«Jeg hører ikke hva du sier, det er så høy musikk her!»

SKÅLING OG SKRÅLING: For mange er sommerens festivaler først og fremst pratefester. Musikken er det ikke så nøye med.

SKÅLING OG SKRÅLING: For mange er sommerens festivaler først og fremst pratefester. Musikken er det ikke så nøye med. Foto:

Av

Hadde det ikke vært for den hersens musikken, ville sommerfestivalene vært skikkelig bra steder å være.

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

KommentarSlik virker det i alle fall som store deler av det norske festivalpublikummet tenker. For du verden så opptatt de er av stort sett alt annet enn det som foregår på scenen!

Roping i mobilen for å bli hørt over musikken («Gjett hvor jeg er nå? Jeg sa: GJETT HVOR JEG ER NÅ?»), prating med kompisene om båtturen tidligere på dagen, gruppeselfie-organisering, Facebook-oppdateringer, høylytt skåling fulgt av diskusjoner om hvem som skal gå og kjøpe neste runde: Dét er lyden av en typisk norsk festival.    

Hver by, hvert nes og hvert et veikryss har sin festival, sine «dager» og sine kulturhelger. Når en ser oversikten over alle konsertene som arrangeres rundt om i Furet Værbitt i løpet av sommermånedene, skulle en tro at nordmenn er et utpreget musikkelskende folkeslag.

Det er vi ikke.

Å dra på festivaler er nærmest blitt en obligatorisk ferie- og fritidsaktivitet, både for ungdommer, foreldrene deres og besteforeldrene. Men for majoriteten er ikke hovedhensikten å få hørt favorittartisten live eller oppdage nye band. Det som foregår på scenen er ikke hovedgrunnen til at de er der.

Sommerfestivalene er ikke lenger musikkfester, men møtested og pratefester. De er blitt en sosial happening, der det først og fremst er viktig å være - men ikke så nøye å høre. I hvert fall ikke på musikken.

Artistene er redusert til leverandører av bakgrunnslyd, og får til nød oppmerksomhet når de spiller de største hitsene. Gjør de ikke dét, blir de druknet i publikumsstøyen.

På årets Stavernfestivalen var Ellie Goulding tydelig lite imponert over publikum, som pratet høyt og snudde seg vekk fra scenen da hun presenterte en av låtene sine. «This is a song I wrote for my best friend, if anyone care», sa den engelske stjernen. Men det var få som brydde seg, noe som ifølge rapportene førte til at Goulding surnet og knapt sa noen ord til publikum resten av konserten.

Sommerfestivalen er blitt en sosial happening, der det først og fremst er viktig å være - men ikke så nøye å høre. I hvert fall ikke på musikken.

Vi har lyd og låter rundt oss på alle kanter, men min påstand er at folk flest ikke har et spesielt sterkt forhold til musikk. De vil heller ha lyd - ett eller annet - enn å høre på stillheten. Og så er det kjekt å ha noen kjente sanger å synge med på når de er ute med gjengen.

Musikk er for mange ikke noe mer enn ren forbruksvare - kjekt å ha på fest og festivaler, men ikke så viktig at det tar oppmerksomheten vekk fra alle de bare snakke med.

Kanskje er vi blitt for blaserte. Strømmetjenestene har gjort enorme mengder musikk tilgjengelig, så å si gratis. Ingen kjøper CD-er mer, bare de aller mest interesserte bruker penger på vinylplater og musikerne må i stadig større grad ut på veien for å skaffe seg inntekter.

Derfor er det i 2016 ikke noen storbegivenhet dersom en nasjonal eller internasjonal artist spiller i byen i helga. Sannsynligvis sto det et like kjent navn på plakaten forrige helg, og i nabobyene skal andre profilerte musikere kjempe om publikums penger og oppmerksomhet. 

FORBRUKSVARE: – Musikken er redusert til å bli bare én del av «pakken» som tilbys publikummere som først og fremst er der for å se og bli sett, skåle og skråle, skriver Bjørn Tore Brøske.

FORBRUKSVARE: – Musikken er redusert til å bli bare én del av «pakken» som tilbys publikummere som først og fremst er der for å se og bli sett, skåle og skråle, skriver Bjørn Tore Brøske.

Kanskje har festivalene også mye av ansvaret selv, siden så mange av dem tilsynelatende har «Noe for alle» som eneste bookingpolitikk. De unge skal få noe, og foreldrene og besteforeldrene må også få sitt, slik at så mange som mulig skal kjøpe billetter.

Dermed har vi endt opp med en haug med kommersielle festivaler som har som eneste profil at de ikke har noen profil. På en plakat med både fjortis-favoritter, visesangere og metalband, seier det seg selv at ikke alle orker å høre på alt.

Men så er da musikken også redusert til å bli bare én del av «pakken» som tilbys publikummere som først og fremst er der for å se og bli sett, skåle og skråle.

Legg da også merke til at den typiske festivalgjengeren ikke sier at hun har hørt favorittbandet sitt, hun har sett dem. For å høre etter hadde hun da ikke tid til, når det var så mange å prate med...

Send tekst og bilder «

Fortell om ditt arrangement eller om et arrangement du har vært på. Hjelp oss å være over alt!

Artikkeltags