Jeg vil gjerne bruke denne plassen på å framsnakke krenking, og berømme ungdom i dag som lar seg krenke på andres vegne. Krenking skaper endring.

Det er trendy å hate de som lar seg krenke, de som sier ifra. Sitt en kveld og se på Netflix, og du vil se flust med lunkne komikere som sutrer over krenkekulturen i 2021. Personlig angrer jeg på at jeg ikke lot meg krenke mer, i ungdomsårene.

Krenking er for øvrig ikke noe nytt. Selv om mange liker å framstille det slik i sosiale medier. Vi mennesker har (heldigvis) drevet med krenking i flere hundre år.

Camilla Collett og Henrik Wergeland var to nordmenn som stadig vekk lot seg krenke på egne- og andres vegne. Som blant annet var med på å gjøre at kvinner fikk stemmerett- og at jøder fikk slippe inn i Norge. Hvordan hadde Norge sett ut om ikke Wergeland ble forbanna og kjente på følelsen av at «hei, det er vel ikke helt greit at vi nordmenn har grunnlovsfesta at en minoritet som har blitt hundsa urettmessig siden middelalderen, ikke skal kunne komme til Norge, eller?»

Hvordan hadde egentlig samfunnet sett ut hvis ingen lot seg krenke på andres vegne?

Vi lot oss krenke innimellom på tidlig 2000-tallet også. På vegna av miljøet, blant annet.

De fleste på min alder kjenner til Blekkulf, som gjorde oss mer bevisste, tidvis forbanna, på voksne som kasta søppel i fontener og på gata. Men evnen til å oppleve krenkelse, engasjementet, er vesentlig bedre i dag, spør du meg, i Greta Thunberg generasjonen.

Samtidig lever vi i en tid hvor krenkelsesbegrepet blir svartmalt i utallige kommentarfelt. Alle som hever stemmen blir beskyldt for å moralisere. Alle de som kritiserer bruk av ordet «neger» stemples som ytringsfrihetskneblere. Alle transpersoner- og aktivister som kjemper for at folk skal kunne være seg sjøl, blir kalt hårsåre og «politisk korrekte», og alle som forsøker å uttrykke sympati med hvilken som helst minoritetsgruppe må bare leve med å latterliggjøres og beskrives som blåøyde nikkedukker.

Kanskje problemet egentlig er at vi ikke krenkes ofte nok?

La oss se på hva krenking er. Det er engasjement, og en følelse av at det blir begått urett mot ulike grupper. Når folk reagerer fordi Kjersti Grini, en av vår tids store idrettsutøvere, kaller en svart hest for «neger» i Farmen, så skaper det følelser og engasjement. Paradoksalt nok må Dagbladet stenge kommentarfeltet sitt, fordi beskyldningene hagler inn over de som synes at Kjersti burde visst bedre. Det er de ukrenkbare som krenkes av andres korreks, krenke seg til.

Det er ingen menneskerett å si «neger» på TV. Det er heller ingen menneskerett å si til en kollega som ikke forstår, at han er en idiot. Det er ikke ytringsfrihet å kunne gå forbi en gammel klassekamerat og si «oi, shit, du er blitt feit siden sist!» og det er ikke noen trussel mot demokratiet at yrkestitler blir kjønnsnøytrale. Jeg undres over hvorfor vi ikke lot oss krenke mer for 20 år siden.

Jeg lurer på hvorfor gutta kunne kalle hverandre for «jævla jøde» i klasserommet uten at læreren sa noe, da jeg gikk på ungdomsskolen. Og jeg er glad for at vi er kommet lenger enn at alle som er født utenfor Norges grenser automatisk ble betegna som «utledning» fra alle oss med rosa hud.

Vi er kommet lenger. Heldigvis. Det skjønner til og med jeg, som er vokst opp i en generasjon som hyppig brukte betegnelsene «pakkis» og «neger.» Det er ikke et brudd på ytringsfriheten, for en kan faktisk ikke si alt, heldigvis. Det er verdt å ta seg bryet med å bla et par sider i historiebøkene, det skal ikke mer til, for å forstå hvorfor «neger» er et ord du bare ikke bruker. Ikke på TV, ikke på fotballbanen og ikke i sosiale lag.

Personlig tenker jeg at vi ikke lar oss krenke nok. Det er flere av oss som bør la seg krenke oftere, særlig på andres vegne. Fordi vi er en del av et samfunn, og fordi hver av oss faktisk må kunne få definere hva vi ikke ønsker å bli kalt.

Jeg ønsker ikke å bli kalt «kjerring» fordi jeg er dame. Venninna mi ønsker ikke å bli kalt «neger» fordi hun har mørk hud. De uføretrygdede fortjener bedre enn å måtte leve med kallenavn som «trygdesvin», «naver» og «snylter». Det er en menneskerett å slippe hets.

Så hvis du er en av dem som aldri lar seg krenke, burde du kanskje spørre deg selv om du brenner for noe i det hele tatt? Bruker du egentlig ytringsfriheten du er så opptatt av å verne; gjennom å stemme ved valg, skrive artikler, være med i markeringer eller andre ting? Eller sitter du foran tastaturet og surmuler over alle som faktisk tør å bruke sin ytringsfrihet, og som krever sin menneskerett?

Makta har forskjøvet seg siden jeg var 15 år. Fra ung til gammel, fra menn til kvinner, fra heteronormativt til mer åpent. Det er vel nettopp det som gjør folk forbanna. Samfunnet er i endring.

Jeg håper derfor du blir med på krenkefesten.