Bybloggen: Ære rarti?

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Da jeg var liten sa vi for eksempel: ære rarti jeg ikke likær fisk når det er så masse bein i?

Nei, ære rarti?

Nå snakker nesten bare gamle folk dialekt, dessverre. Så mange uttrykk og vendinger forsvinner ut av det muntlige språket. Men her om dagen kom den lille spørrende opp igjen: For ære rarti vi nordmenn er litt trælete og treige? Sjekk den vinteren, så skjønner du det aller meste.

Det må sies å være en spesiell tilværelse å bo i Norge om vinteren. Nå har riktignok både Spania, Frankrike og England fått smake på både kulde og regn i 2018, men for dem er det en kjapp liten katastrofe. Noe å poste på FB og Snap Chat som noe litt småfestlig.

Her nord, derimot, her luter vi nakken. Virkelig. Mot den store, tunge vinteren som vrenger sine luner mot oss akkurat som det måtte passe.

En ting er mørket, som riktignok trekker seg gradvis tilbake på denne tiden. Mørket som virkelig omslutter alt, og gjør at vi får et slags tunnelsyn om vinteren. Vi ser på en måte bare det vi må. Fester blikket på veien, på stien vi måker, på det vi holder på med hjemme. Krokene er mørke, vi må se ned for å følge med der vi går.

Gangen vår forandres. Vi går saktere, mer framoverlent, vaggete og fomlende. For det er så forferdelig flaut å falle. Og vondt, selvfølgelig.

Klesvalget blir begrenset. Det er ull som gjelder, og ull koster hvis den ikke skal stikke og klø. Derfor bytter vi den grå ullgenseren med den blå, og kanskje en svart.

Den virkelig store utfordringen, dag for dag, for oss voksne, er føret. Kommer vi ut uten å måke? Har det snødd mye? Regnet?

Hadde jeg hatt litt mer overskudd, skulle jeg tatt bilde av bilen hver morgen. Bildene hadde sett omtrent sånn ut:

Klare bilruter, bare litt snøfnugg hist og her som kan børstes av med handa. Eller masse snø som dekker hele bilen med beinhard is under. Eller tynt lag med is både utenpå og inni. Som er absolutt verst. Å sitte med isskrapa inne i bilen og få all snøen i fanget og på dashbordet.

Hver morgen, nytt scenario utenfor med sine utfordringer.

Så ære rarti? At vi blir litt lite impulsive og festlige vinterstid. At vi holder oss i hula. Holder ut. Blir litt mer tause og asosiale. At nakken verker og snørra renner?

Vi må være unnskyldt.

Artikkeltags