Larvik kommunes håndtering av smitterisikoen ved sykehjem

Furuheim sykehjem

Furuheim sykehjem

Av
DEL

MeningerMin mor har vært pasient ved avdeling Vilja på Furuheim sykehjem i tre år. Det har på alle måter vært en positiv erfaring, de ansatte har tatt vare på henne på en god måte. Som pårørende har familien også blitt møtt på en forbilledlig måte, det har vært hyggelig å komme på besøk til avdelingen.

Så har de siste tre månedene vært en underlig reise for meg som pårørende. Jeg tar hatten av for de ansatte i avdelingen som har stått på for at pasientene skal ha det så bra som mulig praktisk talt uten kontakt med sine. I tillegg må de leve med den belastningen det sikkert er å vite at man utgjør en potensiell smitterisiko for pasientene.

Når det gjelder etatsledelsen, lar jeg imidlertid hatten sitte på.

Jeg ble gjort oppmerksom på den totale nedstengningen av avdelingen gjennom et «Stopp!» – skilt i det jeg sto ved inngangsdøren for å besøke mor. To dager før hadde vi avtalt dette besøket for at jeg bl.a. skulle klippe håret hennes. Da var smittefaren allerede en realitet, og jeg spurte personalet om det kom til å bli satt i verk noen restriksjoner. Jeg undret meg bl.a. over at jeg som pårørende hadde fri tilgang til alle fellesarealer. Det ble svart at det nok kom, men at vi skulle få informasjon. Det viste seg at den ble sendt ut i form av en sms fra en sykepleier ved avdelingen til min bror omtrent samtidig som jeg sto ved døren. Det var for meg bare å snu og kjøre tilbake til Tønsberg, en telefon til avdelingen endret ikke på det.

Denne starten på det hele, er også starten på en opplevelse som har blitt mer og mer frustrerende. Jeg reagerer som pårørende, men jeg mener også å ha en viss faglig kompetanse til å vurdere denne prosessen (jeg har jobbet både som avdelingsleder og styrer ved sykehjem). At etatsledelsen overlater til avdelingspersonalet å sende ut en sånn melding, er høyst kritikkverdig, og handler om flere ting.

– Anser man et vedtak med så omfattende konsekvenser for pasientene å være en bagatell på linje med at mor trenger ny deodorant? Da kan jo ledelsen trygt la det håndteres av avdelingen og formidles via sms.

– Jeg vet ikke hva personalet tenker om å ha blitt pålagt dette, men jeg vet at hadde jeg vært ansatt ved avdelingen og blitt bedt om å sende ut en sånn melding, så hadde jeg gjort meg skyldig i ordrenekt. De som gjør dette vedtaket, må selvfølgelig informere om det, og møte spørsmål og reaksjoner som måtte komme.

– Vi fikk som pårørende ingen mulighet til å komme en siste gang og forberede våre på det som skulle skje, forklare hvorfor, og sørge for at vedkommende hadde det hun/han trengte av personlige ting. Dette hadde vært fult mulig å få til i forsvarlige former. Det er som kjent forskjell på å barbere seg og å kutte av seg hodet.

– Det later til å ha vært helt utenkelig å invitere representanter for pårørende/pasienter med på prosessen. Jeg hører i ulike sammenhenger at «vi gjør dette til pasientenes beste» – Tror dere ikke vi pårørende er opptatt av pasientenes beste, og kunne hatt noen gode innspill i den sammenheng? Jeg er faktisk så opptatt av min mors beste at jeg gjerne skulle hatt informasjon om bl.a. hvilke smittevernsrutiner som gjelder for de ansatte – det er tross alt de som utgjør «trusselen». Har det streifet ledelsen at det kunne vært aktuell informasjon? Jeg vet godt at jeg kan ringe og spørre, men det skulle ikke være nødvendig!

Personlig tok jeg initiativ til å kunne «besøke» min mor ved å snakke med henne gjennom vinduet på rommet hennes. At hun måtte forholde seg til å ikke se sine nærmeste i det hele tatt i flere uker mens hun er vant til 3–4 besøk i uka, var åpenbart greit for etatsledelsen, men det var ikke greit for oss pårørende. (telefon og skype forsøkte vi uten hell, grunnet dårlig hørsel bl.a.). Avdelingen la til rette for vindusbesøket, det var bare 5 minutters besøk hvor vi snakket gjennom en 10 cm bred vindussprekk. Hun fikk se meg, og forsikre seg om at familien hadde dert bra. For det er også en del av dette, jeg vil tro at det er flere pasienter som uroer seg for sine denne tiden. Resten av samtalen handlet om å forsøke å forklare hvorfor vi «aldri kommer på besøk mer». Det har vært hovedinnholdet i samtalene hele tiden.

