Leganger setter karrierepunktum i Larvik

Godt førsteinntrykk: Cecilie Leganger møtte Larvik for første gang som LHK-spiller denne uka, og utsikten fra Farris Bad ga mersmak. Karrieren skal avsluttes i Larvik, med en drøm om å være med å gjøre Larvik HK historiske som første norske klubb som vinner Champions League. (Foto: Peder Torp Mathisen)

Godt førsteinntrykk: Cecilie Leganger møtte Larvik for første gang som LHK-spiller denne uka, og utsikten fra Farris Bad ga mersmak. Karrieren skal avsluttes i Larvik, med en drøm om å være med å gjøre Larvik HK historiske som første norske klubb som vinner Champions League. (Foto: Peder Torp Mathisen)

Av
Artikkelen er over 10 år gammel
DEL

Årets store overgangsføljetong endte til slutt med at Cecilie Leganger havnet i Larvik Håndballklubb. Her skal hun avslutte, og forhåpentligvis krone en fantastisk karriere med norsk seier i Champions League. Kanskje vil fisken bite i tillegg?

– Det var en god start på dagen. Jeg elsker naturen, sjøen, havet. Og selv om jeg ikke kan så mye om Larvik, vet jeg jo at Larvik har en storslått natur.

Cecilie Leganger prater om sin første morgenstund i byen som de neste tre årene skal få gleden av å se «verdens beste» i aksjon. Overnattingen i og utsikten fra Farris Bad har tydeligvis gjort inntrykk.

– Jeg elsker å fiske, forstår du. Å ta i bruk nærområdene i denne byen gleder jeg meg veldig til, smiler hun. Det blir riktignok ikke på en stund ennå. I høst skal hun nemlig pendle fra hjembyen Bergen, og blir derfor ikke å se i samtlige LHK-kamper før jul.

– Det er mye som skal på plass. Jeg er for eksempel fremdeles student ved Syddansk universitet, og holder for tiden på med en forskningsoppgave. Men etter jul skal jeg stasjonere meg i området.

Cecilie Leganger tok håndball-Norge med storm fra landslagsdebuten i februar 1993. I det påfølgende verdensmesterskapet samme år, ble hun ikke bare kåret til VM beste keeper. Leganger var VMs beste. Punktum. Jenta var bare 18 år og hadde vært i alle tre hjørner. Det venstre, det høyre og det umulige.

– Talentet må ha vært medfødt. Samtidig var hun 110 prosent seriøs og usedvanlig positiv og målbevisst. Jeg visste hun ville nå kjempelangt. Skussmålet kommer fra Bengt Nilsen. Han trente Leganger i Fyllingen i to år fra hun var 17.

– Og hun kunne sikkert blitt like god om hun hadde satset i en annen spillerposisjon. Dessuten var hun utrolig snill. Det var ei jente som alltid var villig til å gjøre det beste for alle. Alt med henne var i grunn flott, og det var en fantastisk tid å være med på, minnes Nilsen.

Da Leganger forsvant til Slovenia ni år etter, var landslagsdrakten lagt bort. Og mens oppmerksomheten og oppslagene i hjemlige medier ble færre, bare vokste myten Cecilie Leganger. Stempelet «verdens beste» har hun i grunn hatt siden det omtalte verdensmesterskapet. Og påskriften «mediesky» har hun også måttet leve med.

Den Leganger som møter Østlands-Posten slår ganske ettertrykkelig i hjel det sistnevnte. Hun fremstår tvert imot som imøtekommende, pratevillig og ettertenksom. Faktisk i sterk kontrast til mange andre idrettsutøvere, som i møte med pressen skrur på autopiloten og formulerer standardfraser og robotsvar.

– Jeg har vel fått litt kjeft for nettopp det med mediene, erkjenner hun.

– Men jeg liker fred og ro. Det handler om å finne en vei i livet som gjør deg lykkelig. Og dette har gjort meg lykkelig. Jeg liker ikke å utlevere meg veldig privat, og faktisk mener jeg at jeg fant meg selv litt da jeg sluttet å stille opp på ting. Denne tirsdagen på Fritzøe Brygge er tydeligvis et unntak. Men om hun noen gang kommer til å lese dette intervjuet, er heller usikkert.

– Står det om meg i avisen, åpner jeg den ikke. Eller, det kan hende jeg ser på bildene da, ler hun, og kikker ut mot Larviksfjorden. Er det de gode fiskeplassene hun allerede skotter etter? Eller lengter hun tilbake til Danmark? Til tiden under Anja Andersen i kongens by?

