Vet du hva, jeg kan faktisk høre kaklingen din helt ned hit, når du nå har fått vite at jeg fremdeles er i Larvik, hvorfor kan jeg ikke være litt meddelsom, hva er det som har skjedd, og så videre, men stopp! Alt har sin forklaring.
Opprinnelig hadde jeg tenkt at oppholdet i Larvik ville vare i en uke, kanskje to, alt ettersom hvor mye eller lite jeg kunne hjelpe onkel Arne med det praktiske, hus, rengjøring, rydding, osv. Papirer i forbindelse med innleggelsen. Skatt. Det var en løs plan som lå langt bak i hjernebarken et sted, og som virkeligheten nå har pulverisert helt og holdent. For det første: Onkel Arne er ikke til å nå, jeg har forsøkt flere ganger, men han er ikke en gang tro mot sin rolle i Vinterkrigen. Enkelte ganger bare stirrer han på meg, som om jeg skulle være et spøkelse som nettopp har spasert rett ut av tapetet. Han blir som sagt tatt godt vare på av Larvik kommune, så det er ikke han som holder meg tilbake. Det er huset.
Som jeg skrev til deg sist, ville jeg ta kontakt med advokat Hesselborg, som jeg nå har brakt på det rene ikke bare var onkel Arnes advokat, men også venn. Han ringte imidlertid meg før jeg rakk å ringe ham, han hadde hørt at jeg var i byen, og ville gjerne ha et møte med meg før jeg dro.
Dette høres kanskje tilforlatelig ut, men for meg var det noe som skurret. Ikke fordi jeg hadde noe i mot dette møtet, jeg ville jo selv be om en prat med ham. Nei, det var dette med at ”han hadde hørt”. Etter bare noen timer i Larvik, hadde Lasse Hesselberg ”hørt”. Min forestilling om å spasere anonym inn i et ukjent bylandskap, fikk seg en knekk i det øyeblikket det gikk opp for meg at opptil flere av byens borgere, kanskje til og med mange, visste hvem jeg var. Jeg hadde ikke mer enn så vidt rukket å ta en runde rundt torvet, pluss handlet brevpapir i bokhandelen, så var det noen som visste at Alf Lydeng var i byen. Nøyaktig hva jeg hadde tenkt å foreta meg her, kunne de ikke vite noe om, siden jeg ikke visste det selv, men at min tilstedeværelse hadde å gjøre med onkel Arne, sto så klart for en eller annen, at advokat Lasse Hesselborg var blitt kontaktet. Jeg likte det ikke.
Lasse Hesselborg hadde kontor i annen etasje i en bygård på hjørnet av Lilletorvet og Konggata. Rettere sagt, han hadde overlatt lokalene til sin sønn Ragvald for noe over to tiår siden, men han insisterte på å møte meg der, siden saken jo var litt? Ja, hva han mente skjønte ikke jeg helt, og ikke hadde jeg noen sterke meninger om hvor jeg ville treffe ham heller. Han var på plass da jeg kom til avtalt tidspunkt; sønnen jaget på dør, kaffe og rundstykker satt frem. Min første samtale i Larvik kunne ta til.
Ja, der sitter han, altså, den gamle advokaten. Litt loslitt og pjuskete, jeg gjetter på enkemann – og får bekreftet det senere i samtalen. Så jeg var Arnes nevø. Ja, det var tragisk, jeg hadde sikkert funnet ut det samme som ham, nemlig at Arne hadde sagt farvel til vettet og virkeligheten. Men jeg hadde kanskje hatt kontakt med ham før det skjedde? Det hadde gått så fort, dette med tapet av forstanden. Jeg sa at jeg ikke hadde hatt kontakt med onkel Arne siden jeg var gutt. Liten gutt. Nei, det var vel så. Det var helt klart at han visste om dette, og det irriterte meg litt. Men slik startet i alle fall en lang og snirklete samtale mellom meg selv og advokat Lasse Hesselborg, en samtale som automatisk satte meg inn i advokatens store ensomhet, siden han hele tiden vegret seg for å komme inn på sakens kjerne, og i steden underholdt meg med anekdoter fra hans eget og onkel Arnes liv, de hadde begge ankommet byen som unge menn rett før krigen, han selv som nyutdannet advokat, onkel Arne, først som ansatt i en skobutikk ved torvet, senere, rett etter krigen, i reiselivsnæringen. Han holdt det gående. Klamret seg til meg gjennom ordene.