Dette rakk jeg å praktisere to ganger før det kom en ny sms fra avdelingen: FHI hadde skjerpet regelverket, så nå kunne vi ikke møtes selv om vi forholdt oss til avstanden som var bestemt. Jeg ringte avdelingen og spurte, og fikk vite at jeg ikke kunne snakke med mor gjennom vinduet lenger. En rask telefon til FHI bekreftet at dette var en tolkning som FHI ikke på noen måte stilte seg bak. Jeg ble anbefalt å ringe kommunelegen og ta opp saken der. Kommunelegen viste seg å være «skjermet», d.v.s. utilgjengelig. Etter litt fram og tilbake ble jeg henvist til en nettside hvor jeg kunne stille spørsmål vedrørende koronatiltak. Jeg skrev en melding hvor jeg kommenterte to ting, tolkningen av en angivelig innstramning, og mangelen på informasjon fra ledelsen. Det kom svar dagen etter, undertegnet virksomhetsleder, som beklaget at denne informasjonen hadde kommet ut i den formen den gjorde, at det var en misforståelse, og at jeg kunne fortsette å snakke med min mor gjennom vinduet. Videre skulle det komme ut ny informasjon i løpet av uken. Den kom ikke, og det har senere vært sendt ut noen sms-er som har vært både forvirrende og uklare, noe det ville ta for mye plass å gå i detalj på. 5. juni kommer en beklagelse fra avdelingen over at retningslinjene «fortsatt ikke er godkjent», og at det sannsynligvis ikke blir store endringene fra dagens prosedyre. Og beskjed skal vi få! I dag er det 12.06, ingen ny beskjed. Jeg er ikke imponert!

Jeg bor i Tønsberg kommune, og besøker av og til en bekjent som bor på sykehjem der. 29.05. åpnet kommunen opp for besøk på pasientenes rom, tre besøk i uka, en time uten «overvåking». Det var også tillatt å ta med pasienter ut. Da hadde det allerede vært anledning til besøk utendørs og i kantina, med tilsyn av ansatte der det var behov. Tønsberg kommune har tydeligvis greid noe som Larvik ikke har maktet – å ligge i forkant og ha neste trekk klart når sentrale myndigheter åpnet opp for mer kontakt. Det kom vel ikke akkurat som julekvelden på kjerringa at det skjedde.

Flere forskjeller i forhold til Tønsberg?

– Nedstengningen skjedde gradvis, alle ble forberedt.

– To ganger i uka, fra nedstengningen skjedde, har virksomhetsleder sendt informasjon via signert mail til alle som er registrert som pårørende. Fra 29. gikk de ned til en gang ukentlig. I tillegg har det kommet info fra de enkelte sykehjem og avdelingsledere.

– Avdelingsleder organiserer alle besøksavtaler, noe som i stor grad har avlastet de ansatte. Først fra 29. ble dette overført til avdelingene. I telefonkontakt med avdelingsleder for å avtale et besøk, berømmet jeg henne for måten etaten har taklet situasjonen på. «Det skulle bare mangle, dette er et alvorlig inngrep i pasientenes og de pårørendes liv. Selv har jeg hatt så mange samtaler med pårørende som jeg aldri har hatt før, det har vært så hyggelig!»

Jeg var visst kommet til en annen klode.

I den tidligere nevnte mailen fra virksomhetsleder i Larvik, uttrykte hun ønske om at det gode samarbeidet med pårørende skulle fortsette. I (de stort sett usignerte) sms -ene fra avdelingen takker man også for godt samarbeid. Hvilket samarbeid? Samarbeidet er ganske enkelt ikke-eksisterende, og har vært det hele tiden. Faktum er at etats/virksomhetsledelsen ikke har sendt ut en stavelse av informasjon i denne tiden, for ikke å snakke om å trekke pårørende/pasientrepresentanter med i prosessen. Det får meg til å lure på hva virksomheten legger i begrepet. For meg handler samarbeid om to eller flere parter som samhandler mot et felles mål. Det jeg opplever skjer i dette «samarbeidet», er at kommunen bestemmer noen regler, noen fornuftige, andre meningsløse og jeg følger dem slavisk. Det gjør jeg for å beskytte min mor, og når det gjelder de meningsløse reglene, for ikke å skade relasjonen til de som tar seg av henne. Så blir det en jobb i etterkant å reparere både den relasjonen og forsøke å få min mor til å tro på, og forstå hvorfor vi har så godt som «sluttet å besøke henne»

I «Aftenposten debatt» for flere uker siden, hadde tre pårørende et innlegg hvor de viser til Helsedirektoretats presisering av at brukernes rett til medvirkning og selvbestemmelse må ivaretas, og oppfordrer sykehjem til å kartlegge den enkeltes ønsker om sosial kontakt. Hvis ledelsen i helseetaten i Larvik har hørt om holisme og vet at det er en verdi som skal være med å styre helse og omsorg i landet vårt, så må de ha store problemer med å forsvare strategien sin.

Hvorfor skriver jeg dette? Dels for å lufte min fortvilelse og frustrasjon, men også med et ørlite håp om at det finnes en ansvarlig person i Larvik kommunes politiske eller administrative ledelse som kan foreta seg noe. Mye av det som har skjedd kan ingen gjøre noe med, men kan noen sørge for at virksomheten ser til å komme omtrent på nivå med andre kommuner når det gjelder å åpne opp for kontakt mellom pasienter og deres nærmeste?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags