Første brev: Kjære mor!

Artikkelen er over 7 år gammel
DEL

For det første: Nei, jeg har ingen ting imot å henvende meg til deg i brevform. Jeg forventer ikke å finne deg på Facebook, og ikke at du skaffer deg en epost-adresse heller. Du hører meg ikke på telefonen. Greit. Bare tanken på å motta en sms fra deg virker naturstridig, ja nesten uhyggelig. Jeg synes derfor det er et godt forslag at jeg henvender meg til deg pr. brev. Det er fint å skrive brev, det merker jeg allerede. En gammel litterær sjanger som er i ferd med å dø ut. Kjenner du papiret? Gni det mellom fingrene. Riktig. Jeg tok ikke det billigste.

Så er det en sak som jeg må nevne for deg nå med det samme. Det er ubehagelig, men la oss like godt få det bak oss nå først som sist. Det er ikke slik at onkel Arne har havnet på sykehjemmet på grunn av et drypp, eller fordi han har hatt et uhell av et eller annet slag. Jeg vet ikke hvordan denne misforståelsen kan ha oppstått, men da jeg besøkte ham i går, var han helt klar på at han aldri kom til å overgi seg. Jeg kunne egentlig ha gitt deg et ganske humørfylt resyme av den samtalen som senere fulgte, men jeg synes ikke Alzheimer er noe å spøke med. Derimot er det viktig å være klar over at onkel Arne aldri kommer til å vende tilbake til huset i Øvre Bøkeligate. Det er trist, men slik er livet. Han tror han befinner seg dypt inne i Karelen der han tar del i den finske vinterkrigen, men i vår virkelighet er han heldigvis i Larvik. Han blir tatt godt vare på.

Jeg tok toget ned. Ja, jeg har gjort et og annet som ikke er forenelig med Trygg Trafikk, så det ble toget og meg. De som styrer og steller i dette landet, har bestemt at jeg aldri mer skal sette meg bak et ratt. La oss se det positive i det: Du var alltid redd når jeg var ute og kjørte. Med god grunn, skulle det vise seg. Og i motsetting til et skremmende høyt antall andre idioter, fikk jeg beholde livet. Ikke tok jeg andres heller. Nok om det. Der sitter jeg altså, denne vakre høstdagen, og kjører tog ned gjennom Vestfold. Miljøbevisst uten å ville det en gang. Helt foran i lokomotivet: Togføreren. Han vi tidligere kalte lokomotivføreren. Jeg synes det er bedre med Togføreren. Han fører hele toget. Ikke bare lokomotivet. Og han fører oss. Vi som sitter i toget. Passasjerene. Folk fra hele Norge. Hardanger. Mo i Rana. Voss. Oslo. Et par svensker, kanskje. En iraner på flukt. Nå skal vi ned gjennom Vestfold. Men først er det Drammen. Den tidligere norske Harry-hovedstaden. Nå renvasket og beplantet, vannet i elven renset, det er nesten Hawaii. Og i det toget setter seg i bevegelse og glir ut fra Drammen stasjon, der det i tidligere tidergjerne steg på ubehagelige individer som luktet bayerøl og hasj, tenker jeg på Larvik. Først og fremst tenker jeg på det nesten utrolige faktum at jeg aldri har vært i denne byen, som nå altså, uten å vite det, ligger der nede og venter på meg. Jeg er toogfemti år gammel, og har aldri vært i Larvik. Oppvokst i Oslo, femten mil unna. Det er vanskelig å forstå hvordan noe slikt er mulig. Hvor har jeg i det hele tatt vært i Vestfold? Jeg teller på fingrene. Byer i Vestfold. Holmestrand. Ikke vært i. Bare forbi med tog. Horten? Aldri. De har en togstasjon som ikke ligger i byen. Originalt. Var det Skoppum? Skruttum? Husker ikke. Tønsberg? Ja. Jeg har vært flere ganger i Tønsberg, både på seminar på hotell Klubben, og som ung Oslo-klyse nede på brygga, med seilbåt og lyseblå sportsgenser. Sandefjord? Nei. Larvik, nei. Og Stavern? Tja. Ikke helt sikker, det må eventuelt ha vært på den samme seilturen da vi besøkte Tønsberg og Hvasser. Vage minner om et avsperret område og noen gamle kanoner. Høye rop. Kan være noe jeg har drømt. Et halvt liv siden, uansett. Flere byer i Vestfold? Åsgårdstrand.

Munch. Sjalusi på stranden. Aldri.

