Tilsvar til Kari-Margrete Rensel Løvgrens innlegg om Rosa kompetanse i skolene.

Juni og selveste PRIDE måneden nærmer seg, og som vanlig så dukker det opp leserinnlegg i ØP fra spesielt aldersgruppen 55+ som gjerne vil ha seg frabedt hele Pride bevegelsen, ofte med istemmende kommentarer fra andre i samme aldersgruppe. De skeive tar over og spesielt barn må beskyttes.

Denne gangen er det en bestemor fra Skien som vil hele Rosa bevegelsen og dens skeive propaganda til livs, og det basert på et barn hun har hørt om komme hjem med litt ekstra spørsmål rundt eget kjønn og kjønnsoppfattelse etter at Rosa kompetanse hadde vært på skolen. Barnet var angivelig forvirret og dermed er løsningen at Rosa kompetanse må ut av skolene. Som vanlig skal de heteronormative barna beskyttes for enhver pris, og særlig mot alt vi ikke ønsker de skal være. Øvrige barn er det ikke så nøye med.

Så vanvittig deilig det må være å sitte i sin kjønnskorrekte boble, hvor alt stemmer med innsiden og utsiden og man kan krysse av på absolutt alle heteronormative bokser. Ikke minst må det være deilig å sitte så godt inn i denne boblen at man ikke engang ser antydning til ytterkanten og dermed ikke alle de som befinner seg i grenselandet, og spesielt ikke de som er langt på utsiden igjen. Ser man dem ikke, så eksisterer de ikke og dermed er alt man hører om dem bare oppspinn, vås eller enda verre: selvvalgt.

Barn opererer med forskjellige forståelsesmoduler, og de kan ofte bli forvirret og søke oppklaring- men hvis alt som gjør dem forvirret skal ut av skolen eller ikke tas opp med dem, så er det jommen mange emner som skal bannlyses her i livet. Det triste er dog at i Norge, som resten av verden, så er det primært fokus på at alt som har med LHBT+ skal bannlyses, dysses ned, gjemmes bort, ikke snakkes om, og nå da spesielt personer med kjønnsinkongruens og kjønnskreative barn.
Med så store utfordringer som verden har i dag så er det helt utrolig at det er en liten marginal gruppe som igjen og igjen skal måtte gjennomgå, som daglig blir utsatt for hets og misbilligende blikk, som omgivelsen ikke holder igjen med å fortelle at de ikke har livets rett og at de helst bør gjemme seg bort eller i det minste late som de er noe annet enn det de faktisk er. Personer med kjønnsinkongruens er gruppen med høyest risiko for selvmord, og det er ikke fordi de er kjønnsinkongruente i seg selv- men fordi samfunnet rundt ikke ønsker dem noe godt. Tenk å måtte gå dag inn og dag ut og aldri føle på aksept, bare fordi du er den du er. Gruppen som ønskes bort er en gruppe som ikke er til plage for noen, de vil kun ha lov til å være seg selv, i all sin prakt og form. Heldigvis så skal ikke ditt ubehag styre andres tilstedeværelse eller rettigheter. Verken kjønnskreative barn eller personer med kjønnsinkongruens forsvinner fordi vi ikke snakker om dem, derimot gjør vi livene deres svært mye vanskeligere og med mangfoldige sår på sjelen.

For at vi skal forstå noe så må vi faktisk opplyses om det, og vi må tørre å se det, vi må tørre å undre oss om det og vi må tåle at ikke alle er heteronormative. Dette gjelder også barn. Rosa kompetanse gjør en svært viktig jobb i skolesammenheng, og hvis man tenker at et og annet heteronormativt barn blir litt forvirret av informasjonen de får den dagen, så kan man kanskje også tenke seg hvor vanvittig forvirret det faktiske kjønnskreative barnet er hver eneste dag! Barnet som ikke passer inn, som er annerledes enn de andre og som kler seg og har håret på ikke-kjønnskonformativ måte. Barnet som må tåle blikk og kommentarer fra andre foreldre, og kanskje til og med fra en bestemor fra Skien. Det er dette barnet som har det vanskelig og som trenger å bli sett og hørt. Det er dette barnet som trenger å få en akseptert plass i samfunnet og som bør få slippe å bli påtvunget å gjemme bort følelser og interesser utelukkende for at diverse foreldre og besteforeldre skal slippe å stå i eget ubehag. Rosa kompetanse er med på å gi dette barnet en plass, og bare det å høre at det finnes andre barn som har det på samme måte og at dette slettes ikke er uvanlig kan være alfa og omega for den det gjelder. Det er så usannsynlig tøft å stå i sin egen annerledeshet, og jo større aksepten for at folk er forskjellige er- jo bedre er det for alle. Ikke minst vil det legge mindre press på det psykiske helsevesenet fram i tid.

