- Første gang jeg forelsket meg i ei jente var jeg 16 år

Anja Edin er klar for seriestart i LHK og en ny hverdag i Larvik.

Anja Edin er klar for seriestart i LHK og en ny hverdag i Larvik.

Åpenhjertig Anja Edin. Les også:

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

Oslo, tirsdag sist uke:

Da Anja Edin konfronterte frykten fant hun motivasjon, kjærlighet og Larvik Håndballklubb.

- Første gang jeg forelsket meg i ei jente var jeg 16 år gammel.

Hun står bredbent med de tatoverte armene flakkende om seg i lufta.

- 16 år og stup forelska. Men den gang stilte jeg spørsmålet; hva vil folk si? Nå spør jeg meg selv; hvordan hadde livet sett ut om jeg var fryktløs?

Ungdomsklubben ved Akerselva er full av mennesker. Ingen har satt seg på første rad.

- Det skal være et mål etter dette foredraget, at dere skal tørre å konfrontere den frykten dere har i livet.

Et titalls ansatte i omsorgsetaten nedre Grünerløkka nikker nølende.

- Skal man få til det, må man øve. Hver eneste dag. For en tid tilbake skulle jeg på trening og fortalte kjæresten min at jeg kom hjemom og dusja før vi skulle videre ut å handle.

Anja Edin trekker pusten. De hører etter nå.

- I ungdomsåra hadde jeg en kjip dusjopplevelse og etter det har jeg forsøkt å unngå fellesgarderober. Men kjæresten min mente kanskje det var på tide at jeg faktisk dusja på treningssenteret, da jeg tross alt reiser rundt og holder foredrag om fryktløshet. Så jeg pakka bagen min og slamra høyt med utgangsdøra. Og vet dere, det gikk helt fint. Nå var det riktignok bare meg og en gammel dame i garderoben, men vi fikk en slags enighet følte jeg. Inntil vi begge skulle gå. Da kom damen bort til meg og klappet meg forsiktig på kinnet: «Du har nok gått i feil garderobe, gutten min» sa hun. Der stod jeg, 28 år gammel, snart mamma, og ble tatt for å være en liten guttunge.

Klokken 12 på torsdag piper det i mobilen: «Vi er på VIP rommet, kom dit. Vi har et lite møte, men er snart ferdig. Det er mat her om du er sulten;) Anja». Det er tre dager til serieåpning og Larvik håndballklubb har hatt styrketrening i Arena. Over den blå banen sitter et av verdens beste håndballag og spiser lunsj. Innerst står Anja Edin og kaster sønnen Mio i været. Hun vinker, smetter forbi et par logrende hunder og en stabel tunge tregningsbagger.

- Vi er straks ferdige her. Gi meg bare et par minutter.

Edin kysser sønnen og stryker kjæresten Gro Hammerseng over ryggen. De skal ha lagvenninnene på middag i kveld.

- Og Gro lager mat, så jeg har god tid.

Anja Edin gliser.

- Vi kan stikke bort i treningsstudioet, der er det roligere.

Hun er ny i denne byen, ny i Arena, ny i LHK-drakt.

- Jeg måtte gå noen runder med meg selv før jeg bestemte meg for å takke ja til tilbudet fra klubben. Jeg ville ikke ta meg vann over hodet, puster så dårlig da. Dette er en proff klubb, med store ambisjoner. Men så er det denne livsfilosofien min, å være fryktløs. Tre ut av komfortsonen. Det høres kanskje cheezy ut men dette er en fantastisk klubb å komme til. Jeg føler meg velkommen og hjemme. Hvis mamma stikker innom er alle borte og hilser.

Mamma Bodil bor i Porsgrunn og oppdaget datterens balltalent.

- Vi var i hallen fra jeg var to, tre år og jeg merket det ganske fort, følelsen av frihet.

- På banen?

- Det er noe med kicket du får, at alt skjer der og da. Den følelsen motiverer meg og er på mange måter lik opplevelsen av å ha et foredrag.

For fem år siden fikk Anja Edin en skade. Hun spilte for Storhamar.

- Det tvang meg til å tenke på et liv også utenfor håndballbanen. Og det var da jeg bestemte meg for å satse på «Fearless».

Siden har Edin reist landet rundt og inspirert bedrifter, enkeltpersoner og skoleelever.

- Foredraget du overvar på tirsdag, er et typisk eksempel.

- Du bruker deg selv mye?

- Ja, og det er bevisst. Jeg vil at det skal være nakent og ærlig, at folk skal kjenne seg igjen. Da jeg begynte visste jeg ingenting om å drive egen business, mamma var nokså skeptisk.