Så underlig. Jeg har bodd i Dublin og i Berlin. I korte perioder i New York og Delhi. Oghele tiden har Larvik, Åsgårdstrand og Horten ligget der ved fjorden og vært til litt utenfor livet mitt. Vært byer og hjemsteder for mennesker jeg hele tiden har vært i verden sammen med, steder ved det samme havet, under den samme himmel som meg selv. Men alle årene i Oslo, da? Hvorfor satte jeg meg ikke i bilen, og ga gass ned til Larvik? Det kan da ikke bare ha vært fordi onkel Arne hadde meldt seg ut av familien? Eller?

Alle familier har sine gåter og ikke fortalte fortellinger. Ethvert individ har sine. Jeg har med andre ord mine. For ikke å snakke om hva en kvinne i din alder kan ha i lasten. Hva var det egentlig som skar seg mellom deg og onkel Arne? Når?

Forresten: Må man ha vært i Larvik?

Vi kjører inn på Sande stasjon. Er Sande i Vestfold? Jeg er ikke sikker. Tvers overfor meg sitter en ung mor og stryker barnet sitt over hodet, mens hun ser litt vemodig ut på Sande stasjon. Det ser ikke ut som om hun vet om Sande befinner seg i Vestfold. Jeg har i hvert fall ikke lyst til å spørre. Jeg liker ikke menn som stiller slike spørsmål til unge kvinner. Det høres ut som begynnelsen på noe langtekkelig og pinlig.

Sjekker det på telefonen. Sande befinner seg nord i Vestfold. Men er det snakk om en by? Slik sitter jeg og småtøyser med meg selv nedover. Men det er klart: Jeg tenker også en god del på onkel Arne. På dette tidspunktet er jeg jo ikke klar over at han har vervet seg i vinterkrigen, så jeg ser frem til å møte ham etter alle disse årene. Kaffe og kaker på avdelingen. Kanskje lirke ut av ham et og annet om deg. Særlig fra tiden før du traff far. Ok. Det kan jeg nå bare glemme. En null til deg.

Husker du at vi leste «Gymnaslærer Pedersen» av Solstad da den kom ut på begynnelsen av åttitallet? Når toget stopper i Sandefjord kommer jeg til å tenke på Solstad. Først og fremst fordi jeg vet at forfatteren er født her, i det minste har han vokst opp her, det har jeg lest. Jeg mener også at han har uttalt at byen burde jevnes med jorden, og legges under asfalt. Bli flyplass. Noe slikt. Min neste tanke, er at det er ganske mye reising med tog i Solstads bøker, det er i hvert fall slik jeg husker det. Ensomme menn med koffert på vei til et eller annet sted med tog. Sikkert er det i alle fall at gymnaslærer Pedersen ankommer Larvik med toget en eller annen gang på søttitallet, alene og med en koffert, akkurat så sikkert som at jeg om litt vil sette mine ben på Larvik stasjon, alene, med min koffert. Fra toget siger ut fra Sandefjord stasjon, føler jeg meg litt som en Solstad- figur, og jeg har i skrivende stund ennå ikke funnet helt tilbake til meg selv, av den enkle grunn at jeg befinner meg vel med situasjonen som den er. Jeg mener: Godt over midtveis i livet, til stede i en by jeg aldri tidligere har vært i, sammen med utelukket fremmede mennesker, medborgere som aldri har sett meg, eller hørt navnet mitt uttalt. Det er en litt spesiell situasjon.

Larvik. Avstigning på høyre side. Nå.

Kan man ta pulsen på en by, simpelthen ved å stå helt stille med lukkede øyner, og kofferten i hånden? Nei. Jeg kjenner den friske havluften, og en mild vind i håret, men altså

Jeg kunne like gjerne ha befunnet meg i Stavanger eller Bergen. Eller i Åsgårdstrand, for den sakens skyld. Larviks atmosfære og egenart er ennå skjult for meg. Men når jeg åpner øynene siger synet av Larvik jernbanestasjon inn; det er et vakkert bygg, det utstråler ro og verdighet, men har ikke noe av dette litt pompøse over seg,som gjerne preger jernbanestasjonene nedover Europa. Jeg visste det ikke da jeg sto der med kofferten i hånden, men jeg vet det nå: Åpnet 1881, da Vestfoldbanen sto ferdig, tegnet av Balthazar Conrad Lange.

