(Lar)vikingens amerikaseilas

«Vikingskipet» stevner inn til utstillingsbyen ledsaget av en stor armada av skip. Opprinnelig gjengitt på første side i «Chicago Tribune».

«Vikingskipet» stevner inn til utstillingsbyen ledsaget av en stor armada av skip. Opprinnelig gjengitt på første side i «Chicago Tribune». Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

På den tiden da Colin Archer arbeidet med Nansens polarskute i Rekkevik var Magnus Andersen i full gang med planene om en spektakulær Amerika-seilas.

Magnus Andersen (1857–1938) ville bygge en tro kopi av Gokstadskipet med sikte på en ferd over Atlanterhavet til verdensutstillingen i Chicago.

Utstillingen var fastsatt til 1893, og skulle vies 400-årsminnet for Columbus’ oppdagelse av Amerika!

Men det var ikke helt etter Magnus Andersens hjerte. Han gikk faktisk med planer om å skape litt malurt i begeret der over! Vikingskipskopien fikk navnet «Viking» og ble sjøsatt ved Framnæs-verftet i Sandefjord 4. februar samme år – og bare tre måneder etter at «Fram» gikk av stabelen i Rekkevik.

Magnus Andersen var 36 år på dette tidspunktet og hadde allerede en grunnsolid fartstid bak seg i sin befatning med det maritime.

Men så var også utgangspunktet fra barneåra det best tenkelige, oppvokst som han var med en skipsfører til far hjemme i Eidgata 6 på Langestrand.

Og med seilskutene på Larvik havn som arenaer for de første manndomsprøvene. Som 16-åring stupte han fra «merserånokken» 15–20 meter ned i Larviksfjorden, forteller han selv i en av sine memoarbøker.

Våghalsen viste seg fram for et betraktelig større publikum i 1886, da han og en kamerat la ut på en risikabel seiltur over Nord-Atlanteren i den åpen sjekta «Ocean».

I 60 døgn sloss de med stormer og kantringer der ute i sin våte og iskalde ensomhet, før de forfrosne og dødstrette lot seg plukke opp av et skip utenfor Newfoundland.

Inntil da hadde ingen krysset Atlanterhavet i åpen båt siden Leiv Eiriksson gjorde den samme ferden i sitt vikingskip omkring år 1000.

Det var ideen om en reprise på denne historiske hendelsen, som førte til det dristige og frekke framstøtet i 1893, nemlig å ville erobre en hel verdensutstilling med det uttalte mål «å skape propaganda for alminnelig anerkjennelse av Leif Erikson som Amerikas oppdager.»

Det fikk naturligvis en hel del skeptikere her hjemme til å stemplet ham som en stormannsgal og dumdristig eventyrer.

Etter hvert ante også regjeringen faren for fiasko og kanskje tragedie og trakk sitt løfte om støtte til prosjektet. Likevel klarte Magnus Andersen å mobilisere entusiasme og penger nok, til at han og hans 12 «vikinger» kunne kaste loss i Bergen 30. april 1893 etter en jubelombrust propagandaseilas langs kysten fra Oslo.

Her i hjembyen benyttet han anledningen til å legge ned blomster på sin mors grav, besøke barndomskjente og Larvik Sjømannsforening, forteller han.

Underveis over Atlanteren viste «Viking» seg som et fremragende sjøskip, en egenskap Magnus Andersen tilla vidjebingen av skroget i stedet for moderne klinkbygging. Den gjorde skipet mykere i sjøgang og i stand til å gjøre stor fart. Sideroret voldte heller ingen problemer.

«Det virket like godt i bidevind, som i slør og lens og uansett om i seilte for styrbord eller babords halser,» skriver Magnus Andersen.

Han omtaler krysningen av Atlanteren som «nærmest en interessant lystseilas» selv om stormbygene og isfjellene på slutten av sjøreisen bød på nok av utfordringer. En snau måned etter at vikingskipet hadde forlatt Bergen befant det seg ved kysten av Newfoundland og kunne ta fatt på kyststrekningen sørver mot New York.

