Gå til sidens hovedinnhold

Kristina J. Lysebo: – Alle skolene, med unntak av folkehøyskolen, var kjempevanskelig for en med vonde bein

«Vi i Larvik 350» er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver uke i løpet av 2021 vil du i ØP bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350. Se mer på vi350.no, og på jubileets Facebook-side.

– Jeg gikk på en ungdomsskole uten noe form for universell utforming. Hele bygget var fullt av trapper, i en tid hvor jeg strengt tatt nesten ikke kunne ta et trappesteg engang. 3 år på den skolen, med slit og smerter, følelsen av å aldri bli hørt eller tatt hensyn til, har vært der bestandig. Jeg starta skolen med å møte opp før vaktmesteren låste opp, satt utafor og venta. Deretter kunne jeg bruke god tid på trappene, hvile meg ved hver nye trapp. Man ville være mest mulig lik de andre i den alderen. Men trappene for meg var et mareritt. De åra var et mareritt.

– Alle skolene, med unntak av folkehøyskolen, var kjempevanskelig for en med vonde bein. Og jeg endte opp i rullestol etter ungdomsskolen, med spørsmål fra leger, om hvorfor jeg hadde gått i trapper og ødelagt beina såpass mye. Jeg satt i cirka to år før jeg klarte å komme meg litt opp på beina igjen, etter noen store operasjoner. Til slutt gir man opp, orker ikke mer, det føles friere og bedre å være hjemme hos foreldrene, på barndomsrommet og la livet suse forbi. Både jeg og foreldre mine var slitne da, etter videregående. Slitne av å kjempe med meg utenfor hjemmet. De som alltid sto på for meg, i alle år, kan ikke være supermennesker hele livet.

– Den gangen følte jeg at var det min feil, at jeg ikke fungerte på skolen. Jeg kjente på at jeg sikkert var den vanskeligste eleven de hadde hatt. Jeg hadde en lærer som sa; -«Det må være noe bra med deg også, siden du har en så fantastisk bror». Dette sitter i meg og jeg drømmer ennå om haier som jager meg, i uendelige basseng-lignende trappeoppganger i skolebygget. Jeg svømmer og klatrer. Og de klapper med finnene når jeg er flink med trinna og klarer å holde meg over vannoverflata. For dette skjedde også i virkeligheten, hele klassen med lærer klappet for meg, når jeg ankom tredje etasje. Det var ikke deres feil, men jeg fikk en slags rar angst av dette, slik jeg føler jeg ble litt rar av mye sykehusinnleggelser som barn. Jeg er rar rett og slett. Ordentlig rar. Rarere enn andre i min situasjon føler jeg. Og jeg vil anklage noen for dette. For mange ting ... Men jeg kan jo ikke det, jeg tenker at dette også er livet, vi har alle våre terskler.

– Og jeg må heve meg over ting. Mer enn jeg tror mange tenker over. Og jeg har jobba og jobber ennå hardt med å holde meg på beina, da det er en stolthet for meg. Men så er det også dette, at jeg har blitt kjent med en del som er avhengig av universell utforming, folk jeg har likt og hvorfor skal jeg da henge rundt i lokaler de ikke kommer inn i. Det er tross alt personlig for meg. Og jeg har lært at tida på ungdomsskolen ikke var min feil. Men det var meg og foreldrene mine det gikk utover den gangen, slik det er med dem som går gjennom det samme i dag.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.