Gå til sidens hovedinnhold

Lardøling løfter Løvland fram i lyset

Artikkelen er over 16 år gammel

Han var en av de aller viktigste politikerne i tiden rundt 1905, men navnet Jørgen Løvland sier neppe altfor mange altfor mye i dag. Det har lardølingen Per Eivind Hem sørget for å rette på. I en ny biografi løfter han fortjenstfullt fram Norges første utenriksminister.

Det ligger et imponerende forske- og gravearbeid bak denne bibeltykke biografien (603 sider) signert statsviteren fra Hem i Lardal.

Og forfatteren medgir glatt at han har holdt på med dette prosjektet i fem stive år, de to siste på helfinansiert fulltid.

Som om ikke det i seg selv skulle være en utfordring nok å ta for seg en sentral politikerskikkelse i en av de mest omskrevne periodene i norsk historie, så har denne 42-årige bokdebutanten også skiftet språkform for anledningen og skrevet seg gjennom Løvlands liv og virke på den biografertes eget mål, nynorsk.

«Jørgen Løvland - vår første utanriksminister» gis nemlig ut av Samlaget, hvilket ikke er mer enn rett og rimelig.

Den beleste og vitebegjærlige bondesønnen fra Evje i Setesdal hadde nemlig Aasmund Olavsson Vinje (1818 - 70) som sitt store forbilde gjennom hele livet. Han ble senere formann i Noregs mållag, var dessuten hovedarkitekten bak rettskrivingsreformen i 1917 og mannen bak innføringen av sidemålsstilen i norsk skole.

Ja, hadde han ikke fått med seg Michelsen og regjeringen på dét, ville han ha trukket seg som utenriksminister.

Han bygde opp hele nobelsystemet her i Norge på begynnelsen av 1900-tallet.

- Men hvorfor kaster en ung lardøling og forfatternovise seg plutselig over denne politiske kjempen?

- Jeg oppdaget rett og slett at det var skrevet forferdelig lite om ham. Ja, at han faktisk var gått litt i glemmeboken.

- Men i tiden rundt 1905, ja helt fram til annen verdenskrig, var Jørgen Løvland regnet for å være en av de virkelig markante politikerne og statsmennene i Norge, forteller forfatteren som vi treffer hjemme på farsgården Undersvold på Hem.

- Løvland var minister i til sammen 13 år. Han var statsminister i Stockholm, arbeidsminister, Norges første utenriksminister etter unionsoppløsningen i 1905 - i regjeringen til Christian Michelsen -, senere en kort periode statsminister etter Michelsen og også kirke- og undervisningsminister, påpeker han.

- I tillegg satt han 12 år på stortinget, han var medlem av Nobelkomiteen, var formann i Noregs mållag med mer. I det hele tatt en fascinerende skikkelse. Ikke minst tatt i betraktning av at han kommer fra enkle kår i Setesdal.

- Og det pirret også nysgjerrigheten min, fortsetter Hem. For hvordan kunne en bondesønn fra Evje, som attpåtil sverget til landsmål, ende som den som skulle skaffe Norge en egen utenrikspolitikk i den utfordrende tiden etter 1905? spurte jeg meg. Han var liksom en sosial outcast i hele det mondene diplomatiet man fant i de europeiske hovedstedene på den tiden.

- Og svaret på dét spørsmålet er?

- Nja, først og fremst at han var en mann med en kolossal kunnskapstørst. På veldig mange områder en selvlært mann.

- Han var født i revolusjonsåret 1848, og ble allerede som liten spådd en lysende karriere. Han fikk en lærerutdannelse og fungerte som lærer, og fulgte ivrig med i det politiske livet i 70-årene. Men han kom likevel relativt sent med i politikken.

- Dette er jo midt i den perioden hvor bondestanden og det venstreliberale småborgerskapet toger inn på den nasjonalpolitiske arenaen. Det betyr vel at unge Løvland kanskje får et forhold til både bondevennen Søren Jaabæk og Larviks-advokaten Johan Sverdrup?

