Men først nå kommer han med sitt første soloalbum.

Det kunne vært en manifestasjon på hvor flink han er, hva han kan få til av solopartier på sine fenderer, med vanvittige vandringer over hele halsen og verdensmesterskapsøvelser i kjappe høyrehender. Som en duell i Tombstone. For gitarister, i hvert fall de som kan spille solo, er et eget folkeslag som gjerne vil vise hva de kan. Og vinne sine dueller.

Heldigvis har ikke vår førstegitarist gått i den fella. For da kunne det lett blitt kjedelig for alle andre enn indianerne i stammen. Nå viser han for all del hva han kan både med kjappleik og teknikk, men det er ikke derfor «The Witches of Finnmark» er blitt et sterkt album.

Det er fordi Anders Buaas makter å skape en stemning, bygd opp av riff og temaer som ikke bare står fram som originale, men som har gode melodilinjer i bunnen. Ikke minst med inspirasjon fra folkemusikken. Det blir sjeldent feil, ei heller her. Og du skjønner av albumtittelen at det her ikke er snakk om lett dansende toner for svale sommerkvelder. For her er det tunge stemninger som males fram i de seks låtene.

Her får du dynamikk mellom akustiske og elektriske gitarer, spennende klanger og fin variasjon i soloene. Alt toppes med monumentale partier. At Buaas er inspirert av Mike Oldfield, kan høres, men det er ingen skam, langt der ifra. Og uansett forbilders musikk – Anders Buaas makter med glans å sette sitt eget musikalske bumerke på albumet.

Dette er på mange måter et konseptalbum, der Buaas er inspirert av boka «Ved porten til helvete», om hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet. Og du fornemmer både hekser, vidder, stormer, ødslige områder når du lukker øynene og lar deg føre av gårde inn i gitarlandskapet.

Det er ikke riktig å si at plata er ujevn, men det blir et par spor som på en måte bare er der uten å gi for mye tilbake. Det er første og fremst fordi tittellåten og hovedsporet, «The Witches of Finnmark» er et beist av en låt!

Den er vakker og voldsom på en gang. Ja, den står så mye fram og gir et så monumentalt inntrykk, at når det kommer andre låter etterpå, så blir det et aldri så lite antiklimaks. Som å slå over på norsk elitefotball etter å ha sett en champions league kamp.

Men så gir han en avslutning som står som en påle. Du skal være barsk og ha selvtillit når du gir deg i kast med det ikoniske verket «Til ungdommen», diktet av Nordahl Grieg som er musikksatt av den danske komponisten Otto Mortensen. Men Anders Buaas makter å løfte den inn i sin gitarverden, uten ord, men likevel gi den styrke og verdighet.

Godt gjort. Som resten av albumet.

Og når ros deles ut, skal det også nevnes at Are Gokstad på bass og Rune Erling Pedersen på perkusjon, er med på det gode laget.