Etter at forskjellige kommunedirektører og rådmenn har manet oss politikere til realitetsorientering i mange år, kan ingen av oss være i tvil om at det er et åpenbart misforhold mellom det de fleste partier og politikere har lovet av «stadig mer brød & sirkus» og de økonomiske realitetene.

Erik Bringedal, Ordfører, karakteriserte forslaget slik, etter at flertallskonstellasjonen hadde «pusset på» sitt budsjettforslag fra formannskapet:

«Det formelle er i orden – det er jeg trygg på. Om det budsjettet vi skal vedta er vettugt og klokt – det er en annen sak.»

Birgitte Gulla Løken, Høyres gruppeleder:

«Det budsjettet man nå har vedtatt løser ikke kommunens framtidige økonomiske utfordringer. Vi hopper glatt bukk over alt som er vondt og vanskelig. Det går greit til neste år. Men så slår den økonomiske virkeligheten innover Larvik som en tsunami.»

Hvordan kan et antatt ansvarlig politisk flertall med åpne øyne lede kommunen og innbyggerne mot en tsunami som kommer allerede om ett år?

Svaret ligger i «alt som er vondt og vanskelig», som ligger i flertallets utredningsforslag, hvor eiendomsskatt er det «vondeste». Her ligger de ideologiske motsetning som følger av en «storkoalisjon» mellom partier med forskjellige valgløfter. Hvis partiene hadde hatt mot til å gå løs på disse problemene, kunne de ha vært løst i år og «tsunamien» kunne ha vært avverget.

Som «ufrivillig politisk uavhengig» er jeg ikke underlagt noen «partipisk», og kunne bruke fornuften for å velge både hvilket tallbudsjett jeg ville stemme på, likeså hvilke utredningsforslag jeg ville stemme for. Av de tre alternativene var det bare forslaget fra SV og Rødt som passerte kommunedirektørens «kvalitetssikring» uten kommentarer, selv om det hadde nullstilt kommunedirektørens omkamper mot politiske vedtak om å bevare små skoler og barnehager. Dette forslaget fikk bare fire av 41 stemmer, inkludert min. De kortsiktige utredningsforslagene (om det «vonde og vanskelige») fra flertallskonstellasjonen ble vedtatt. De mer langsiktige (bl.a. mine egne) fikk bare noen få stemmer.

Hvis flertallet ikke har mot til å møte en «tsunami» som vil ramme oss allerede neste år, er det kanskje ikke så rart at de lukker øynene for «tsunamier» som langsomt blir tydeligere og kommer nærmere inn i fremtiden?

Klimabudsjettet, som kommunestyret selv har vedtatt skal være en del av Strategidokumentet, var det ingen sentrale politikere som nevnte med ett ord!?

Klimagassutslipp er ikke «eksakt vitenskap», men vi har hatt stadig mer ambisiøse mål om å redusere klimagassutslippene. Nå er kommunens eget mål 50 % reduksjon i forhold til 1990-nivået. Miljødirektoratets tall for Larvik kommune (fordelt på forskjellige hovedkilder) viser i beste fall ca. 5 % reduksjon siden 2009 (og 1990). De tallene som er lagt inn i budsjettet tyder bare på mikroskopiske reduksjoner fram til 2025 (og 2030). Nytten av et klimabudsjett er at vi kan legge inn hvor mye de forskjellige kildene må reduseres hvert år for å nå målet i 2030. Så fører vi regnskap hvert år for å se om vi faktisk er på vei til målet om 50 % reduksjon i 2030.

Klimagassregnskap for utslipp innen kommunens grenser har en svakhet. Dette er på ca. 3,5 tonn per innbygger og år, mens vi i gjennomsnitt slipper ut 9–11 tonn per innbygger og år innen Norge og inkludert hva vi slipper ut når vi er utenfor kommunen og Norge, og utslipp som skyldes produksjon og transport av varer og tjenester vi importerer.

De langsiktige utredningene jeg foreslo handlet om at vi må få disse to forholdene inn i klimabudsjett og klimaregnskap. Dessuten:

Temaplan for naturmangfold. Kommunedirektøren har anslått at dette vil koste ca. 1 mill., inkludert tilskudd fra Staten (og muligens fylkeskommunen) på ett år. (Sammenlignet med for eksempel 5 mill. per år i 4 år, til sammen 20 mill. i forskuttering av gangvei Hem-Santra, som egentlig er Fylkeskommunens ansvar, som flertallet hadde fått plass til i sitt budsjett.) Det er «helt gratis» å ødelegge natur, for eksempel ved bygging av forskjellige slag. Er det ikke fantastisk?! – i tillegg går det an å tjene (mye) penger på å ødelegge natur! Da er det jo enklere å ikke vite hvilke verdier en ødelegger!

Vi bør derfor også ha et «naturverdiregnskap», som viser hvor mye vi taper ved naturødeleggelse hvert år (og tilsvarende vinner ved å rehabilitere ødelagt natur). Denne «naturkapitalen» er mye større enn verdien av bygninger og anlegg.

«Humankapitalen» vår er jo avhengig av hva vi gjør for å vedlikeholde og utvikle innbyggernes kunnskap og kompetanse. Denne kapitalen er mange ganger større enn «fossilkapitalen» i form av olje og gass, og det er den vi skal leve av når vi ikke lenger får solgt olje og gass. Da bør vi også både ha en plan for hvordan vi utvikler denne humankapitalen, og et regnskap som viser hvordan vi lykkes med dette.

Bør vi «subsidiere» ganske velstående eiendomsutviklere ved å bruke både kommunale penger og planavdelingens bemanning på planoppgaver som kommunen har god styring på gjennom prosessbestemmelsene i Plan- og bygningsloven? Det går jo ut over alle de andre innbyggerne og næringsdrivende som trenger Planavdelingens tjenester.

Hvordan kan vi ta hensyn til «kapitalslitet» på kommunens bygninger og anlegg når vi bedømmer kommunens årlige økonomiske resultat? Etter regnskapsforskriftene for kommunene kommer ikke vedlikeholdsetterslepet (som bare for kommunens skolebygg er ca. 500 mill.) fram i regnskapet. Altfor dårlig vedlikehold kommer fram som et positivt bidrag til regnskapsoverskuddet. Dette er «den edle kunst å lure seg selv» – eller innbyggerne.

Disse (mer langsiktige) forslagene fikk fra 4 til 13 av 41 stemmer (kapitalslitet på bygninger og anlegg mest med 13).

Alle disse forslagene er jo avgjørende for vår velstand, velferd og livskvalitet på lengre sikt. Hvorfor velger flertallet å «skyve også disse utfordringene foran seg»? – og hvorfor overskygger kortsiktig økonomi de fleste langsiktige utfordringer?

Dette bidrar sikkert til økende politikerforakt – eller som en del ungdommer uttrykker det: «Vi tror mer på julenissen enn politikerne».