- Absolutt. 20 år gammel traff han Jaabæk for første gang, og endte også på stortinget sammen med ham i 80-årene. Når det gjelder Johan Sverdrup, var han Løvlands store politiske forbilde. Ikke minst den Sverdrup som hadde sin politiske storhetstid i 1870-årene, og som talte varmt for parlamentarismen og de nye liberale ideene.

- Derimot bleknet beundringen for Sverdrup betraktelig da Løvland selv kom på stortinget i 1886-88. Ikke bare var dét etter Kielland-saken og Venstres splittelse, Sverdrup ble umulig å samarbeide med.

- Riktignok var han mannen bak parlamentarismen, men han fulgte ikke opp, mente partifellen Løvland. Og var ikke alene om å mene det, minner Hem om.

- Hva var Løvlands politiske hovedanliggende?

- Ja, som sagt var han blant de viktigste navnene rundt 1905. Man nevner gjerne tre i samme åndedrag: Christian Michelsen, Fridtjof Nansen og Jørgen Løvland. Foran eksempelvis Bjørnstjerne Bjørnson som i første rekke hadde sin misjon som folketaler.

- Og Løvlands innsats og interesse gikk ut på å bygge opp en selvstendig norsk utenrikspolitikk etter 1905. Løvland satt i Nobelkomiteen, hadde et stort internasjonalt nettverk og fikk ansvaret for å bygge opp Utenriksdepartementet.

- Han så det som sin første og viktige oppgave å forhandle med stormaktene om en integritetstraktat og markerte derved tidlig Norge som en selvstendig og aktiv stat, forteller forfatteren, som har fått mye oppmerksomhet om arbeidet sitt.

Bernt Hagtvet har allerede rost biografien opp i skyene, og forfatteren har vært portrettert i en rekke aviser, fått eksempelvis fyldig omtale i Dagbladet, vært i NRK og en rekke av avisene fra Løvlands hjemfylke på Sørlandet.

I Evje og Kristiansand har det for øvrig også vært store Løvland-utstillinger i jubileumsåret 2005, der Hem har spilt en sentral rolle.

-Det har vært skrevet lite om Løvland etter hva jeg forstår, hva slags materiale har du hatt til rådighet?

- Jeg har vært så heldig å få tilgang til Løvlands etterlatte papirer via et barnebarn av ham i Asker. Og det har vært til uvurderlig hjelp. I tillegg sitter Aust-Agder arkivet i Arendal på Løvlands brev til broren Anders.

- Jørgen Løvland var en flittig brevskriver og skrev brev blant annet til broren gjennom hele livet. Fra han var 15 år og broren 11, forteller han.

- Det siste er datert kort tid før han dør i 1922, og der varsler han at nå ser enden på det hele. Det er et gripende brev.

- Men det er litt underlig at ingen forskerer tidligere har befattet seg med disse kildene. Selv ikke historikere på Blindern har kjent til dette kildematerialet, røper han.

- Du er jo ubeskrevet blad, kommer fra en anonym karriere fra de departementale korridorer uten en tidligere utgivelse å vise til, og så gir du deg i kast med en av de store i norsk politikk og får sågar klarsignal til å gi ut en farlig tykk biografi. I tillegg kommer du fra en liten bygd, det er litt Løvland-outsider over deg og?

- He, he. Ja, jeg hadde ikke akkurat de helt store oddsene med meg da jeg gikk i gang med prosjektet, medgir han.

- Og hva var ditt forhold til nynorsk før du begynte å skrive?

- Jeg har alltid skrevet bokmål og tidligere vel hatt samme syn på det skriftspråket som de fleste andre i Larvik og Lardal. Men da jeg kom i gang, oppdaget jeg at det gikk veldig greit. Og dessuten har jeg selvsagt hatt grundig konsulenthjelp hele veien, smiler forfatteren.

Som ikke akter seg tilbake til byråkratiets irrganger med det første. Rik blir han vel neppe på en biografi som er trykt i 2500 eksemplarer, men med mange faglig gode tilbakemeldinger har han skaffet seg goodwill i forlagsbransjen og sysler allerede med nye skriveprosjekter.

Hva eller hvem han skal kaste seg over framover, akter han imidlertid ikke å røpe.