Lene Rantala gruer seg til de andre skal begynne å trene igjen

Lene Rantala med sin kjære Vilma på toppen av Salsås. Nå blir det tid til enda flere toppturer for den meritterte håndballmålvakten.

Lene Rantala med sin kjære Vilma på toppen av Salsås. Nå blir det tid til enda flere toppturer for den meritterte håndballmålvakten. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

En gang tar alt slutt. For Larvik Håndballklubb, for byen, for supporterne og ikke minst for hovedpersonen selv, Lene Rantala, har dagen kommet. 668 kamper etter det begynte i 1997.

– Sånn er det, sier LHKs ubestridte målvaktskjempe og blåser det litt bort. Men kommende onsdag blir en merkedag hun har visst skulle komme, og som hun egentlig gruer til. Derfor vil hun helst forbigå den i stillhet. Minst mulig fokus på egen person. Mest mulig fokus på dem som skal overta.

Les også: Lene Rantala ferdig i Larvik HK

668 kamper for laget i sitt hjerte. 14 seriegull, to cupvinnergull, ett Champions League gull og 13 NM-gull.

– Det blir spesielt. Mest gruer jeg til det tomrommet som oppstår når de andre begynner å trene igjen til høsten, sier hun og henter ut sin beste venn, Vilma, fra bilen. En Kleiner Münsterländer som krever sin daglige dose mosjon.

«Hvor kan vi møtes?» undret jeg via sms da avtalen med en av verdens mestvinnende toppidrettsutøvere skulle spikres.

«Hva med Salsås?» kom i retur.

Og her er vi. Sammen med hovedpersonen, Katja Nyberg og hennes to firbeinte venner, «Pontus» og «Linus».

– Jeg elsker Larvik. Turterrenget her. Det bruker jeg hver dag. Nå får jeg enda bedre tid til å nyte det. Takke ja til hytteturer med venner, dra av gårde flere dager i strekk. Det er mange fordeler med å bli håndballpensjonist, sier 45-åringen.

Men egentlig ville hun fortsatt. Selv om hun ikke kan lyve på alderen, føles kroppen fin og ville fint tålt et par år til på toppnivå.

– Jeg skjønner Larvik Håndballklubb, sier hun diplomatisk.

– Jeg skjønner de mener jeg er «over the top». Og jeg har en hamstringsskade i låret som har hemmet meg litt det siste året. Med den forsvant litt av den indre motivasjonen. Jeg har ikke kunnet bevege meg akkurat slik jeg ville, sier hun.

Men toppidretten er barsk, og en eller annen gang er det slutt.

– Det er nå, og det er greit. Men litt sårt er det, sier hun.

Klubben hun har tjent i 17 år har funnet en erstatter. Perfeksjonisten, vinnerskallen Rantalas tid som toppspiller er over.

I 35 år har hun spilt håndball. De siste 30 som profesjonell. Det begynte hjemme i København. Familien hadde ikke bil, så sykkelen ble Lenes eneste alternativ til og fra trening.

– Jeg tror ikke det var til skade for kroppen. Heller ikke for hodet, smetter hun inn.

Lappen tok hun først da hun sto aleine på grisgrendte Toten i 1995, og skjønte at her holdt det ikke med sykkel. Etter et år Junkeren og Bodø, endte hun i Larvik med ettårskontrakt i 1997. Kristjan Halldorsson var trener, og da han ikke fikk ny kontrakt, lokket islendingen med Tertnes.

– Så ringte Larviks nyansatte trener Ole Gustav Gjekstad og fortalte at han hadde hørt rykter. Ole ville jeg skulle bli, og det er jeg veldig takknemlig for både den gang og i alle år etterpå. Det ble en god match, og jeg har fått oppfylt alle mine ønsker her i Larvik, sier hun.

Nå blir det som sagt enda mer av det Lene kaller uteliv, turer i skog og mark.

Med sekk og termos. Niste og litt godsaker til Vilma.

– Og førstehjelpssaker og toalettpapir, føyer Katja til så latteren runger gjennom Tveteneåsen.

Kanskje kan hun virke mutt, innesluttet og litt bisk. Det er slik hun kan se og høres ut på banen.

– Jeg har hørt at det finnes foreldre som ikke våger å ta barna med på håndballkamp fordi de trodde Lene ville skremme dem bort, smiler Lene og røper at bak det barske ytre finnes en varm og empatisk dame.

– Når du står bakerst på en håndballbane må du vise at du er sjefen. Her er det jeg som bestemmer. Da blir det gjerne et spill for galleriet. Vise at man er sjef. Det er et viktig spill i spillet, sier Lene og innrømmer at det kan være pinlig å se seg selv i opptak i ettertid.

– Det er greit å virke aggressiv. det har fungert for meg. Bare jeg slipper å se det selv, smiler hun.

Pontus, Linus og Vilma blir belønnet med Stabburets leverpostei på Salsås, 222 meter over havet. Lene og Katja med kaffe og niste.

– Hun pleier å ha med bålkanna og koke kaffe. Men nå er det for tørt i skauen, sier Katja som har mer enn jobben med å holde styr på sine to golden retrievere.

– Kanskje jeg burde begynne å jakte litt? tenker Lene høyt.

Ikke nødvendigvis for seg selv, men mest for sin kjære firbeinte venn som hun gjerne skulle skutt en fugl eller to for.

Nedturen fra Larviks mest besøkte topp kan begynne. Om Lenes karriereslutt også oppleves som en nedtur, kan bare hun selv svare på.

– Jeg er privilegert. Har spilt 30 år på topp, bor i en fantastisk by og går hver dag til en spennende jobb på Thor Heyerdahl videregående skole. Her møter jeg hyggelige kolleger og elever som vil bli bedre. I tillegg har jeg en stor vennekrets som jeg gleder meg til å bruke mer tid sammen med, sier Lene.

Men en liten bekymring deler hun.

– Jeg har bare 50 prosent jobb. Det må jeg gjøre noe med. Men kanskje det også ordner seg, sier hun og det minner meg på noe tidligere trener, avdøde Karl Erik Bøhn en gang sa:

– Det er Lene som skal overta Larvik når jeg og Ole gir oss!

– Trenerambisjoner har jeg, men jag vil ikke hive meg rundt med en gang. Akkurat nå gleder jeg meg til et år uten avtaler hver eneste kveld. Jeg kan faktisk ikke huske at jeg har hatt det sånn noen gang, sier hun og lover at TV-en skal fortsatt stå urørt.

– Det gir meg muligheter til å pleie enda mer av fritiden med venner, sier hun.

Uten at noen helt har oversikt over antall titler, OL-, VM- og EM-gull medregnet, spekuleres det i at Lene Rantala er en av verdens mestvinnende idrettskvinner. Det bryr hun seg overraskende lite om.

– Jeg tror det er veldig få aktive idrettsutøvere som er opptatt av sånt. Kanskje når jeg innser at det ikke kan bli flere medaljer, kan jeg reflektere over det. Men ikke nå, sier hun og legger til:

– Og nå skal du sikkert spørre meg hvilken medalje jeg setter høyest?

– Korrekt!

– Jeg husker aller best mitt første NM-gull med Larvik i 1998. Vi vant 14–13 mot Byåsen. Og Mesterligagullet, og OL-gull med Danmark. Jeg husker da noen, men så lenge man er aktiv er det alltid den siste medaljen som er den beste, slår hun fast.

Vår tur er over. På onsdag er Lene Rantalas karriere også omme.

– Jeg har vært med på noe som er de aller færreste forunt. Jeg har villet bli god, jeg har prioritert bra og vært heldig. Aldri feilfri, men jeg har prøvd så godt jeg kunne hele veien, sier Lene Rantala.

Artikkeltags