I USA hadde det gått gjetord om vikingbesøket i lang tid i forveien, særlig i nordstatene der avisene var fulle av forventninger og overstrømmende begeistret for vikingens «utidige» innblanding i «the Columbian World Exhibition».

Den var nemlig i første rekke et sørstatsprosjekt, ettersom Columbus jo erobret Amerika «sørfra».

Uansett ble Magnus Andersens ambisjoner å «reise Leiv Erikssons sak» i Columbusåret en stormende suksess. «Sotingen» og hans mannskap la simpelthen Amerika for sine føtter på den triumfartede seilasen gjennom de indre vannveiene fra New York til utstillingsbyen Chicago.

En Chicago-avis sammenfattet det på følgende måte, da nordmennene var fremme ved sitt endelige mål:

«Fra den stund vikingene betro amerikansk jord har deres reise vært et eneste strålende triumftog.

Ferden fra Newport til Chicago via New York, Eriekanalens byer og byene ved innsjøene har vært en enestående rekke av storartede ovasjoner. Ingen fremmede gjester har noen gang fått en mer varmhjertet og ærefull mottakelse i dette landet.

Erobringen av Chicago var storartet – over enhver beskrivelse. Vår millionby har aldri vært skueplass for noe liknende. Gamle menn, som har levd i Chicago alle sine dager, har ikke opplevd maken til skue som da «Viking» ledsaget av en tallrik flåte av flaggsmykkede skip gled inn på Chicago havn», skrev storbyavisa.

Det var ikke den eneste gangen «vikingene» kom i avisene under dette besøket. Ifølge Magnus Andersen ble ferden og oppholdet omtalt ca. 30.000 ganger i i ca. 2000 amerikanske dagsaviser. Dessuten i ca. 14.000 ukeblader og ca. 4000 tidsskrifter en eller flere ganger.

Likevel ble han etter hver glemt ”over there”, bortsett fra i de norskamerikanske miljøene, som har forsøkt å ta hånd om vikingskipskopien.

Den ligger fortsatt utstilt i en park i Chicago mer eller mindre tæret av tidens tann etter 121 år.

Men historien om Magnus Andersen er ikke fullstendig, før vi også nevner hans øvrige meritter, som uten unntak har hatt med norsk sjøfart og norske sjøfolk å gjøre.

Allerede i forbindelse med «Ocean»-reisen i 1886 rakk han å opprette Den norske Sjømannshjem i New Orleans, der han også var den første bestyreren. Her hjemme grunnla og utga han Norges Sjøfartstidende, som i dag lever videre under navnet Dagens Næringsliv.

Så stiftet han Norsk Skibsførerforbund, Det norske Sjømannsforbund og sjømannsbladet «Gaa paa» og ble landets første sjøfartsdirektør fra 1903, men ble avsatt i 1911. Trappet deretter ned som mønstringssjef i Oslo fra 1913 til 1927. Magnus Andersen mottok en lang rekke utmerkelser og æresbevis. Blant annet ble han ridder av første klasse av St. Olavs Orden.

Hvem tar initiativet til å få reist et minnesmerke over Magnus Andersen i Larvik? I parkområdet mellom Larvik Sjøfartsmuseum og Archer-beddingene vil han passe perfekt sammen med byens andre maritime storheter i en framtidig skulpturpark.

Kilder: Magnus Andersens egne erindringsbøker «Vikingferden» og «70 års tilbakeblikk». Omtaler i Larviks lokalaviser 1892–93. Per Nyhus: «Larvik A-Å». Finn Wellberg: «Larvik-profiler».

Send tekst og bilder «

Fortell om ditt arrangement eller om et arrangement du har vært på. Hjelp oss å være over alt!

Artikkeltags