Hun ler.

- På den tiden arbeidet jeg som lærer og hadde en sikker inntekt, men igjen, du må tørre å ta noen sjanser i livet. Da skjer det fine ting.

Så hva snakker hun om? I halvannen time, foran helsearbeiderne på Grünerløkka?

- Utgangspunktet mitt er at jeg elsker mennesker. Hvor finner de sin glød og energi? Hva gjør de når ingen andre ser dem? Hva motiverer, inspirerer? For å finne ut av det, må man forske, snakke med folk.

Svarene kategoriserer Edin i en typologimodell. Mennesker som er positive til alt, mennesker som ser mørkt på livet. Personer som høres i et rom, personer som drukner. De som unnviker ansvar, eller griper ordet. Og helsearbeiderne fra Grünerløkka ler, for de er der oppe alle sammen, på skjemaet til Anja Edin.

- Stort sett finner jeg inspirasjon i mitt eget liv, sier gründeren.

- Dessuten studerer og reflekterer jeg over min egen og andres oppførsel. Jeg har nok en vennegjeng som er over gjennomsnittet interessert i slike spørsmål.

I påsken, for eksempel, inviterte Edin og samboeren til stor fest hvor gjestene ved ankomst fikk tildelt en rollefigur for kvelden.

- Jeg var den slitsomme sentrumsjegeren Sverre som ingen ønsket å prate med. Det ble en morsom opplevelse.

- Ligner mennesker på hverandre?

- Det er mange likhetstrekk, svarer Edin.

- Selv er jeg opptatt av positiv anerkjennelse. Det gode i mennesker, verdien av å behandle andre på en bra måte. Som lærer har jeg ofte tenkt på dette, at sosiale ferdigheter burde være et fag likestilt med norsk og matte. Hvorfor er det sånn at barn får med seg en meldingsbok hjem hvor alt de gjør feil ramses opp? Hvorfor er det ikke motsatt? Disse teamene er viktige også i forholdet til min egen sønn Mio. Han skal sosialiseres fra han er liten og vi skal lære Mio å bli en snill gutt.

Han er syv måneder og har navnet til en Astrid Lindgren roman.

- «Mio min Mio», sier Anja Edin.

- Fordi Mio var modig og gjorde ting han i utgangspunktet ikke turde. Ja, det er en forandring å få barn. Men for en gave. Jeg elsker å være mamma.

Hver morgen, mellom åtte og ni, ligger Mio og Anja tett, tett under dyna og ser barne-tv sammen.

- Da vi var gravide forstod jeg at mange mente mye om å få barn. I tillegg var vi to jenter. Folk kunne komme bort å si at det var så flott med graviditeten, men at vi bare måtte ignorere all dritten som stod på nettet. Dette fikk en egen plass i typologien min, hva var egentlig hovedbudskapet? Å gi meg et klapp på skuldra for å bli mamma, eller gjøre meg oppmerksom på at det står mye dritt på nettet? Jeg plasserte disse inn i gruppa for de som glemmer å sette punktet. Du sitter ikke igjen med en veldig god følelse.

- Hva gjorde dere?

- Vi styrte unna skriveriene, alle diskusjonene om mamma og pappa-roller.Jeg har aldri hatt problemer med å være skjev. Vi overøser Mio med kjærlighet og skal gi ham den støtten som er nødvendig.

Kjærligheten til samboeren Gro er naturlig og rett.

- Dessuten liker hun musikk, jeg får spille så høyt jeg vil og det passer meg perfekt.

Håndballspilleren kaller det rytmiske utskeielser, men kunne Edin valgt på ny, ville hun danset.

- Men mamma tok meg altså med på håndball.

Anja Edin reiser seg og hekter fotografens kamera over skuldra. Hun forteller om medspiller Kristine Bille Hansen som har flyttet inn i det lille huset i hagen, og den sorte sakkosekken samboeren kom hjem med dagen før. Hammerseng liker hvitt, Edin sort.

- Hvordan gikk det forresten med foreldrene dine?

På foredraget i Oslo ba Anja Edin samtlige deltakere sende en tekstmelding til moren Bodil og faren Sven i anledning deres tretti års bryllupsdag. Nummerne slo hun opp på en power-point presentasjon.

- De fikk nesten femti gratulasjonsmeldinger fra omsorgstjensten på Grunerløkka.

LHK `s nye spiller putter hendene i lomma.

-Tretti år bryllupsdag bør man ikke glemme. Jeg tenkte at pappa trengte en liten påminnelse.

Artikkeltags