Entertainmentkunst

«Pause»: Da publikum gikk ut av salen for å ta pause, møtte de en ny forestilling i hallen, med tre fantastiske dansere og en «kommentator» med maske.

«Pause»: Da publikum gikk ut av salen for å ta pause, møtte de en ny forestilling i hallen, med tre fantastiske dansere og en «kommentator» med maske.

Artikkelen er over 10 år gammel

Cullbergballettens regissør Alexander Ekman nærmest bombarderer publikum med vår tids raske skift og kroppslige uttrykk.

DEL

Er underholdning kunst eller kunst underholdning?

Den som tror de kan lene seg tilbake i setet og nyte vakker dans, får seg en trøkk midt i fleisen.

Den berømte Cullbergballetten bruker moderne virkemidler, heftig, suggererende musikk, humor, masse tekst fra koreografens hode – og kroppens instrument.

«That´ s entertainment». Koreografen på scenen vrir hjernen, finner på stadig nye stunt for å underholde, more, holde på publikum. Eller er det poenget?

Er det underholdning å stå på hodet uten å holde seg i gulvet? Være klovn? Kjempe for alles oppmerksomhet? Fort, fort, raskere enn våre egne hjerteslag. Og når er underholdning kunst?

Store spørsmål fra en ung koreograf. Alexander Ekman (26) skriver i programmet: «Om du for en sekund glømmer bort dig sjølv ikväll har vi lyckats. Då har du blivit underhållen».

Forestillingen «Ekmans Triptych – A study of Entertainment», engasjerte publikum.

Da lyset kom på etter første del, var det mange som lurte på om de skulle bli sittende eller gå ut i pausen. Var første akt over?

Selv kjente jeg hvordan stykket provoserte og nesten stresset meg, og gikk ut i hallen for å få et pust.

Men nei. For rett utenfor hovedinngangen var det satt opp store glassbur, nærmest vannløse akvarier, med dansere inni. Og mot sjøfronten sto en kvinne med grønn maske og kommenterte svært akademisk tre dansere på en sort matte.

Dansekommentatoren holdt på, fortalte om bevegelser og dans, inntil hun plutselig «sovnet» og begynte å snorke høylytt.

Publikum sto naglet, kanskje forvirret, og så på. De tre fantastiske dansernes «infiltrerende» dans, nye bevegelser, nye måter å bruke hverandre på.

Tredje akt var suggererende, bankende, nakne kropper.

I salen satt åtte kvinner som hadde gledet seg siden i sommer til å se denne forestillingen. Pernille Renate Holmene med tidligere lærere og dansere fra Studio Nille. Som før måtte reise med buss til Oslo og Skien for å se Cullbergballetten.

– En herlig kveld med en ung, global koreograf som bruker alle sine referanser i forestillingen. Spennende, sa en begeistret Pernille Renate Holmene.

– Ting går fort i dag, bruker han ironi? Jeg liker å bli utfordret, slår tidligere danselærer Monica Bouhrani fast.

– Er det ikke tegn på kunst at det utfordrer? Undrer Inger Johansen, tidligere styreleder i Studio Nille.

De synes det var spennende med metaperspektivet på koreografen. De lot seg more og provosere.

– Bare den høye musikken provoserer. Den speiler samfunnet, mente Pernille.

Alle synes det har skjedd utrolig mye innen dans bare på de siste 15 årene. De kjente igjen de forskjellige tidsepokene i dansen.

– Mye skjer samtidig i forestillingen. Merket dere hvordan publikum slappet av når danserne begynte å danse synkront? spør Pernille Renate Holmene.

– Always works, supplerer Inger Johansen, akkurat som stemmen i forestillingen.

– Jeg synes koreografen er ganske modig. Han begynner med Bollywood, og for min del tenkte jeg at da kan jeg ta resten, smiler Liv Inger Johansen, som har danset på Studio Nille i mange år selv.

De åtte kvinnene har hatt en festkveld i Bølgen, og minner om at dansemiljøet i byen har vært en sterk pådriver til kulturhuset.

Selv publikum som ikke har reist land og strand rundt etter dans, må innrømme at den unge koreografen lyktes.

Jeg ble underholdt. Hektisk til det nesten ubehagelige, messende, fantastisk spektakulært, tankevekkende underholdt.

Artikkeltags