Vakker bisettelse for Antonio Bibalo

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

Se videoer og bilder inne på artikkelen

DEL

Komponistens egen musikk, mange og vakre hilsningstaler og fru Grete og datterdatter Licoris Toncinich på første rad. Bisettelsen av æresborger Antonio Bibalo i Larvik ble en vakker og verdig hyllest.

– Antonio Bibalo var viktig for Larvik. Først og fremst var han en god venn for mange i lokalsamfunnet. Men han var også den store og internasjonalt kjente komponisten. Folk flest er nok ikke klar over hvor stor han var, sa ordfører Øyvind Riise Jenssen til ØP etter bisettelsen i Larvik kirke tirsdag ettermiddag.

Larvikprest Freddy Berg og katolsk prest Joseph Lam Gong Luong forrettet ved Bibalos bisettelse i Larvik kirke. Mange av æresborgerens venner hadde møtt fram, og ordfører Øyvind Riise Jenssen, styreleder i Den norske komponistforening Asbjørn Schaathun, ekspedisjonssjef fra kulturdepartementet Kjell Myhren og direktør ved Det italienske kulturinstitutt, Sergio Schapin, holdt minnetaler.

– Ingen kunne glemme et møte med «Nino». Hans særegne humor og hans særegne «norskdialekt» fikk mennesker rundt han til å bli glade. Antonio Bibalo var et raust menneske som brydde seg om alle rundt seg. At denne varme italieneren valgte det kalde nord, og at det ble Larvik, er noe vi kan være stolte og takknemlige over. Vi har mistet en stor kunstner og en god venn, sa Øyvind Riise Jenssen blant annet i sin minnetale.

Ekspedisjonssjef Kjell Myhren sa i sin tale at Norge har mistet en av sine fremste komponister fra etterkrigstiden, og at det ikke var uten grunn at Bibalo som svært få andre fikk Statens æresstipend i 2001. Asbjørn Schaathun fra komponistforeningen sa i sin tale at Antonio Bibalo har satt varige spor etter seg i norsk musikkliv, og direktør ved Det italienske kulturinstitutt, Sergio Schapin hyllet komponisten for det bidraget Bibalo gjorde for å fremme italiensk kultur og musikk internasjonalt.

Bisettelsen i Larvik ble en svært vakker høytidelighet, ikke minst takket være Antonio Bibalos egen musikk. Bibalo-venn Anders Brunsvik framførte det vakre, jazzinspirerte og melankolske stykket «Lullaby for our earth» og det fyrige, teknisk intrikate og kraftfulle «Tango – Impromptu» – to musikkstykker som viste spennvidden i de følelser Antonio Bibalo la i musikken, og ikke minst de kvaliteter hans musikk har.

Ville ikke jeg skulle lytte til hans musikk

Licoris Toncinich klarte å komme i kontakt med sin bestefar «Nino» først i 2000. Siden har besøkene blitt mange, og vennskapet nært.

Tirsdag var Bibalos datterdatter, som nå er politibetjent hjemme i Italia, til stede i sin bestefars begravelse.

– Jeg klarte å komme i kontakt med min bestefar for første gang for åtte år siden. Siden har det blitt mange besøk i Larvik, og vi rakk å bli verdens beste venner før han døde, forteller Licoris Toncinich til Østlands-Posten.

– Jeg opplevde at bestefar var full av kjærlighet, og jeg er glad han rakk å gi noe av det til meg. Han og jeg var like på så mange måter. Derfor ble vi raskt gode og nære venner, og vennskapet utviklet seg hele tiden, sier hun.

På spørsmål om hun liker sin bestefars musikk, svarer Licoris Toncinich at noe av det er litt «rart», men hun har rukket å bli glad i mye av det han laget.

– Men bestefar ville ikke at jeg skulle lytte til musikken hans. Jeg tror han var redd for at jeg skulle synes den var for vanskelig å lytte til og for spesiell. Heldigvis traff jeg venner av han som lot meg lytte til musikken likevel. Så musikken hans kjenner jeg godt til, sier hun.

– Er han kjent blant folk hjemme i Italia?

– Det er nok få som kjenner til han der. Mest blant musikere i tilfelle. Så spesielt å komme hit og se at han blir hyllet og satt pris på. Det gjør meg svært stolt, sier Licoris Toncinich, og legger til at hun kommer tilbake til Larvik igjen. De åtte årene sammen med bestefar har gjort at hun har fått nære bånd til byen der han er æresborger.

– Friskt pust i norsk musikkliv

NRK-nestor Eyvind Solås sier Antonio Bibalos musikk har betydd mye for utviklingen av norsk musikk.

– Bibalo har vært et friskt pust i norsk musikkliv. Jeg har hatt god kontakt med han hele tiden siden 1970, og har lært meg å forstå og like hans musikk. I Norge var han en slags skapende forsoner, og internasjonalt var han et verdifullt ledd i den modernistisk kjeden, sier Eyvind Solås.

– Jeg likte hans musikk, men ikke minst satte jeg pris på hans raushet som menneske. Den rausheten var unik, sier han til ØP.

En svært god venn

Ulrik Hellum og Tor Gabrielsen var to av Antonio Bibalos beste venner. Før bisettelsen i Larvik kirke gikk tankene tilbake til gode dager.

Ulrik Hellum var den som fikk Antonio Bibalo til Norge i 1956, og Tor Gabrielsen ble en av komponistens næreste venner. Begge minnes de han som et svært spesielt menneske.

– Vi kommer til å savne han som en stor kunstner, men ikke minst som det flotte mennesket og den rause personen han var, sier de to til Østlands-Posten.

Antonio Bibalo betydde svært mye for oss, og minnene er mange. «Nino» ble glad i Norge og i Larvik, og han vurderte aldri å flytte tilbake til Italia igjen. Han trivdes blant vennene her, og vi trivdes med han. Han var et stort menneske som vil bli høyt savnet, sier Hellum og Gabrielsen.

Send tekst og bilder «

Fortell om ditt arrangement eller om et arrangement du har vært på. Hjelp oss å være over alt!

Artikkeltags