– Det har riktignok vært et eventyr som har gitt meg møter med noen fantastiske personligheter både på og utenfor banen. Men jeg hadde nok forlatt FC København uansett nå, selv om klubben ikke hadde blitt oppløst, fastslår hun, og påstår at hun egentlig er veldig stedsbunden.

– Ja, det er kanskje litt dumt å si når man har bodd så lenge utenlands, og i tillegg i flere land. Men jeg har et hus i landlige omgivelser i Bergen som jeg nok ender opp i til slutt. Jeg er som sagt glad i naturen.

– Hvordan var da møtet med storbyen København?

– Jo, jeg elsker samtidig ytterpunkter, så det har vært spennende å kombinere kafélivet i København med landligheten i Bergen. Og jeg kommer alltid til å ha et nært forhold til Danmark.

Nå som Leganger er tilbake i Norge, vil garantert spørsmålet om landslaget igjen dukke opp med jevne mellomrom. Ja, faktisk var det nettopp det NRK lurte på da Leganger møtte sine nye lagvenninner for første gang mandag. Den tråden er det visstnok liten vits i å plukke opp.

– Man har alltid lyst til å spille med flagget på brystet, men i lagspill er det mange forpliktelser. Jeg er veldig travel, og landslagsspill er en ekstra belastning. Motivasjonen for det er rett og slett ikke til stede, og det har den faktisk ikke vært på lenge, innrømmer legestudenten.

– Samtidig har det vært ganske tøft å kombinere utdanningspraksis med håndball. Jeg ønsker å være opplagt på trening, og vil ikke hales mellom mange ting. Utenfor banen er jeg dessuten ganske dårlig på å ha mange baller i luften.

Dermed er heller ikke det manglende OL-gullet, den eneste triumfen hun mangler i samlingen, motivasjonsfaktor nok til å få henne til å snu i forhold til det. En samling som sikkert rommer sånn omtrent et sted mellom fjerds og halvfems pokaler og utmerkelser – og som har Champions League skrevet med gullskrift to ganger. Larvik Håndballklubbs forjettede land.

– Jeg kunne ikke drømt om å få en bedre avslutning på karrieren, hvis det skjer. Å vinne Champions League som første norske klubb vil gjøre oss historiske. Og det er klart det påvirket avgjørelsen min i forhold til om det ble Byåsen eller Larvik. Det er jo LHK som har vært nærmest å lykkes.

– Og du vet kanskje litt om hva som skal til for å gjøre nettopp det?

– Jo, men jeg har også spilt på lag som kanskje skulle ha vunnet, men ikke maktet det. Det går ikke an å bestille noe sånt, og det er nok nettopp derfor suksess smaker så godt.

Samtidig tror 35-åringen at det fort kan balle på seg, hvis Bjørn Gunnar Bruun Hansen & co. skulle lykkes med de voldsomme ambisjonene.

– Det å vinne Champions League og ha suksess gjorde noe med laget vårt. De som når toppen gjør det gjerne igjen senere også.

– Og du er hentet inn for at klubben i hvert fall skal ta det første steget?

– Jeg er veldig ydmyk i forhold til min rolle. Jeg håper bare å kunne utgjøre en bra keeperduo med Lene Rantala og bidra med den erfaringen jeg har, sier hun, og er ikke fremmed for eventuelle andre oppgaver i klubben heller.

– Jeg har overhodet ingen trenerambisjoner, men liker å jobbe med yngre keepere. Hvis noen spør meg om å bidra på den måten, gjør jeg gjerne det. Hadde en ung keeper i Larvik fått sjansen og stått kanonbra, ville jeg vært den som applauderte høyest.

– Du har foreløpig skrevet under for tre år. Er det et definitivt punktum du setter da?

– Jeg kommer i hvert fall til å avslutte karrieren i Larvik. Egentlig synes jeg at jeg har tynt mine muligheter allerede, så det er vanskelig å svare på om jeg vil komme til å spille lenger enn den inngåtte kontraktstiden. I fjor fikk bergensjenta en alvorlig skade i akillesen. Samtidig har hun lært at man aldri skal si aldri.

– Da jeg skadet meg i fjor tenkte jeg i grunn kun på å kunne klare å gå normalt igjen, og ikke på håndball i det hele tatt. Riktignok gikk det over all forventning, men jeg har noen skavanker her og der som gjør at jeg tar mine forholdsregler.

For Larvik Håndballklubbs del får en håpe Cecilie Leganger lykkes med de forholdsreglene. Og hvis fisken i Larvik i tillegg biter i overkant godt, sitter kanskje LHK ikke bare på gull på banen. Men på en unik ressurs også utenfor.

Landlige omgivelser finnes det da også her i distriktet. En og annen kafé også. Kanskje er det Leganger selv som til slutt biter på kroken?

Artikkeltags