Å skrive om dette tema er litt som å trå ut i et minefelt. I skrivende stund kan jeg kjenne på angsten for å bli misforstått, eller risikoen for å bli tolket feil. Derfor vil jeg presisere at hensikten er god. Det ligger verken noe ondsinnet eller fordomsfullt bak teksten, kun en problemstilling satt i et helhetsperspektiv. Og ingenting forsvarer den skjebnesvangre natten, 25. juni 2022.

Det skjer endringer i samfunnet vårt for tiden, endringer som i utgangspunktet skal komme alle til gode. Allikevel, og som en del av prosessen blir man kjempende mot en kultur der det for mange er utfordrende å tenke at noe nytt er synonymt med noe bra. I skyggen av at en rausere og mer liberal generasjon i samfunnet vokser seg større og større, vokser det også fram en usikkerhet som skaper følelsesmessig aktivisme. Det er en helt naturlig del av en endringsprosess, og ikke noe unikt for akkurat denne. Kulturen er det som er mest forankret hos menneske. Kulturen er røttene. Den er bestandig vanskeligst å rokke ved. Helt fra start har det vært kjempet en kamp om menneskers rett til å få elske hvem de vil. I disse tider har denne kampen blitt til noe enda større, det handler om retten til å få være akkurat den man vil, det å finne sitt eget uttrykk, både indre og ytre. Det å ta en selvsagt plass i samfunnet som nettopp den man er, slik man opplever det selv. I takt med at friheten til å få være seg selv øker, øker også meninger og tanker hos folket. Og til manges fortvilelse, øker også usikkerheten.

Det finnes like mange meninger som det finnes mennesker der ute. For å komme enda et stykke videre, krever det at vi først og fremst tillater diskusjonen rundt innvirkningen det har på vår kultur. Vi må gi plass til det generelle menneskets tanker, vi må stille nysgjerrigheten til folk. Det er tross alt en enorm kraft i det å la folk få være nysgjerrig. Ved å tåle at folk undrer seg, skaper vi psykologisk trygghet. Vi må også tåle de kritiske spørsmålene, så lenge de er respektfulle og ikke krenkende. Det viktige er at vi har respekt for hverandres ulikheter, hverandres bakgrunn, opphav, og verdigrunnlag. Jeg kan ikke være deg, og du kan ikke være meg.

Historier om hetsing og krenkelser i det daglige går inn på de aller fleste. Det er utenkelig og vanskelig for mange å forstå at man kan frykte det å tørre å vise hvem man egentlig er, frykte det å elske den man egentlig elsker. Heldigvis er det slik at det norske folk har kommet langt, så langt at de aller fleste opplever det som en naturlig del av samfunnet vårt, at alle skal få elske den de vil. Og med den aksepten har også hjertene våre blitt større. Kulturendringen er til å ta og føle på. Det handler om tillit. Det handler om at vi står ovenfor en tid der vi ikke lenger tillater at frykten for det ukjente får dominere. For det er stort sett det ukjente mange er så redde for, ikke forskjellene, men for fornyelsen. Endring og fornyelse kan være en tøff prosess for mange, og når noen nå opplever å måtte åpne hjertene sine enda litt mer, og være enda rausere på bakgrunn av mangfold, blir mange grepet av en viss skepsis. Forhåpentligvis tar vi gradvis til vett når det kommer til denne endringen også. Vi bør ha kommet så langt nå, at samfunnet vårt gjenspeiles av inkludering, toleranse, og trygghet. Mangfold er tross alt mennesket, et variert og sammensatt innslag av ALLE mennesker.

Dette burde vært selvsagt i moderne tid. Men slik er det altså ikke, og det er et faktum. Derfor må vi opparbeide enda et tillitsforhold, et tillitsforhold der debatt og spørsmål blir nødt til å ta litt plass i implementeringsprosessen. En vond prosess for mange, men viktig for å komme videre. Rundt et slikt tema vil det oppstå tusen meninger. Det er ikke fordi de som undrer seg er fulle av hat, det handler om at vi er tenkende mennesker. Det handler om bakgrunnen vår, erfaringene våre, oppdragelse, og verdier. Det er en menneskerett på lik linje som alle andre rettigheter, det å ha sine egne tanker, og det å få undre seg. Det som skaper barrierer er å begynne å fordele skyld.

Det å få elske hvem man vil er en menneskerett, det sår de aller fleste ingen tvil om lenger. Det å få se ut, finne sitt eget uttrykk, og få være akkurat den man er, slik man opplever det selv, likeså. Det er kanskje en uvant tanke for flere, og på bakgrunn av det kan vi undre oss en liten stund, la det synke inn, men så er neste ledd i prosessen aksept. Som sagt, jo flere forskjeller vi aksepterer i samfunnet vårt, jo større blir hjertene våre. Og ingenting ved at hjertene våre vokser og gror vil ha negativ effekt, tvert imot. Så må vi også godta at kulturendring er et møysommelig stykke arbeid, at tålmodighet er en dyd. Gradvis tar vi skrittene mot et enda mer liberalt samfunn, det kan oppleves vanskelig for noen, og sakte for andre, men åpner vi opp for hverandres ulikheter også her, er jeg sikker på vi kommer dit.