I tillegg til den belastningen det må være å streike, får også lærerne skylda for at deres streik er dårlig timet post pandemien. Men kan virkelig lærernes streik motargumenteres med kostnadene pandemien hadde for barn og unge?

Dersom lærerne nå må bære byrden som pandemien la på barn og unge, fordi konsekvensene av lærerstreiken rammer på samme måte, er det i beste fall blodig urettferdig. Først og fremst fordi lærernes innsats under pandemien var formidabel. De tok utfordringene de fikk på strak arm. Lærerne ble hyllet for sitt pågangsmot og evne til å tenke løsninger for å ivareta undervisning og for å følge opp sårbare barn og unge. Men hyllesten har stilnet og det moralske ansvaret lærerne nå forventes å ha overfor elevene, blir brukt som hardt skyts i mediene. En slik argumentasjon vil ha oss til å tro at det er lærerne som frarøver barn og unge en skolehverdag på grunn av streiken. Patos benyttes ofte for å overbevise, og det å spille på lærernes følelser kan være en retorikk som passer svært godt for de med andre interesser enn lærerne selv.

Sektoren streiker fordi de år etter år har fått et dårligere lønnsoppgjør enn andre ansatte i fylkene og kommunene. De streiker også fordi nesten hver femte person som underviser i skolen ikke er lærerutdannet, til tross for at det mangler på titusener av lærerutdannede i klasserommene der ute. Tik Tok videoen der en lærer har fått jobb som brannmann fordi hun i intervjuet fortalte at hun både har tent bål mange ganger og slukket dem alle, er ikke bare morsom. Den illustrerer dette spot on. Er det ikke også et tankekors at dersom du er ansatt som lærer i skolen så jobber du i den sektoren i Norge der høyere utdanning gir dårligst, lønnsmessig uttelling? En lærer med mastergrad utdanner seg i realiteten til filantropi. Når deres utdannelse er svært attraktiv i andre og bedre betalte yrker, mens sektoren de er utdannet til ikke ser verdien av dette, så er det nesten rart at ikke flere lærere velger seg bort fra skolen.

Som samfunn skal vi imidlertid være svært takknemlig for at mange lærere velger å bli i skolen. Deres rammevilkår er trange og oppgavene de er pålagt går langt utover det å undervise. Vi trenger faglig sterke, engasjerte, empatiske, tydelige og gode lærere. De fortjener en lønn som både samsvarer med lønnsveksten, som anerkjenner solid utdannelse og som gir insentiver slik at de velger å bli i skolen og ikke søker seg til andre yrker. Det er ikke urimelige grunner til at lærerne streiker. Ansvaret bør derfor plasseres der det hører hjemme, og det er ikke hos lærerne.