Det tok over tre timer før han slapp bomben, og fortalte meg at jeg var onkel Arnes enearving. Ja, jeg var klar over at det ikke var andre enn oss i familien, og visste også at du selvsagt ikke ville komme på tale, men jeg hadde da aldri hatt annet i tankene enn at det måtte bli Frelsesarmeen, eller kanskje Larvik Turn. Jeg vet ikke. Det kom helt uforberedt på meg. Ok, han er ikke død, og ikke er han erklært utilregnelig heller, men noe må skje med huset.
Jeg hopper her over alt det juridiske plukket, men saken er den at testamentet ligger åpent og tilgjengelig, det er dessuten skrevet og undertegnet av en onkel Arne som både er klar over tid og sted, og som dessuten har en realistisk formening om hvem han er. Den stemmer til og med overens med alle andres. Kort sagt: Testamentet er gyldig.
Mor, nå vil jeg at du skal sette deg! Sitter du? Jeg har tenkt meg grundig om. Jeg blir i Larvik. Jeg har bestemt meg for å bli en Larviking. I hvert fall inntil videre. Gjøre et seriøst forsøk, i det minste.
Tanken slår meg faktisk i det samme han slipper meldingen om testamentets innhold, og den følger meg videre etter at jeg har forlatt kontoret, dette at jeg jo kan velge å bli, velge å ikke reise tilbake til Oslo, bare bli og bli i Larvik, denne fremmede byen i skråningene under Bøkeskogens krone. Jeg blir ivrig, ja nesten litt svimmel idet jeg begir meg gjennom byen, bortover Jegersborggaten i retning sykehjemmet der onkel Arne sitter og leker glemsel med seg selv. Alt ligger til rette. Jeg har en jobb som jeg kan ta med meg akkurat hvor jeg vil, jeg flytter litt rundt på summer og tall, det er det hele, og om livet mitt ellers er det ikke annet å si enn at jeg er godt over midtveis, barnløs, lykkelig skilt for annen gang, ja det siste vet jeg at du nødig vil høre, derfor skriver jeg deg det isteden: Lykkelig skilt.
Ja, situasjonen tiltalte meg overmåte. Jeg husket de tankene jeg gjorde meg på toget nedover Vestfold, hvordan jeg hadde blitt penset inn på Solstad og de solstadske romanfigurene ved ankomst Sandefjord, på det litt romanaktige som hadde falt inn over meg da jeg nærmet meg Larvik, og litt senere steg av toget som en tilreisende gymnaslærer; det hadde vært i en litterær atmosfære, tenkte jeg nå, hva jeg enn måtte mene med det, jeg som i bunn og grunn ikke forstår meg på annet enn tall. Skjønt var det egentlig så sikkert? Det var ikke slik da, at alt dette dukket opp i meg nå da jeg fikk muligheten til å slå inn på en helt ny og ukjent vei, og det på et stadium av livet der det virket naturlig med en opprydding, en slags egenrapport om tingenes tilstand? Jeg mener, femti år er ikke å spøke med, nå var jeg altså til og med gått to over et halvt århundre, og her sto jeg, gikk jeg, i en by der nok en og annen kjente mitt navn, og min forbindelse med onkel Arne i Øvre Bøkeliggate, men heller ikke mer. Mens jeg selv ikke visste noen ting om noen. Bortsett da fra at jeg kjente til den nærmest påtrengende ensomheten som advokat Lasse Hesselborg led under, den som hadde kommet til uttrykk gjennom nesten tre timers tåkeprat borte på kontoret på hjørnet av Konggata og Lilletorvet. Og, tenkte jeg videre, mens jeg slo inn på Utsiktsveien, og igjen fikk syn på fjorden under meg, hvor beleilig vil det ikke være å foreta denne oppsummeringen av eget liv i en for meg fullstendig fremmed by, et sted i verden der jeg måtte lære å orientere meg på ny, finne ut av, bli kjent med? Stående ute på selve Utsikten, og med en nesten jublende følelse i brystet over det synet jeg sto badet i – fjorden, skogen, bakkebyen, en slags speilvendt utgave av det bildet jeg kunne se fra onkel Arnes stuevindu, kom jeg igjen til å tenke på mitt forsøk på å forsere Rombergbakken med en blyttung koffert, og på hvordan bakken hadde tuktet meg. Larvik måtte læres.