Bestemoren fra Skien drar inn i argumentet sitt at økende antall personer angrer seg etter oppstart med kjønnskorrigerende behandling. Hun viser ikke til noen tall eller hvor denne informasjonen kommer fra. Realiteten er at det er ca. 2 % som reverserer behandlingen, et antall som har vært stabilt lenge både i Norge og resten av verden. Dette vil si at 98 % som mottar behandling får det bedre, og det til tross for transfobien i samfunnet. Smak litt på den!

Det som heldigvis er økende er antall pårørende som etter hvert blir allierte når egne barn eller barnebarn kommer ut under LHBT+ paraplyen. Det viser seg nemlig rett ofte at når det plutselig gjelder sine egne så får man gjerne et litt annet syn. Tankegods har en tendens til å endre seg når det blir personlig og man ser med egne øyne at den kjønnskorrekte bobla ikke er så solid som man først trodde. Jeg håper virkelig dette også blir tilfellet hos bestemoren fra Skien hvis et av egne barnebarn skulle etter hvert identifisere seg innunder LHBT+.

Premisset til bestemorens innlegg er at Rosa kompetanse forvirrer barn og dermed vil flere og flere barn kjenne på kjønnsinkongruens og at dette er en epidemi som må stoppes. Det finnes dog ingen kollektiv masse epidemi av kjønnskreative barn etter at Rosa kompetanse har vært på skolene. Hvis dette premisset hadde vært korrekt så burde også barn av kjønnsinkongruente foreldre være noe av det mest forvirrede vi har, og det er de ikke. De har derimot masse erfaring, forståelse og aksept for annerledeshet, en positivitet som de igjen tar med seg ut i egne miljøer. Barn av kjønnsinkongruente foreldre har heller ikke en høyere risiko for å selv bli kjønnsinkongruent, på lik linje som barn av homofile og lesbiske foreldre ikke blir mer homofile og lesbiske enn andre barn.

Hvis samfunnet generelt kunne være rundere i kantene, mer åpne for kjønnsmangfold og latt barn (og voksne!) være akkurat den de er så kan man finne seg selv uten å hele tiden måtte tenke på trange bobla man hele tiden skal passe inn i. Det er nemlig slettes ikke sikkert at det kjønnskreative barnet forblir kjønnskreativ eller ender opp med kjønnsinkongruens, men når samfunnet har så stramme rammer på hva som er utelukkende «jente» og «gutt» så er det ikke rart at barnet tenker at det er noe feil med seg hvis man som gutt vil ha på prinsessekjole. Det verken skader eller påfører deg vansker at en gutt liker «jenteting», og det verken skader eller påfører deg vansker om han senere skulle havne under kjønnsinkongruens paraplyen. Eller andre paraplyer. Ved å la barnet være som det er så slipper vi kanskje å måtte bandasjere utallige tretthetsbrudd i sjelen som voksen. La folk være som de er, respekter at vi alle er forskjellig, og ikke minst tål at vi må opplyses for at vi skal forstå noe som helst. Det er også lov å være fullstendig uenig, men samtidig være hensynsfull og respektere at folk er forskjellige. Jeg forstår at det kan være vanskelig for noen å sette seg inn i verden som er helt annerledes enn når de selv var barn, men det er fint om man i alle fall kan forsøke å ta inn over seg at annerledes ikke er det samme som forverring. Kjønnsinkongruens og kjønnskreativitet har eksistert siden tidenes morgen, men har for det aller meste måtte forbli godt gjemt i skyggene for fare for overgrep, vold og drap. Også i dag er personer med kjønnsinkongruens åpne om det med livet som innsats. Heldigvis er vi som samfunn i endring, men vi er langt fra mål. Jeg mistenker at kommende generasjoner vil håndtere kjønnsmangfoldet på en langt bedre måte, mye av det er takket være Rosa kompetanse og at de flotte personene det faktisk gjelder tør å være åpne og står i den transfobiske vinden hver eneste dag.