Gå til sidens hovedinnhold

Larvik kommune har ikke råd til å kutte på lavterskeltilbud

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Da jeg vokste opp i Stavern på 70–80 tallet var jeg en av alle unger her som hadde Aasa Gether som helsesøster. Alle kjente helsesøster Aasa og Aasa kjente alle. Da jeg flyttet tilbake til Stavern i 2006 var stadig Aasa en del av helsestasjonen, som en evig drivkraft for helsefremmende tiltak i Stavern. Flere ganger har hun blitt overrakt medaljer for lang, tro og god tjeneste for generasjoner av Staveringer. Helsesøstrene, nå helsesykepleierne i kommunen tar bokstavelig talt pulsen på samfunnet de er plassert i -men mang en gang har politikken i Larvik nærmest kvalt deres viktige arbeid – I 1989 var det oppslag i Østlands-Posten om «helsesøstertjenesten kan bryte sammen», om frustrerte helsesøstre i Larvik som orienterte politikerne om sin fortvilte situasjon. Et raskt søk i Østlands-Posten viser at kutt i helsestasjoner og tilbud til barn og unge har vært en populær øvelse i kommunen.

Larvik kommune ønsker å satse på barn og unge, og ønsker at helsestasjonene skal være tidlig inn. Da er det vanskelig å forstå nedleggingshistorien til kommunen, at vi gang på gang har nedprioritert barn og unge i kommunen. Jeg er bekymret på vegne av barna og familiene når vi ser kuttforslagene i alle tjenester som rammer barn og unge i kommunen, jeg har en stemme og den må jeg bruke. Når vi nå nok en gang ser at det foreslås ytterligere kutt både i helsestasjon, PPT, «Ikke-lovpålagte tjenester», barnehager og skoler til neste år.

Kvelde helsestasjon skal legges ned, Tjølling familiesenter skal legges ned. Tjenesten skal betjene befolkningen i Kvelde og Tjølling på Fagerli. Har lokalene på Fagerli familiesenter kapasitet til å ta imot familiene fra Kvelde med 25–30 nye fødte pr. år og Tjølling med ca. 100 nye fødte pr. år, i tillegg til ca. 90 fødte pr. år fra Hedrum, som pr. i dag dekkes av tjenestene? I våres leste jeg opp bussruta Kvelde-Fagerli for Hovedutvalget for Oppvekst og Kvalifisering. Det var raskt gjort for det er ikke mange busser på det strekket. En tur til helsestasjonen kan lett ta 4–5 timer hvis man ikke har bil med en slik løsning. I Tjølling er det mange som kan gå til helsestasjonen, fra området på Tjøllingvollen, fra Valby og også fra Østre Halsen. For dem som ikke har bil, vil det bli tungvint å komme seg til helsestasjonen på Fagerli, da de må skifte buss i byen. En annen konsekvens av nedleggelse av helsestasjoner i lokalsentrene våre er at vi presser de foreldrene som er sjenert, sensitiv og sårbar inn i et stort og kanskje skremmende system? Noen opplever det nemlig som nærmeste en krise de første månedene etter at babyen er født. At man ikke strekker til og at verden der ute er skummel. Da var det deilig og viktig å ha en helsestasjon som er nær og kanskje liten nok til at man kan gjemme seg bort litt, ikke få samlebåndsfølelse selv om de ansatte har fullt opp, og å få gå på barselsamlinger med overkommelig størrelse, og med barn man skal vokse opp sammen med. Rett og slett gjøre det slik at foreldre tørr å komme. Det å få til å starte med regelmessige private samlinger er viktig for det magre sosiale livet mange har i denne tida, der man strekker enda mindre til. For oss som vokste opp i Stavern med Aasa og for alle dere andre som har opplevd å ha en trygg og nær helsesykepleier og helsestasjon, vi vet viktigheten av dette og vi vil ikke at foreldre skal kvie seg for å stikke innom for en betryggende ekstra veiledning og veiing mm.

Tidligere i år ble sekretærene på helsestasjonene organisert i en ny avdeling for Fellesfunksjoner Oppvekst og kvalifisering, og deres tilstedeværelse på helsestasjonen ble dermed redusert. Sekretærene er limet på helsestasjonen, det er de som er stasjonens ansikt utad, som har tatt imot, og tatt vare på nervøse foreldre i sin tilstedeværelse, i tillegg til å ha veid og målt småtasser. Alle foreldrene er innom helsestasjonen–etter et fast program, ca. 10 ganger i første leveår, og dertil 5 ganger til til barnet er 4 år, oftere om de har behov for det. Helsestasjonen er i de fleste tilfeller den eneste offentlige instansen som ser barna regelmessig de første månedene før barna begynner i barnehagen.

Det krever tillit at foreldre åpner seg og ønsker å ta imot hjelp. Oppbygging av tillit skjer over tid. Helsestasjonene i Larvik er og skal fortsatt være en trygg plass å gå til. Det skal ikke være effektive, sentraliserte fabrikker, men nære tygge plasser for familier i lokalsentrene våre. Foreldre som trenger verktøy i hverdagen sin, må få muligheten til å få foreldreveiledning. Foreldre som opplever at overgangen er stor i foreldrerollen, og som kjenner på følelser som tristhet, skyld, skam og engstelse, må få hjelp til riktig tid. Det er utrolig viktig at disse foreldrene får den veiledningen når de selv etterspør det, at helsestasjonen kan få til god forebygging. Larvik kommune har en plikt til å gjøre sitt beste for at det settes inn tiltak på lavest mulig nivå til enhver tid, når det er mulig.

Barndommen varer i generasjoner. Det er derfor det er så viktig å forebygge og å satse på barn og unge. Larvik kommune har ikke råd til å kutte på lavterskeltilbud, foreldreveiledning, voksenpersoner i barnehagen og skolen, samt kutte ned på potten for forebygging og helsehjelp. Barn og unge er de viktigste vi kan investere i! For den investeringen vi ikke gjør for barna i Larvik nå, det kan betale seg dyrt om 20–30 år.

Vi som politikere må tørre å satse på forebygging når kuttkniven truer! Vi kan ikke vente til det er blitt ille, da kan utfordringer som i utgangspunktet var små, ha vokst til store problemer og sykdom, som vil belaste helt andre utgifter – på både barnevernets budsjetter og i voksenpsykiatrien. Satser vi på barn og unge, kan vi høste gjennom et langt liv. I motsatt fall sparer vi oss til fant og må drive med dyr reparering- og behandling.

Kommentarer til denne saken