Når man snakker om kystkultur i Norge tenker de aller fleste først og fremst på Lofoten i nord. Det er et paradoks. For kystkultur er langt mer enn fiskeri og de aller fleste av oss som bor langs det som er en av verdens lengste nasjonale kystlinje bor her i sør. Foruten Lofoten kunne kanskje Vestfold være selve kystkultur-fylket i Norge?

Tønsberg og Horten er jo stedet for verdenskjente kulturskatter: nemlig vikingskipene. Nå når Vikingtidsmuseet i Oslo er stengt er det også bare her man kan oppleve denne helt sentrale delen av vår historie. Ikke minst er det unikt at man får lære helt konkret – med nåtidig viten og datidig verktøy/metode – nettopp hvordan vikingene bygde båtene sine. De var jo de fremste klinkbåtbyggerne og perfeksjonerte kunsten å nagle sammen med overlappende sidebord i fleksible fartøy som fant nytt land (Amerika) og var svært sjødyktig. Ved årsskiftet for snart ett år siden utpekte FNs kulturarv-organ UNESCO klinkbåtbygging i Norden som immateriell kulturarv. De som forvalter kunnskapen og bygger etter samme metode er altså en del av verdensarven, intet mindre.

Det er en rekke kystlag og småbåtbyggere som fremdeles bygger etter samme prinsipp. Selv bygde jeg en pram i Risør og med det som utgangspunkt skrev jeg en bok om båtens historie generelt. Prammen er typisk også i Vestfold – og man kan godt si at det er «kystens folkevogn». Likeså de mange sjektene som pryder både Stavern og hele den sørlige kysten. Hvorfor snakker vi ikke om disse når vi snakker om kystkultur nasjonalt?

Båtbyggertradisjonene står jo svært sterkt i sør. Sterkere enn i nord. Først og fremst fordi det var (og er) flere trær her. Mer skog rett og slett – som er en nødvendig forutsetning for trebåt.

Klinkbyggingen ble utfordret av importert og skolert kravell-bygging da både briter, dansker og ikke minst hollendere satte i gang seilskutebygging i sør. Colin Archer fra Larvik var den som tok denne kunnskapen inn i mindre båter. Både redningsskøyter og ikke minst Nansens stolte polskute Fram pekte vei mot framtidens fartøy.

Med andre ord: hvor er det man faktisk finner både historien og videreutviklingen innenfor båtbygging? Jo: i Vestfold.

Om man legger til at rederi og Norge som en av verdens fremste skipsfart-land per kapita har et origi i samme fylke. Eventyreren Heyerdahl drømte sine store drømmer her. Man kan også peke på Sandefjord som er kjent som hvalfangerbyen – dette sagt i avslutningen av årets hummerfiske ... og da er ringen sluttet til der vi begynte med Lofoten og fiskeriene.

Det er 1 million båteiere i Norge. Statistisk er da 1 av 5 båteier. Nest flest per kapita i Europa (Finland på topp!). Helt uhøytidelig – men med erfaring fra andre steder i landet – vil jeg påstå at tettheten mellom småbåteiere er større her i sør (naturlig nok med både klimaet og skjærgården) enn andre steder i landet.

Neste gang man snakker om kystkultur i Norge bør man nevne Vestfold heller enn, eller i alle fall i samme åndedrag som, Lofoten.