det vet vel du nå, hvis du gadd å se det programmet som skal fortrenge Dagsrevyen fra fast sendetid onsdag. Det er en virkelig målestokk på prioritering.