Gå til sidens hovedinnhold

Larvik – en takk og en hyllest

Åtte skribenter bidrar i ØP hver lørdag. I dag er det Olav Aavik som skriver. Han er fra Tønsberg, bor i Sandefjord, men jobber som prest på Nanset. Han har tidligere vært sjømannsprest i Miami og betegner seg selv som ihuga United-fan. Han er gift og har to barn.

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg er vokst opp i Tønsberg og selv om avstanden til Larvik var kort, var jeg veldig sjeldent på disse kanter. De eneste gangene jeg kan huske var de gangene vi deltok på fotballturnering (som het noe slik som Bøkeskogturneringen) eller i ungdommen da vi hadde noen harde oppgjør mot Larvik Turn i interkretsserien. Jeg husker ikke så mye annet enn den grønne matta og noen tøffe Larviksgutter som ga oss Eik-gutta ganske hard motstand. Videregående ble tilbrakt på internatskole i Grimstad og på helgeturer hjem med Kystbussen stoppet alltid bussen i Larvik sentrum. Det er mulig det var jeg som ikke hadde en særlig velutviklet arkitektonisk interesse, men det jeg husker best, eller kanskje heller det eneste, var alle bakkene. Lite visste jeg da hva Larvik skulle få bety for meg 17–18 år senere. Livet er rart sånn, det fører oss på veier vi ikke aner. Det tar oss til steder med muligheter og potensial vi ikke visste om.

For seks år siden var jeg sjømannsprest i Miami og satt hjemme i huset i Davie sammen med kona og planla livet tilbake i Norge. Ledig stilling i Nanset kirke! Larvik? Byen med alle bakkene? Hvorfor ikke!

Nå er jeg glad for at det ble Nanset og jeg kan med hånden på hjertet si at det har vært de beste presteårene i mitt presteliv. Riktignok har jeg vært såpass umusikalsk at jeg har bosatt meg i Sandefjord, men det er Larvik som føles som hjemme! Det er flott med bakker, verre er det at jeg har kjørt inn i gågata to ganger!

Kjærlighet og hjemmefølelse er abstrakte begreper som ikke så enkelt lar seg måle. «Hvor høyt elsker du meg?», kan barna spørre meg av og til. Da kan man jo svare «herfra til månen og tilbake» eller «mer enn du noen gang kan forstå». Det ærligste ville kanskje vært «det jeg vet ikke, men alt du sier og alt det du gjør vekker følelser i meg. Du holder mitt liv i dine hender»

Så jeg vet ikke hvor mye jeg elsker, men jeg vet at kjærlighet handler om relasjoner til andre mennesker og jeg vet at jeg har de beste presteårene i mitt presteliv på grunn av de menneskene som finnes i Larvik. Jeg er så heldig å få møte mennesker i alle livets faser. Jeg får møte mennesker på sitt mest sårbare, på sitt gladeste eller på livets mørkeste dag. Og i alle disse møtene får jeg høre menneskehistorier. Det er en gave, å få høre historien om et levd liv. Det fyller meg med ydmykhet og takknemlighet. Tenk at jeg, på vegne av og sammen med kirken, skal få lov til å forvalte et lite stykke av denne historien!

Og når en får høre alle disse historiene, så fortelles det andre historier, om andre mennesker, som på en eller annen måte har vært viktige. Om mennesker som har støttet, båret, hjulpet og vært nær med enorm omsorg og enorme hjerter.

En lettfeldig analyse av det postmoderne mennesket vil kanskje påstå at det både er egoistisk og selvrealiserende. Vi er sikkert det også, men mer enn noe annet er vi mennesker som elsker. Og når vi elsker så strekker vi oss. Og når vi strekker oss så skapes det nye rom for kjærlighet og håp.

I Bergprekenen sier Jesus til folket: Dere har hørt det er sagt: ‘«Øye for øye og tann for tann. Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham.»

Det er mye mulig at dette er uoppnåelige ord fra Jesus, men tiden jeg har fått være nære folk i Larvik har jeg hørt mange historier om de som har gått mange mil for andre. Jeg kunne fortalt så mange historier om så mange ganger hvor nydelige mennesker har gjort en forskjell i andres liv når de har trengt det som mest, men det er ikke mine historier å fortelle. Men disse historiene lever og de har fått bety noe ikke bare for dem som har blitt løftet, men også for oss som har fått lov til å se og bli grepet. Det er ikke sikkert Larviksfolk er så annerledes enn alle andre folk, men for meg, og for min historie, så har Larviksfolk lært meg mye om kjærlighet, om oppofrelse, om å gå en ekstra mil. Om å være Jesu hender og føtter i verden.

I Nanset kirke har vi rundt 230 mennesker på lista over frivillige som på en eller annen måte bidrar i kirka gjennom året. Vi er heldige vi som jobber her, som får hjelp av alle disse. Det er farlig å begynne og nevne navn, men akkurat nå, som jeg sitter og kikker ut av vinduet og ser utover skøytebanen på parkeringsplassen ved kirka, så går tankene til en av dem som gir av sin tid. Brannmann Tormod har stått i timevis med en brannslange for å ordne skøytebanen. Sikkert ikke fordi det er så innmari moro i kulda, men fordi det vil gi glede til andre. Det er til å bli både rørt og glad av!

Jeg er blitt glad i Larvik! Byen med alle bakkene er vakker. Vakker på mange måter, men først og fremst i kraft av alle menneskene som fyller den.

Jeg er glad for at jeg får være prest her!

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.