Og befolkningen? tenkte jeg, da jeg bega meg på hjemvei, ja det var akkurat det jeg tenkte. På de innfødte, og at jeg befant meg på vei hjem til huset i Øvre Bøkeligate. Hvordan var Larvikingen av vesen? Var det mulig for en utenforstående å trenge inn i det larvikske? Jeg mener, bergenseren har sitt svulmende ego og støyende adferd, og nordlendingen sin brutale ærlighet og skummende bannskap. Men hvordan var det fatt med larvikingen? I en populærvitenskapelig artikkel hadde jeg en gang lest at antroposofiens far Rudolf Steiner hadde hevdet at bergenserens dialektbruk, altså tungens vei i munnhulen, forhindret at hjernen fikk tilstrekkelig surstoff. Hva da med larviksdialekten, som så vidt jeg visste rommet vrangord som guttær og båtær. Hva gjorde slike språklige finter med hjernen? Jeg så frem til å ta fatt på studiet av både meg selv, og de forholdene og menneskenaturer jeg frivillig var i ferd med å trenge inn i.
Ja, jeg gikk i dype tanker om dette og annet, tvers gjennom byen, rettere sagt den øvre delen av byen, den oppe på høyden, tilbake over Lilletorvet og opp de brutale bakkene til bøkeskogen; den sagnomspurte bøkeskogen, der trærnes røtter bant denne delen av raet sammen til en kompakt åsrygg, en knytteneve under de raslende høstkronene. Jeg hadde lest om raet. Lært om det på skolen. Det strakte seg ned gjennom Vestfold, visste jeg (kanskje til og med helt fra Sande), og et eller annet sted lenger ute, skjøt raet ut under havet, og endte opp som et punktum på rullesteinsøya Målen utenfor Arendal. Dette visste jeg. Dette hadde jeg inne. Her hvor jeg nå sto og gikk, her under de glatte, grå kjempetrærne, hadde isen lagt fra seg et helt kosmos av kampestein og grus.
Hva hadde slike perspektiver å si for de som ble født her inne i bunnen av fjorden, de som av naturen både ble skjermet, og samtidig gitt muligheten til å skue halvt til verdens ende?
Sannsynligvis ingen verdens ting, tenkte jeg, for slik er ikke heimbygdingen. Det er de som kommer utenfra som tenker slik. Det er han som i voksen alder går av toget med en koffert, og ser alt nytt. Han som tar seg opp i bøkeskogen for aller første gang, og gir seg stiene og utsikten i vold, han som bestiger den tildekkede steinura, og ser havets blanke flate under høsthimmelen.
Mens larvikingen teller sine skillinger, eller ser seg selv nærsynt i et støvet speil. Trekker for gardinene og slår på tv-apparatet.
På en annen side: Fra denne byen kom Thor Heyerdahl.
Det var ikke til å komme utenom.
Jeg må fortelle deg om et par viderverdigheter knyttet til huset. Nåja, det er forresten ikke noe med huset, det er rotete der, det er så, men alt helt og i orden. Nei, pussighetene hefter vel heller ved onkel Arne. Da jeg ville legge meg den første kvelden, og gikk opp i annen etasje, der soverommene ligger, fant jeg det ene låst. Jeg tenkte ikke noe mer på det, jeg skiftet på rent sengetøy i det rommet jeg skjønte Arne brukte. Neste dag begynte jeg å rydde og vaske etter at jeg kom hjem fra sykehjemmet. I en trebolle nede i gangen, under et berg med gamle aviser, finner jeg tre nøkler. En av dem passer til det avlåste rommet i annen etasje. Visste du at onkel Arne samlet på frimerker? Nå vet du det. Rommet er tapetsert med frimerker. Hver millimeter er dekket. Også i taket. Midt på det nakne gulvet: En lenestol. Så her har han sittet og hygget seg. Jeg legger til: Lenge før seniliteten innhentet ham. Først syntes jeg nesten det var litt skremmende, litt spooky på en måte. På en annen side kan man jo spørre seg hva som er så forferdelig normalt med å lime papirlapper inn i store album.
Været? Fine klare høstdager. Bøkeskogen begynner virkelig å bli vakker. Og min så langt eneste venn. Jeg går der til alle døgnets tider og snakker med trærne. Stryker dem over den grå barken. Når jeg legger meg om kvelden, kan jeg høre suset fra de store kronene. Jeg tror det skal gå bra med Larvik og meg.
Alf