Terningkast 4: Fyrig, frekt og sensuelt på Galeiscenen

Revy og dans: Grensesetting var det lite av på de fleste områder på Galeiscenen torsdag. Fra venstre; Per Arne Glorvigen, Julia Wuinto og Steinar Haugerud. 
(Foto: Bjørn-Tore Sandbrekkene)

Revy og dans: Grensesetting var det lite av på de fleste områder på Galeiscenen torsdag. Fra venstre; Per Arne Glorvigen, Julia Wuinto og Steinar Haugerud. (Foto: Bjørn-Tore Sandbrekkene)

Artikkelen er over 6 år gammel
DEL

Publikum satt nok igjen med mange spørsmålstegn etter premieren på forestilling «Diktango» på Galeiscenen i går kveld.

Den pirrende, musikalsk forførende og omfattende forestillingen er nemlig ikke så helt lett å få grepet om.

Selv sier opphavsmannen og «hovedrolleinnehaveren» Per Arne Glorvigen at tangoen er som operaen: en «smeltedigel» der mange kunstarter settes opp mot hverandre og utfyller hverandre.

- Tango er så mye. «En trist tanke som kan danse» har noen sagt, og det tror jeg stemmer, sa han til Østlands-Posten under forestillingen torsdag kveld.

Forestillingen er et sammensurium, i positiv mening, av dans og dikt, musikk og samtidsfilosofi, karaktermakeri og til tider plassert på revyens og kabaretens egnemarker. Nært og intenst i sitt uttrykk, til tider svært morsom og treffende, og med et solid ensemble på podiet i en godt gjennomregisert helhet.

Tangoen er tråden i forestillingen, hvis «tråd» i denne sammenhengen er det rette uttrykket å bruke. Man må nemlig ha et vidtfavnende forhold til det de fleste av oss oppfatter som en forførende og svært intim dans, dersom man skal la tango-begrepet lede seg gjennom forestillingen. I «Diktango» tas man med i alt fra norske sauefjøs til eksotiske miljøer i Italia, Frankrike og Spania og flere steder, og vi er i en setting der det hoppes fra fortid til nåtid, og fra drømmer til virkelighet. Det hele i dikt, dans, sang, teater og musikk.

Det er den musikalske tråden i forestillingen som imponerrer oss mest. Per Arne Glorvigen er selv en glitrende musiker, i tillegg til sitt multikunstneriske talent, og han briljerer på scenen med sitt bandoneon (trekkspill på godt norsk). Repertoaret utrolig vidtfavnende, uttrykket i stor variasjon, og i kombinasjon med sin gjøgling og sitt karaktermakeri imponerer han fra scenen i det intime lokalet.

Med seg på laget har han bassist Steinar Haugerud og gitarist Harald Kvasnes, som begge bidrar sterkt til at musikknivået på forestillingen er høy, og til at det multikunstneriske og omfavnsriket uttrykket bindes sammen.

Sjarmerende på laget var også de dyktige ung lokale fiolinistene Inga Gaustad (13) og Jørgen Krøger Mathisen (17).

For oss er nok tango først og fremst dans, og grasiøse Julia Quinto og Pinok Dangiola sto for innslagene som var begrepet mest tro. Flotte uttrykk i kombinasjon med musikk og teatralske innslag gjorde forestillingen både god og morsom.

Så helt lett var det imidlertid altså ikke å få med seg hva det hele dreide seg om på Galeiscenen, men det tror vi skyldtes mest at forestillingen krever en stor grad av nysgjerrighet, et åpent og mottakelig sinn, og lysten til å oppleve nye nytt og annerledes fra en scenekant. Ønsker du det, er forestillingen på Galeiscenen noe du absolutt bør besøke i løpet av sommeren. Du får med det en opplevelse du knapt har vært med på tidligere.

Send tekst og bilder «

Fortell om ditt arrangement eller om et arrangement du har vært på. Hjelp oss å være over alt!

Artikkeltags