Kan jeg gå til Øvre Bøkeliggate med koffert fra Balthazars jernbanestasjon? Jeg kan se den grønne luggen på Bøkeskogen over hustakene, så retningen har jeg allerede inne. Jeg kan spørre på drosjestasjonen som jeg ser litt lenger fremme, men der blir vel svaret nei uansett, og så er det en ting til: Jeg er litt gjerrig på de første ordene jeg skal gi fra meg her i den nye byen; jeg har det av og til slik. En følelse av at de første ordene på et nytt sted, så å si legger en føring for hva som siden skal skje. Å åpne med et spørsmål er for så vidt greit nok, men ikke dette spørsmålet. Jeg husker motviljen mot å spørre den unge kvinnen på toget om Sande var en del av Vestfold. Det klarte jeg å bite i meg. Da klarer jeg det nok en gang til.

Sekunder senere har jeg lagt drosjestasjonen bak meg, og krysset Storgata over mot Grand hotell. Så tar jeg fatt på Rombergbakken.

Og nå, etter bare noen få meter, merker jeg at noe av den larvikske ånden melder seg. Særlig i legg- og lårmuskulaturen. Det liker jeg. Jeg liker at byen gir litt motstand. Ikke så rent lite heller, skal det vise seg. Det blir som en litt vennlig brytekamp. Smilet på plass,men bevare meg vel. Det er så tungt. Så bratt og vondt. Lårene. Leggene. Midtveis må jeg gi opp. Rett og slett.Kofferten er for tung å slepe på. Jeg får ikke puste heller. Rombergbakken i Larvik tar knekken på meg.

Og, kjære mor – det liker jeg. Det er som å få en klar og tydelig korreksjon for noe man har gjort over lang tid, og som man hele tiden har visst var feil. Nå forteller Rombergbakken meg at jeg har blitt en middelaldrende mann med en forbløffende dårlig kondis.

Jeg går tilbake til drosjene, og ber om å bli kjørt opp i Øvre Bøkeligate.

Min første setning i Larvik blir altså en bønn.

Ser jeg et flir i bakspeilet? Jeg vet hvor lett det er å få et stempel eller kallenavn i små byer. (Der kommer han som forsøkte seg med koffert i Rombergbakken!) Hvorfor har du aldri fortalt meg hva slags utsikt det er fra Øvre Bøkeligate? Jeg mener, her har du vært flere ganger i de årene du og onkel Arne ennå var på talefot. Kan denne fantastiske utsikten ha gått deg hus forbi? Synes du det er normalt å stå i stuevinduet og se halvveis til Danmark?

Først trodde jeg nøkkelen du hadde gitt meg var feil. Eller at låsen for lengst var skiftet, kanskje til og med i anledning uvennskapet mellom dere. Det ville ikke ha vært så rart heller. Dere har tross alt holdt stand i over førti år.

Står der og lurer og lirker. Føler meg litt som en forbryter. Registrerer dessuten en svak bevegelse i et vindu i nabohuset. Gardinen skjelver i den nysgjerriges hånd. Man følger med i Larvik, som alle andre steder. Et øye på verden, og et bankende hjerte i halsen.

Så, omsider gir låsen etter, rettere sagt, den godtar denne fremmede nøkkelen som den ikke har sett på flere tiår, og jeg snubler inn i gangen.

Allerede mens jeg står der i mørket, ser jeg utsikten fra stuen, vinduet som likner et lysende maleri på veggen, høstsolen som stråler over Larviksfjorden og Svenner fyr langt, langt der ute, og etter hvert som jeg nærmer meg, trer inn i rommet, fremdeles med frakken på, utvider maleriet seg, byen og havnen bretter seg ut foran meg, og jeg forstår hvorfor onkel Arne og tante Astrid aldri følte behov for å reise noe sted, bortsett fra en sleng inn til Oslo i ny og ne.

Og her får jeg gi meg for denne gang, status er altså som følger: Onkel Arne hinsides all fornuft, jeg skal selvsagt gjøre et par forsøk til før jeg drar, samt ta en prat med advokat Hesselberg, slik vi ble enige om, jeg må bare få summet meg litt først. Skal jeg gi deg litt å tygge på til neste gang vi sees? Det avlåste rommet i annen etasje. For ikke å snakke om Kjelleren. La fantasien flyte, og vær nå snill pike på alle områder, så jeg ikke må gå her nede og skamme meg over deg.

Alf

Send tekst og bilder «

Fortell om ditt arrangement eller om et arrangement du har vært på. Hjelp oss å være over alt!

Artikkeltags